(Gjentrykk av artikkel fra boka «Kalvøyafestivalen – en musikalsk tidsreise»)
«The Times They Are a-Changin’» sang Bob Dylan i 1964. «Talkin ‘bout my-my-MY generation» fulgte The Who opp med året etter, og «We Want the world and we want it NOW» messet Jim Morrison i 1967. Før Country Joe McDonald med sitt Fish-cheer oppfordret «400.000 fuckers of you out there» til å ta i litt ekstra, i kampen for å stoppe den forhatte Vietnam-krigen.
Det siste skjedde og er godt dokumentert på Woodstock-festivalen i august 1969, en festival som er blitt stående i historien som noe langt mer enn bare en musikkfest. At nærmere en halv million mennesker søkte seg til de gjørmete jordene rundt farmen til Max Yasgur er nå en ting. Det som betyr mer er den manifestasjonen som massemønstringen ga uttrykk for, den motkulturelle betydningen som «the gathering of the tribes», det å samle troppene, representerte. Woodstock-festivalen var det uomtvistelige beviset på at rocken på slutten av 1960-tallet funket som et samlingssymbol for en frihetssøkende ungdomsgenerasjon som forkastet opphavets tro på – og trofasthet til- et streit «ni-til-fire»-liv.
Startskuddet
Om dette var dagen for den store historiske manifestasjonen, må vi mange år tilbake i tid for å finne noe som kan likne et startskudd. Det vil si, selvsagt er det håpløst å lete etter en nøyaktig dato. Men det kan gi mening å gå helt tilbake til 1950-tallet og optimismen som rådet etter de harde krigsåra, når vi skal finne kimen til alt det som siden skulle skje. Gjenoppbygginga etter krigen var i full gang, og med USA i spissen fikk verden for første gang i historien en ungdomsgenerasjon med både tid og penger til å bruke på seg selv. Da var ikke foreldrenes klesstil eller forkjærlighet for swing, dixie og søtladne romantiske croonere mye å samle på. Ungdommen trengte noe annet, noe som var deres eget.
Og i USA fant de det da hvite ungdommer krysset jernbanelinja som skilte dem fra de svarte. De trosset raseskillet og kom tilbake med rock’n’roll. En musikkform med en svart feel og et langt råere uttrykk enn det hvite ungdommer tidligere hadde forholdt seg til. En musikkstil som sydet av energi og inviterte til suggestive hoftevrikk. Og ikke minst: en sjangermiks som ikke bare var egnet til å få «gamliser» til å stønne av forferdelse. Rocken bød også på en erotisk spenning som pirret de unge, men sjokkerte de voksne.
Beatniks, folk og andre opposisjonelle
Parallelt med dette hadde «the beat generation» skapt røre i andre deler av samfunnet. Forfattere som Jack Kerouac, Allen Ginsberg og William Burroughs levde et liv langt utenfor det pastellfargede konsumlivet den amerikanske drømmen markedsførte. Men de hørte på jazz, og deres hang til poesiopplesninger i røykfylte klubber hadde en mer intellektuell ferniss enn den 50-tallets rock bød på.
Beatnikenes avvisning av tradisjonelle verdier fant uansett gjenklang i folkesangernes gryende protestbevegelse mot slutten av 1950-tallet. Med Woody Guthrie og Almanac Singers/Pete Seeger som forbilder, trakk de kampen mot den skremmende fanatiske McCarty-ismen og frykten for atombomben inn i musikken. Vi fikk protestsanger og en bevegelse som forente folkesangere, beatniks og andre opposisjonelle. Og på Newport-festivalen fant de en arena hvor de i lag med likesinnede kunne synge «sammen er vi sterke». De brukte musikken som et våpen mot krig mens de preket fred og toleranse. Eller, slik Woody Guthrie proklamerte med påskriften på sin egen gitar: «This Machine Kills Fascists».
Plugger inn
Nokså idyllisk, helt fram til Bob Dylan på Newport-festivalen i 1965 plugget inn og fikk publikum til å bue og Pete Seeger ifølge myten med å true å kutte strømmen. Og selvsagt, å bli kalt «Judas» slik Mr. Zimmerman måtte tåle under en konsert i Manchester året etter.
Men Dylan er siden tilgitt, og med fasit i hånd er det lett å konstatere at han var mer en brobygger og frelser enn en sviker. Han omfavnet den nye rocken som vokste fram på begge sider av Atlanteren og han omfavnet den nye kulturen som tok form på denne tida. Eller for å si det med hans egne ord i den nydelig poengterte og bitende samtidskommentaren «Ballad of a Thin Man»: «something is happening here but you don’t know what it is, do you, Mr. Jones?»
Manifestasjon
Nei, streitingen Mr. Jones visste ikke hva som foregikk i disse unge sinnene. De som fryktløst og framfor alt respektløst eksperimenterte med fri sex og dop, mens de lot håret gro som en synlig protest mot de gamle, strikte kjønnsrollemønstrene.
Og det er på denne arenaen som musikkfestivalene i siste halvdel av 1960-tallet vokste fram, som den store manifestasjonen av et generasjonsuttrykk som ekskluderte de fleste eldre, samtidig som det skapte et fellesskap blant dem som var opptatt av de motkulturelle strømningene som rocken mer enn noen annen uttrykksform formidlet. 1950-tallet var jo preget av materialismen, med kjøleskap, tv og andre nyvinninger som stolte symboler på økt velstand. Men nå kom altså The Who og deres likesinnede og knuste tingene, mens Jimi Hendrix lot flammene ta gitaren.
Inspirerte Norge
I dag, hvor alle knauser i Norges langstrakte land har sin festival, er det vanskelig å skjønne hvilken viktig funksjon festivalene hadde i 1960- og 1970-årene. Og hvordan begivenhetene kom som perler på en snor på sin vei fram mot Kalvøya-festivalen.
Med nevnte Newport i 1965 og Gathering of the Tribes-dagen (dvs arrangement med mål å samle alle motkulturelle krefter) i San Francisco januar 1967 som tidlige markører. Med Monterey-festivalen noen måneder seinere som satte både hippie-budskapet og «summer of love« på kartet. Og med Woodstock i 1969 og Isle of Wight i 1970 som med sine mange hundretusener unge besøkende viste verden hvor sterk denne motkulturelle kraften var blitt.
Det var også alt dette som med et mer eller mindre bevisst politisk fortegn inspirerte til gratiskonsertene på Ekeberg-sletta og framfor alt på St. Hanshaugen i Oslo. Det var også her man hentet inspirasjon til det arrangementet som første gang i 1971 ble kjent som Høstivalen, men som allerede året etter hadde fått navnet Kalvøya-festivalen. Og som kjapt ble et begrep.
Samlet ungdom
Gjennom hele 1970-tallet fungerte festivalen som et samlende punkt for unge nordmenn som på en eller annen måte var tiltrukket av motkulturen, i et samfunn hvor mange fortsatt betraktet rocken som suspekt og samfunnsnedbrytende. Det handlet om en tid da rocken var uglesett, men likevel (eller kanskje nettopp derfor?) fungerte som en pådriver i samfunnsutviklingen. Og fortsatt symboliserte rocken og festivalen det klassiske skillet «oss mot dem».
Et skille som litt ironisk ble visket ut etterhvert som rocken seiret på alle fronter. For da den på 1980-tallet vokste seg sterkere og spiste seg inn i mainstream, mistet den også noe av sin opprinnelige kraft. Både musikken og festivalene ble ufarliggjort og mer allment akseptert. Ungdomsrevolusjonen ble sluset inn i den store underholdningsverdenen, slik at det i dag er helt naturlig med statsministre og statsråd som smilende lar seg avbilde på en rockefestival.
Noe slikt ville vært nokså utenkelig på Kalvøya de første årene. Vi slutter der vi begynte, ved å sitere Bob Dylan: «The Times They Are-a-Changin’».
Noen viktige festivaler:
Newport Folk Festival startet i 1959, som en avlegger av/søsterfestival til allerede etablerte Newport Jazz Festival som startet fem år tidligere. Festivalen på Rhode Island, litt nord for New York, fanget helt fra starten opp den voksende interessen for folkemusikk/protestsanger og ble en aktiv medspiller i borgerrettskampen på 1960-tallet. Eksisterer fortsatt, blir vanligvis arrangert siste helgen i juli.
The Human Be-In ble bare arrangert en gang, i Golden Gate Park i San Francisco i januar 1967. Initiativtakerne ga gratiskonserten/happeningen undertittelen «Gathering of the Tribes», der det uttalte målet var å fungere som et møtested med plass til alle i opposisjon mot det etablerte samfunnet. Arrangørene forventet «noen få tusen», men resultatet ble et sted mellom 20-30.000 ungdommer i alle aldre. The Human Be-In ble den første store massemønstringen av hippiekulturen og uten arrangementet i Golden Gate Park er det lite trolig at Monterey-festivalen kunne ha blitt det den ble.
Monterey International Pop Music Festival var den første store rockefestivalen som også varslet «The Summer of Love». Festivalen gikk over tre dager og la malen for mange framtidige festivaler. Alle spilte gratis, og artistlisten (med alt fra The Who og The Byrds via Jimi Hendrix og Grateful Dead til Otis Redding og Ravi Shankar) forteller klart og tydelig om den store entusiasmen prosjektet i den californiske kystbyen ble møtt med. Monterey-festivalen ble dessuten dokumentert og gitt ut både som trippel-LP og spillefilm. Ikke minst filmen var med på å befeste Monterey-festivalens posisjon som legendarisk.
Woodstock Festival. Drøye to år etter Monterey ble Woodstock-festivalen arrangert. Også denne gikk over tre dager og ble filmatisert. Med rundt en halv million mennesker innenfor gjerdene (som uansett ble tråkket ned) ble festivalen i upstate New York den største manifestasjonen og det sterkeste symbolet for hele hippiekulturen. Da filmen året etter fikk norsk premiere på Klingenberg kino i Oslo, ble det delt ut røkelse og blå pannebånd pyntet med hvite fredsduer og påskriften «From Woodstock With Love» til publikum.
Altamont Speedway Free Festival ble arrangert drøye tre måneder etter Woodstock, og ble dens store antitese. Rundt 300.000 kom til festivalen med Rolling Stones og Grateful Dead som toppnavn, men festivalen huskes framfor alt fordi Hell’s Angels fikk en slags uformell rolle som ekstra sikkerhetsvakter. Det resulterte i at en ung, farget mann blant publikum ble drept av bikerne. Grateful Dead gikk av den grunn aldri på scenen. Hippieblomstene rakk å visne før vi nådde 1970-tallet.
Isle of Wight Festival så dagens lys i 1968, men det er framfor alt 1970-festivalen som er gått inn i historien. Det året stimlet 600.000 mennesker sammen på den lille øya utenfor Englands sørkyst, noe som fortsatt er rekord for festivaler av dette slaget i Europa. Blant de mange som sto på programmet var Jimi Hendrix og The Doors. Hendrix døde bare tre uker etter, mens Doors-vokalist Jim Morrison forlot denne verdenen sommeren etter at han med stor suggestiv kraft sang «This is the end» på Isle of Wight-festivalen.
Roskilde Festival. På mer hjemlige breddegrader slo Roskilde Festival opp portene for aller første gang i 1971. Den startet som endagsfestival, men er siden gradvis blitt utvidet til fire dager (pluss tre på campen). Har helt siden midten av 1970-tallet vært Nordens største og viktigste festival.
Kalvøyafestivalen. Så var det altså Kalvøya-festivalen. Med start i 1971 og sluttstrek i 1997.
Av Leif Gjerstad
Denne saken er gjentrykk av et kapittel i boka «Kalvøyafestivalen – en musikalsk tidsreise», forfattet av Leif Gjerstad. Boka blir lansert 5. juni og kan kjøpes her: nettsiden til Absolutt forlag
