Det er snodig dette med konserter. Når det tar seg opp sånn cirka halvveis, og når nesten alle låtene vi venter på kommer mot slutten, har vi lett for å glemme hva som var dårlig. Men ikke denne gang. Det kommer jeg tilbake til.
Declan Patrick MacManus, bedre kjent som Elvis Costello, født i London av foreldre fra Liverpool, har besøkt et fullsatt Oslo konserthus. Sist jeg så ham der var han en del av den uslåelige kvintetten som i 2002 reiste rundt med «Concert for a Landmine Free World; Steve Earle, Emmylou Harris, Nanci Griffith, John Prine og Costello.
De første ti årene
Nå er folk kommet for å høre høydepunkter fra de første ni-ti årene med den nå 71 år gamle artisten, altså hovedsakelig låter fra debutalbumet «My Aim Is True» (1977) og fram til «Blood & Chocolate» (1986) – pluss en og annen overraskelse.
Costello er på mange måter bindeleddet mellom punk og new wave, men også inspirert av reggae. «Watching the Detectives», som faktisk ikke var med på den britiske utgaven av debutalbumet, men kom med på den amerikanske utgaven og på seinere reutgivelser, kommer allerede som låt nummer to.
Imposters/Attractions
Tittelen på turneen er «Radio Soul!: The Early Songs of Elvis Costello». Pussig nok er det The Imposters som står på plakaten, mens det var The Attractions som spilte på albumene (fra nummer to, «This Year’s Model»). Men det er ikke så nøye, for både Steve Nieve (keyboards) og Pete Thomas (trommer) var også med i The Attractions. Davey Faragher er hentet inn på bass.
The Imposters er også forsterket med den amerikanske gitaristen Charlie Sexton, som i flere år var medlem av Bob Dylans band og spilte på et av hans aller beste album, «Love and Theft». Han har spilt med Costello siden 2021, men er pussig nok henvist til en slags statistrolle under denne turneen. Costello spiller de fleste gitarsoloene sjøl. Sextons eneste «skikkelige» solo kommer under bandintroduksjonen på tampen.
Sure toner
Men bevares, Costello er slett ingen dårlig gitarist. Som vokalist har han derimot store svakheter. Jeg mener det må være lov å kreve at en artist av Costellos kaliber kan synge reint i hvert fall av og til. Denne kvelden skjer det bare unntaksvis. Det blir litt som både surt og søtt godteri, dette. Jeg griner på nesa av det sure og foretrekker definitivt søtsakene.
Det går litt bedre sånn nærmere midtveis, for eksempel når han setter seg bak pianoet og gir oss «Almost Blue» og et par Charlie RIch-covere i akustisk taffelversjon. Thomas har forflyttet seg til et mindre trommesett, og Faragher spiller på en litt underlig «halv» ståbass. Sexton spiller mykt på elgitaren. Her er lyden også god, mens vi som har vært i Konserthuset en del ganger for lengst har funnet ut at lokalet ikke er bygd for rock’n’roll. Det blir tydelig her også.
Får trua
De fortsetter med «Clubland» i en latinsk Ry Cooder-aktig versjon, ispedd en liten passasje fra The Specials’ udødelige «Ghost Town». Med Sam & Daves «I Can’t Stand Up For Falling Down» og en heftig «Everyday I Write The Book» begynner vi å få trua. Av og til går han bort til et bord og tar en slurk fra en tekopp. Selvfølgelig drikker han te!
Konserten tar en annen form. Det sitter så bra, og Costello synger så reint nå, at det kommer litt bardus at han markerer at konserten er slutt etter bare 75 minutter! Men vi vet jo at den ikke er det.
Rusten og sår
Når det første av to ekstrasett kommer er det udiskutabelt rått parti låtmessig, først med en noe omarrangert versjon av en av hans aller beste låter, «Shipbuilding», som han også sang samme sted for 24 år siden, før ellers utmerkete «Oliver’s Army» klappes inn. Men – nå låter det nesten ulidelig surt. Stemmen er i tillegg både rusten, sliten og sår.
Men humor har han. Før han synger forteller han at hans 47 år gamle sang dessverre fortsatt er like aktuell. Han har gitt den en helt ny tekst, så «det er fint om dere ikke prøver å synge med». Tidligere har han vist fram sine skinnende sølvfargede sko, som han sier han «har kjøpt av Kid Rock». Etter 15 minutter er det igjen slutt.
Gullrekke
Men ikke helt. Andre ekstrasett presenterer ei gullrekke av noen låter i nye 20 minutter. Under «Alison» er det lett å glemme alt det «vonde», for her synger han ganske ok. Det gjør han også under «(I Don’t Want to Go to) Chelsea», «Pump It Up» og den sedvanlige avslutningen «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love and Understanding» (skrevet av Nick Lowe fra tida med bandet Brinsley Schwarz) i en (litt for lang) rocka versjon. Her er det lyden i Konserthuset som er det største problemet, fordi musikken overdøver stemmen til Costello. På godt og vondt har vi fått med oss et par historietimer i faget rock’n’roll og pop. Det får holde.
Av Øyvind Rønning
Les også: Den sarkastiske romantikeren (Elvis Costello-intervju fra 1989)
Les også: I rosenes leir (Elvis Costello-intervju fra 1991)
Les også: Sympatisk brite med brutale sanger (Elvis Costello-intervju fra 1994)