(Intervju første gang publisert april 1993)
Bros er det ingen som husker lenger og New Kids On The Block nærmer seg pensjonsalderen. Men også dagens yngste popfans har behov for teenybopper-helter, og i løpet av et snaut år har Take That hvirvlet opp nok hysteri til å karre seg opp på poptronen.
– Ferden opp mot stjernene har gått fort, men som band har vi faktisk eksistert i drøye tre år, helt siden vi sluttet skolen, forteller de unge hjerteknuserne Mark Owen og Robbie Williams.
I likhet med resten av bandet kommer de fra Manchester-området, og de forteller at Take That oppsto da de to gruppene Street Beat og The Cutest Rush slo seg sammen.
– Det ene bandet var en ren dansegruppe, mens det andre spilte pop. Og det forklarer hvorfor Take That legger så stor vekt på dans og rytmer i sine show, forteller Robbie Williams. Med sine 19 år er han yngstemann i gruppa og året yngre enn Mark Owen. Eldstemann Howard Donald blir hele 23 i slutten av måneden.
Veggpryd
Take Thats kometaktige karriere skjøt fart med singlene «Promises» og «Once You’ve Tasted Love» i hjemlandet, og med de to siste, «Could It Be Magic» og «Why Can’t I Wake Up With You», har Take That-feberen spredt seg også til andre land. I dag er gruppa etablert i poptoppen og bilder av dem tapetserer nå veggene i mange tenåringjenters hjem.
– Pressen skriver ofte om oss som de nye New Kids, men bortsett fra at vi er unge og legger stor vekt på koreografi og dans i våre show, er det neppe særlig mange likheter. Jeg velger å se på oss selv som et nytt popband, konstaterer Robbie som med et lurt smil bekrefter at han slett ikke misliker sin rolle som tenåringsidol.
Utseendet betyr mye
– Selvfølgelig betyr utseende og image mye for et ungt popband i 90-årene, men når vi selger nærmere millionen av vårt debutalbum er det neppe bare på grunn av sex-appeal. Det må være noe også med musikken vår som folk liker, supplerer Mark som ikke bekymrer seg nevneverdig om at tenåringsmarkedet er meget flyktig, med behov for stadig nye helter.
– Vi er fullt klar over at den suksessen vi har i dag ikke trenger å vare evig. Derfor gleder vi oss mest mulig over det vi opplever i dag, i stedet for å bekymre oss for mye over hva morgendagen måtte bringe. Dessuten kan det jo tenkes at vi klarer å utvikle oss etter hvert som vi blir eldre, slik at Take That også kan ha et marked etter at den første popularitetsbølgen har lagt seg.
Krevende show
Både Robbie og Mark virker som to høflige og kjekke gutter, som svigermor sikkert gjerne vil ha til søndagsmiddag. Og de bedyrer at de ikke har noe med Manchester-scenen og dopspisende band som Happy Mondays og Stone Roses å gjøre.
– De er noen år eldre enn oss, så da vi startet var Manchester-bølgen allerede i ferd med å dø ut. Og selv om vi ikke nødvendigvis er guds beste barn hele tida, ser vi ingen grunn til å dope oss. Showet vi har er så krevende at vi trenger masse energi for å klare det, og da er det en klar fordel med en veltrent kropp. Det er rett og slett ikke plass til råfyll eller dop i livene våre, avslutter de to unge popstjernene og kaster et lite blikk ut gjennom hotellvinduet.
Og der nede, på bakkeplan, står det tydelige beviset for at Take That er i ferd med å erobre unge pikehjerter også i Norge. Tyve jenter i alderen ti til femten har tatt oppstilling utenfor hotellet, med lengsel i blikket og autografblokka i hånden.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 15. april 1993)
