Denne uka pågår filmfestivalen Oslo Pix i hovedstaden. For musikkinteresserte burde spesielt en ny film om Nico friste.
30 år etter Christa Päffgens død er det fortsatt stor interesse for den tyske kvinnen, bedre kjent som Nico. Helt siden Andy Warhol, som manager for Velvet Underground, i 1967 insisterte på at hun skulle bli med i bandet har det hvilt en mystisk og mytisk aura rundt Nico.
Lou Reed, John Cale og de andre i Velvet Underground var ikke overbegeistret over Warhols forslag. Men kunst- og filmmagnaten hadde midlene og nettverket VU-musikerne manglet, så de aksepterte motvillig å få en kvinnelig vokalist i sine rekker. Nicos tid i Velvet Underground begrenset seg da også til det første albumet, men til gjengjeld har et par av låtene hun sang på, «Femme Fatale» og «All Tomorrow’s Parties» fått klassikerstatus. Noe som selvsagt også gjelder «Sunday Morning» som hun og Lou Reed delte vokalen på. Sistnevnte ble for øvrig skrevet av Reed og Cale med Nico i tankene. De mente hennes flate, distansert livstrøtte vokal kunne kle sangen godt. Og de fikk rett.
Nico solo
Etter Velvet Underground ga Nico ut flere plater på egen hånd, med Joy Boyd-produserte «Desertshore» (1970) som høydepunkt. På denne spilte også John Cale en viktig rolle, slik han skulle gjøre ved et par andre anledninger i årene som kom. Blant annet i 1974, da Cale og Nico sammen med Kevin Ayers og Brian Eno (samt Mike Oldfield, i en mer beskjeden rolle) delte scenen på Rainbow Theatre i London.
Det var en noe underlig konsert (undertegnede var tilstede), med stor spenning mellom Ayers og Cale og der Nicos forsøk på å messe «Deutchland Über Alles» ved sitt trampeorgel ble møtt med pipekonsert. Konserten resulterte uansett i liveplata «June 1, 1974», som til tross for at den er noe ujevn lyser som et dokumentarisk bilde av sin samtid og noen av periodens mest særpregede artister.
Trøbbel
Dessverre var ikke livet like snilt mot Nico. Warhols gamle skuespiller ble etterhvert trukket lenger og lenger ned i dopmyra, og selv om hun stadig turnerte ble det langt mellom hver utgivelse. Hennes siste studioplate, «Camera Obscura», kom i 1985 og ble symbolsk nok produsert av John Cale.
Nico døde på Ibiza i 1988, men også rundt hennes død hviler det litt mytisk mystikk. Myten vil ha det til at hun i den hete sommervarmen satte seg på sykkelen i tett lærdress og at hun døde av heteslag, men virkeligheten ligger nok nærmere hjertesvikt. Nico ble 49 år.
Av Leif Gjerstad
Filmen «Nico, 1988» er regissert av italienske Susanna Nichhiarelli, og i hovedrollen som Nico møter vi danske Trine Dyrholm. På Oslo Pix blir den vist både onsdag og søndag.
Les også:
Nico: Legenden som søker skyggen (intervju med Nico fra 1982)
Se trailer:
