(Intervju første gang publisert oktober 1992)
Oslo/London – Jeg har et helt ok forhold til faren min. Og kanskje er jeg blitt inspirert av ham, men neppe mer enn han har påvirket millioner andre. For meg er han først og fremst far, hans rolle som musiker blir av underordnet betydning.
Jakob – 22 år, gitarist, sanger og komponist med etternavn Dylan – er siste skudd på stammen av plateaktuelle barn av rocklegender. Ganske nøyaktig 30 år etter at Bob Dylan for første gang dukket opp på plate, er sønnen Jakob på markedet med sin gruppe Wallflowers debut-CD, «The Wallflowers». Og selvsagt må han tåle sammenlikninger med faren.
– Slik vil det nok være en stund, men etter hvert som nyhetens interesse legger seg vil det sikkert normalisere seg. Wallflowers er tross alt et band med et annet utgangspunkt enn Mr. Bob Dylan, hevder Dylan jr. Bandets gitarist Tobi Miller tilføyer raskt at han ikke betrakter vennens far som noe stort problem.
– Jeg har kjent Jakob fra skoledagene hjemme i Los Angeles, så for meg og de andre i bandet er det med opphavet gammelt nytt. Vi tenker ikke på den saken i det hele tatt, og det er i grunn først nå som vi har gitt ut plate andre snakker om det, sier Tobi. Han sitter sammen med Jakob på plateselskapets kontor i London og deler en telefonlinje til NTB.
Organiske rockere
De to forteller at Wallflowers har eksistert i 3 1/2 år, og at de opprinnelig spilte rock med klare forbindelser tilbake til pønken og framfor alt The Clash.
– Men vendepunktet kom for alvor for halvannet år siden. Da fikk vi med oss Rami Jaffee på keyboards, og det forandret både lyden og profilen.
– Som i dag høres ut som dere drar store veksler på 60-talls gitarbasert folkrock?
– Det kan sikkert stemme, men det er ikke noe bakstreversk nostalgisk opplegg. At folk får disse 60-tallsassosiasjonene skyldes trolig at vi spiller organisk rock med gitarer og keyboards i fokus, kjemisk fritt for synther og andre elektroniske fiksfakserier. Men vårt ståsted er selvsagt i 90-årene, hevder Jakob og Tobi.
De trekker fram gamle helter som Van Morrison, Neil Young, Al Green og The Band samt Replacements, Elvis Costello, Clash, Waterboys og U2 som nyere forbilder.
Vellykket tirsdagsjam
Om keyboardisten Jaffe var den som forandret gruppas profil, var det ifølge paret noen løse tirsdagsjammer i en liten jødisk restaurant i Hollywood, The Kibbitz Room, som staket ut veien for dem.
– Bakerst i det trange lokalet står det et piano, og vår pianist spurte om vi kunne få spille. Snart utviklet det seg til en fast tirsdagsjam hvor vi, venner og mange andre spilte. Ryktene om oss og tirsdagsjammene spredte seg etter hvert både til plateselskapskorridorene og til medlemmer fra band som Guns n’ Roses, som også gjerne søkte dit.
– Men platekontrakten kan dere vel tross alt takke Jakobs far for?
– Plateselskapet kjente ikke en gang Jakobs identitet da de tok kontakt. Det var Wallflowers som fikk kontrakt, og ikke Dylan, kontrer Tobi.
Rask innspilling
Jakob og Tobi forteller videre at «The Wallflowers»-CDen i overensstemmelse med deres organiske musikkideologi ble spilt inn live i studio i løpet av fire uker, med Paul Fox (Sugarcubes, XTC og 10.000 Maniacs) som produsent.
– Med hans merittliste innenfor litt mer eksperimentell nyveivrock virker han kanskje ikke som det mest naturlige valget, men vi snakket med ti forskjellige produsenter og kom best ut av det med Paul. Han behersker også det organiske lydbildet, og han har ikke noe problem med å innrette seg etter gruppas ønsker, sier Jakob som på spørsmål bekrefter at faren har hørt plata og sagt seg fornøyd med det sønnen har prestert.
– Og har du planene klare for kommende helg?
– Selvsagt. Da er det en fyr som heter Bob til fornavn som skal feires med en stor konsert i New York, i forbindelse med sitt 30 års-jubileum som plateartist. Og med Tom Petty, Neil Young og mange, mange andre gode artister på artistlista høres det ut til å kunne bli en ålreit kveld, avslutter Jakob Dylan.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i NTB 13. oktober 1992)
