Tirsdag morgen kom den triste beskjeden om at Ole Paus er død, 76 år gammel. Med hans bortgang mister Norge en av sine mest markante og respekterte stemmer de siste 50 årene.
Da jeg som (relativt) ung journalist første gang traff Ole Paus rundt 1980 hadde han allerede et tiår bak seg i offentlighetens lys. Jeg kjente noenlunde godt til hans karriere som visesanger, fra jeg så ham første gang på viseklubben Dolphins i Oslo seint 1960-tall til jeg frydet meg over hans dagsaktuelle samfunnskommentarer som stuntjournalist i de tre «Pausposten»-platene et tiår seinere.
Dessuten, som eksilsvenske var hans album «Garman» (1972) en av de første norske platene jeg virkelig trykket til mitt bryst. Han hadde kanskje ikke verdens beste sangstemme, men han brukte den som et instrument som elegant kunne gå fra det mest inderlige til det mest infame. Ole Paus hadde noe ingen andre hadde!
Produserte gullkorn
Det inntrykket forsterket seg da jeg traff ham personlig og fikk oppleve at det ikke bare var i de lyriske sangtekstene han produserte gullkorn. Han hadde en egen evne til å formulere seg også utenfor scenen, med metaforer som var både filosofiske, poetiske og treffsikre på en og samme gang.
Denne unike gaven er også en av grunnene til at jeg som journalist den gangen opplevde han og Arbeiderparti-politiker Einar Førde som de vanskeligste norske intervjuobjektene. Ikke fordi de var vrange, men fordi de produserte verbale gullkorn raskere enn en stakkars avisjournalist rakk å notere. Og de produserte dem i slike mengder at redigeringen ble smertefull. Du ville alltid ha med så mye mer enn plassen tillot! En fryd å snakke med, et mareritt å redigere.
Hadde mange sider
Det var også en fryd å følge karrieren til Paus, sterkt preget av hans egenrådighet og sterke uvilje til å gå i takt. Med sine satiriske og ofte også infame tekster kunne han kommentere hendelser i samfunnet på en like nådeløs som treffende måte. Men like mye som han kunne være rabulist kunne han også være humorist, hele tiden med en poetisk klo som ga ham den posisjonen han etterhvert fikk.
Og slik han musikalsk var vanskelig å plassere i bås, med stadig nye samarbeidspartnere fra ulike deler av musikkverden, like vanskelig kunne det være å karakterisere ham som person. Jeg hørte en gang noen prøve å beskrive ham som «en borgerlig bohem med anarkistisk legning», og det er kanskje en like god beskrivelse som noen annen.
Men det sier også litt om Paus at han var mannen som i 1978 skrev låten «Satan lever» som provoserte Krf-ere til den grad at den havnet i Stortingets spørretime, samtidig som han seinere i livet spilte inn gamle salmer og tolket dem på en måte som fant veien inn i manges hjerter. Han hadde en mangesidighet i seg som få andre.
Mytenes mann
I sine yngre dager levde Ole Paus dessuten et liv som var skapt for myter. En liten 20-åring som oppdages av Alf Cranner og snart blir venn med folk som André Bjerke, Jens Bjørneboe og Erik Bye. Og som ifølge bestevenn Ketil Bjørnstad hadde en karisma som allerede den gangen gjorde ham til et naturlig midtpunkt i et rom befolket med langt mer navngjetne personer.
Noen av mytene om Paus er nok ikke mer enn nettopp myter, men en som faktisk er både fascinerende og sann er hans spesielle arbeidsmetode. Han skrev helst tekstene til en ny låt mens musikerne spilte inn kompet. Det meste ble til der og da, på sparket. Som oftest med svært vellykket resultat, men noe har også båret preg av litt raskt slurv.
Venn og samarbeidspartner Jonas Fjeld har fortalt hvordan han ble sjokkert, da han en bløt kveld på danskebåten til København spurte om å få se tekstene som Paus hadde skrevet til Fjeld-albumet «Svært nok for meg». Det første Fjeld-albumet som Paus skrev tekster til og som de skulle begynne å spille inn neste dag. Men svaret Fjeld fikk fra Paus var at nei, de tekstene kunne han nok ikke få se. Med den enkle forklaringen at han ikke hadde skrevet dem enda.
Motorpsych-disiplin
Akkurat den stunt-metodikken funket likevel ikke da Ole Paus i 2020 gjorde et overraskende platecomeback med Motorpsycho. Produsent og Motorpsycho-sjef Bent Sæther gjorde det klart for Paus at det ikke nyttet å stille til øving og gå inn i studio med så minimale forberedelser. Da Paus kom tomhendt til Trhondheim var Sæther var tøff nok til å sende ham hjem til Oslo med beskjeden om at han kunne komme tilbake når han hadde noen tekster å komme med.
En beskjed som faktisk fikk litt konsekvenser også for et prosjekt jeg og Lars Ulseth jobbet med omtrent samtidig: en bok viet Ole Paus tekster. Da vi kontaktet Paus for å fortelle om det planlagte prosjektet, uttrykte han stor takknemlighet for at vi viste ham «en så stor ære». Like positiv var han til å stille opp og bidra med det han kunne til boka.
Planene omfattet blant annet at Ole selv skulle fortelle litt om hvert album han hadde gitt ut, som en vei inn i hans unike låtunivers. Vi avtalte derfor at jeg skulle komme hjem til ham på Svartskog utenfor Oslo, hvor han den gangen bodde, for å snakke oss gjennom hans platekatalog. Vi ble dessuten enige om at det nok måtte bli «noen» slike seanser, med tanke på hans omfattende produksjon gjennom 50 år.
Mer spennende sånn!
Det ble ingen møter hjemme hos Ole. Bare to avbud. Første gang fordi han var i innspurten med albumet «Så nær, så nær» sammen med Motorpsycho. Og siden Bent Sæther krevde en annen form for disiplin enn Ole var vant med, så Paus seg nødt til å konsentrere seg om å gjøre tekstene ferdige, fortalte han meg med blid stemme.
Den andre gangen han meldte avbud var av helsemessige årsaker. Han hadde fått en kraftig forkjølelse, som gjorde hans stemme enda mer raspete på telefon. Vi snakkes om noen dager og finner ny dato, konkluderte vi med da. Men da jeg litt seinere ringte for å finne denne nye datoen hadde han tenkt over saken og kommet til at han likevel ikke ville bidra.
Han støttet fortsatt prosjektet fullt ut, forsikret han, før han forklarte sitt nye standpunkt: Dersom han skulle fortelle om alle sine plater ville boka bli lite spennende for ham. Da ville han jo vite hva som sto der. Men hvis jeg i stedet skrev det som skulle skrives om platene, ville boka for ham bli som en gave, som noe nytt, ukjent og spennende han kunne glede seg til å lese. Han ønsket å gi meg total frihet, uten å ha ham hengende over skulderen.
Og slik ble det. Og kanskje er også dette med på å tegne et lite bilde av Ole Paus. Ikke så enkel til å styre, men tilsvarende raus til å la andre få den friheten de trenger. Det blir jo mer spennende sånn!
Av Leif Gjerstad
Les også: Høvding Paus jubilerer i Operaen (skrevet i forbindelse med 70-årsdagen til Paus)
Les også: Intervjuer med Ole Paus fra 1989, 1992, 1995, 2013, 2019
Les også: Intervjuer med Ole Paus og Ketil Bjørnstad fra 2015
Les også: Intervjuer med Ole Paus og Jonas Fjeld fra 1996, 2016
(Jeg har også intervjuer med Paus fra 1999, 2005 og 2007 elektronisk lagret, men ikke klargjort for publisering. Hvis tid til overs, skal jeg prøve å legge ut dem også)
