Manic Street Preachers hentet inspirasjon fra den spanske borgerkrigen til sin låt «If You Tolerate This Your Children Will Be Next». Det tok dem til topps på de britiske hitlistene for 25 år siden denne uka.
Da Manic Street Preachers dukket opp tidlig på 1990-tallet var det litt som en slags rockens «enfant terrible». De dyrket pønkens energi, de uttalte at de ville gjeninnføre det rebelske opprøret i rocken og de platedebuterte med singelen «Suicide Alley» og albumet «Generation Terrorists». Slike titler forplikter.
Men etter at bandets rytmegitarist og tekstforfatter Richey Edwards forsvant sporløst vinteren 1995 (formodentlig selvmord, ble erklært antatt død i 2008) senket bandet tempoet litt og ble mer reflekterende i sitt uttrykk. Noe platekjøperne åpenbart ikke hadde noe mot. Albumet «Everything Must Go» (1996) ble godt mottatt både av kritikerne og platekjøperne, og ble bandets største kommersielle suksess så langt.
Mildere uttrykk
Utviklingen i retning litt mer melodiøst dvelende og tenksom musikk fortsatte på femtealbumet «This Is My Truth Tell Me Yours» i 1998. Men selv om uttrykket var mildnet betraktelig fra debuten seks år tidligere, var deres engasjement like stort.
Og med et hjerte som banket rødt gikk de like gjerne rett inn i den spanske borgerkrigen da de spilte inn singelen «If You Tolerate This Your Children Will Be Next». Med en tittel hentet rett fra en plakat til støtte for republikanerne på 1930-tallet, der et lite barn som var drept av fascistene var avbildet. Med det klare budskapet at dersom du tolererer dette, kan det handle om dine egne barn i neste omgang.
Modne og samfunnsengasjerte
Singelen var tenkt å stå helt uavhengig fra «This Is My Truth»-albumet, men straks den ble utgitt ble responsen så stor og sterk at bandet raskt ombestemte seg. For bare en uke etter at «If You Tolerate This» ble sluppet gikk den rett inn på den britiske hitlistens førsteplass.
Samtidig bidro låten til at Manic Street Preachers fikk et nytt image. Tida som pønkete generasjons-terrorister var forbi, nå framsto bandet heller som et modent og samfunnsengasjert band der gode melodier og politisk budskap gikk hand i hand.
Noe som i dag kanskje kler de tre waliserne i 50-årene, James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore, bedre enn deres opprinnelige ungdommelige sinne.
Av Leif Gjerstad
Les også: Manic Street Preachers: Fra terrorister til sjelesørgere? (intervju fra 1993)
Les også: Fikk suksess, men har likevel tapt (intervju fra 2002)
Se video:
