Angel Olsens «Big Time» er et av årets beste album. Tidvis ble konserten hennes på Rockefeller mandag også en virkelig høytidsstund.
Den 35-årige amerikaneren har hatt en spennende musikalsk reise siden albumdebuten med «Half Way Home» i 2012. Den litt introverte folkprofilen fra den gang ekspanderte til et mer skurrende indie-uttrykk på gjennombruddsalbumene «My Woman» (2016) og «All Mirrors» (2019), før hun på årets «Big Time» (hennes sjette studioalbum) har nærmet seg country/americana betraktelig.
Kontrastfullt uttrykk
Det preget også Oslo-konserten mandag, der hun både startet og sluttet i det like såre som vakre «Big Time»-landskapet, mens hun derimellom lot aggresjonen og energien få litt friere spillerom i et midtparti som lente seg mye på «All Mirrors»-perioden.
Med seks medmusikere (inkl to strykere) på scenen skapte dette vekselspillet en kontrast som kom helheten til gode, men som samtidig viste på noen av manglene jeg også har opplevd på et par tidligere konserter med henne.
Når hun virkelig skal ta i, både vokalt og instrumentalt, forsvinner noen av de finstemte nyansene som forgyller materialet på platene. Det blir energisk og rockete tøft, men når spennet i stemmen hennes drukner i de mer massive partiene, går samtidig noe av særpreget tapt og vi sitter igjen med anonym indie.
Tryggere live
En av de mer massive låtene som likevel lyste opp positivt var «All Mirrors», hvor Angel Olsen slapp seg løs med lange instrumentalpartier av dramatisk tilsnitt, elegant avbrutt av melodiøse kontrasterende refreng. Og da den så ble etterfulgt av den nye, skjørt vakre «Go Home» ble stemningen i salen nærmest sakral.
Ved mine to tidligere livemøter med Angel Olsen har hun framstått som litt ukomfortabel på scenen. Mandag virket Olsen, som de siste par årene både er kommet ut som lesbisk og like etter mistet begge foreldrene sine og kommet ut som lesbisk, mye tryggere som liveartist. Og for en artist med et repertoar som i utgangspunktet er mollstemt og mørkt, mår publikumskontakten bedre av et litt mer ekstrovert og løssluppent uttrykk på scenen.
Så får det ikke hjelpe at det innimellom ble vel «amerikansk-pludrende» tomprat, når hun mot slutten av settet tok Big Time-låten «All the Good Times» ga det mening i dobbel forstand. Dels som et styrkebeskjed hvor godt «Big Time»-materialet funker live, dels som en grei beskrivelse av følelsen konserten etterlot publikum med.
Av Leif Gjerstad
Les også: Angel Olsen innfrir med «My Woman» (plateanmeldelse)
Les også: Er «Like I Used To» årets sommerlåt?
