Med «Road To Bayamon» gikk amerikanske Tom Russell Band over bekken for å hente vann. Og på sin nye LP «Poor Mans Dream» gjentar den hel-amerikanske kvintetten bedriften. Et studio i Oslo blir foretrukket foran Nashville og New York. Men Tom Russell har svaret klart på hvorfor en amerikansk countryrocker velger å spille inn noe så utpreget amerikansk i Norge?
— Jeg trives i Bel Studios og jeg vet at teknikeren Ingar Helgesen kan faget sitt ut til fingerspissene, samtidig som jeg aldri har vært særlig begeistret for Nashvilles countrysound. Men det viktigste er at det i dag er helt uvesentlig hvor en plate spilles inn. Det som betyr noe er sangene du spiller inn.
Gode sanger
Og gode sanger er det nok av på «Poor Mans Dream». Fra hans Hemingwayske melodiske fortelling om hanekamp og gambling i «Gallo del Cielo» via den utslåtte indianeren i «Blue Wing» til den oppløftende kjærlighetssangen «Walkin’ On The Moon». De to førstnevnte skrevet av Russell alene, den siste sammen med Katy Mofatt. Andre samarbeidspartnere på «Poor Man’s Dream» inkluderer Nanci Griffith, Canadas store countryhelt lan Tyson samt den langt mer rockete Dan Zanes fra Boston-gruppa Del Fuegos.
— Jeg liker å skrive sammen med andre, forutsett at jeg trives i deres selskap og at vi i skrivestil er litt forskjellige slik at vi kan utfylle hverandre.
Det er noen måneder siden Tom Russells nye (og totalt femte) LP «Poor Man’s Dream» ble ferdig innspilt, og han er nå tilbake i Norge i forbindelse med en ukeslang turné.
— Jeg har enda til gode åse Norge nord for Trondheim, men ellers begynner jeg å kjenne dette landet ganske godt. Og jeg trives godt. Det er blitt mitt andre hjem, smiler Tom Russell som har gjestet vårt land regelmessig siden han tidlig i 80-årene hadde et langvarig engasjement på Oslos fremste countrysted, Gamla.
Realistisk amerikaner
Opprinnelig erTom Russell fra Sør-California, men siden mange år bosatt i New York. Oppveksten i California og New York preger Russells tekst og musikk. Han er tydelig influert av transatlantisk fortellertradisjon og har et våkent øye for såvel de spansktalende landarbeidernes armod og brustne illusjoner som for fabrikkarbeiderens monotone slit. Dystre tekster langt unna romantisk-sentimentale country-tradisjon?
— Tja. Jeg har lite til felles med Nashville-countryens glansmaling av livet i USA, «mulighetenes land». Derimot syns jeg ikke mine tekster er særlig dystre, jeg vil heller si realistiske, svarer Tom Russell som tror hans reiser og arbeidsopphold i så forskjellige deler av verden som Europa, Afrika og Puerto Rico (som musiker, lærer og karnevalsartist!) har hjulpet ham fram til denne realistiske skrivestilen.
— Det er i utlendighet som jeg har fått best tid til å reflektere over tilstanden i mitt hjemland. Du får et videre perspektiv som hjelper deg framover både som menneske og artist. Selv om noen av mine utenlandsreiser har vært et uttrykk for en frustrert flukt, er jeg i dag takknemlig for det jeg har fått oppleve, sier 41-årige Russell som i det siste har opplevd at hans melodiske country rock med novelleliknende tekster har fått også den amerikanske musikkbransjen til å spisse ørene.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i april 1989. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 29. april 1989)
