Leonard Cohens store comeback

(Intervju opprinnelig publisert i 1985)

Oslo: Etter nesten ti år med falmende glorie hadde Leonard Cohen gradvis glidd inn i glemselen, før LPen «Various Positions» i høst befestet hans plass der han hører hjemme: høyt oppe på stjernehimmelen.

For mange står Leonard Cohen som musikalsk prototype for 1970-åras viseelskende rødvin & stearinlys-generasjon. Hans tekster var nådeløse og til dels desperate, men likevel humoristiske granskninger og skildringer av kjærlighetens kvelertak på mennesker og likegyldigheten og følelsen av hjelpeløshet dette kunne framkalle.

Hans flittige bruk av bildespråk i sangtekstene åpnet for mange tolkninger, og diktsamlingene og de to romanene «The Favourite Game» og «Beautiful Losers» – med sin brutale og abstrakte uttrykksform – gjorde ham enda mer vanskelig tilgjengelig. Alt dette var med på å bygge opp en mystisk, for ikke å si mytisk, aura rundt Cohen.

Et famlende tiår

Det siste tiåret har imidlertid 50-åringens glorie falmet noe. Etter live-LPen i 1973 fulgte tre LPer som på sitt beste bare sa om igjen det Cohen i tekst og musikk hadde fortalt tidligere. Og på sitt verste, (Phil Spector-produserte «Death of a Ladies’ Man») endte Cohen opp i en gjørmete, musikalsk blindvei.

Men i fjor høst gjorde Leonard Cohen et formidabelt comeback. Hans første LP på vel fem år, «Various Positions», struttet av slik musikalsk vitalitet og kraft at den ble et av fjorårets store lyspunkter på platehimmelen.

Sterkt comeback

«Various Positions» har skapt fornyet interesse rundt Cohen. LPen har allerede solgt 12.000 ex i Norge, og hans konsert i Oslo nylig ble raskt utsolgt. Og heldigvis: Cohens gjenoppdagede vitalitet viste seg å gjelde også på scenen.

Med et meget godt band i ryggen spilte og sang Cohen seg gjennom to avdelinger, hver på over en time. Gamle klassikere som «Bird On a Wire», «So Long Marianne», «Famous Blue Raincoat», «Sisters of Mercy» og «Suzanne» fungerte fint i sine spennende nye og generelt mer rockete arrangement.

Og med høydepunkter fra den nye LPen som «Dance Me To The End Of Love», «The Night Comes On» og «Hallelujah» som rosin i pølsa ble dette en kveld å minnes.

– Dette er min første turné på over fire år, og det er gøy å være tilbake. Men tro nå ikke at jeg bare har latet meg i disse årene. Jeg har skrevet dikt, en ny bok, jobbet med film, video og diverse annet. Så har jeg seølvfølgelig laget en ny LP, og for meg tar dette lang tid. Ikke så mye fordi jeg ønsker det, men fordi jeg er av den typen som arbeider seint.

Desperate bønner

Vi sitter ved et bord backstage og snakker med Cohen kort tid etter konserten. Han virker like opplagt og i like godt humør som han var på scenen. Om sin nye bok «Book of Mercy», som kommer i disse dager, forteller han at den inneholder «den slags bønner du ber når du står med ryggen mot veggen».

Apropos bønner; Cohen har hentet mye av sitt bildespråk fra Bibelen, og i mye av det han skriver kan vi spore en religiøs undertone.

– Det skal ikke mye til for å opdage at den verden vi lever i er et eneste stort slaktehus. Og etter å ha grublet over årsakene til dette, ender man lett opp med å gå inn i livets innerste kammer, hvor vi finner religion i en eller annen form.

Bibelsk visdom

Cohen framholder at religion i sin organiserte form har forårsaket mye vondt i denne verden. Det forhindrer ikke at det er mye visdom å finne i Bibelens tekster, mener kanadieren.

– Visdom som har vandret i arv fra generasjon til generasjon og som har gydlighet den dag i dag. Men dessverre er det litt for mange som overser alt man kan lære ved å lytte til andre. Derfor håper jeg at jeg som 80-åring fremdeles kan stå på scenen og i sangform formidle mine livserfaringer til publikum. Noe mer eller bedre enn å dele med seg av sin livserfaring kan et menneske ikke gjøre for sine medmennesker.

Tidløs kvalitet

Til tross for sin legendestatus tar ikke Cohen suksess for gitt. Han minner om at det ikke er så mange år siden han fikk en roman («My Life and Art») i retur fra forlaget, og når det gjelder musikk aksepterer han at hans plater lett kan bli borte i den enorme mengden som oversvømmer markedet.

– Derfor er jeg meget beveget over all den oppmerksomhet som «Various Positions» har blitt til del, sier Cohen. Han er ekstra begeistret for at plata også har nådd fram til mange unge mennesker uten fortid som Cohen-disipler.

– Mange tror at det eneste som virkelig holder er det som er skapt av ens egen generasjon. Det er feil! Når jeg lytter til musikk er det alltid stemmen, og i hvilken grad den formidler ekte følelser og erfaringer, som jeg fester med ved. Er stemmen ærlig, er alder og stilart av underordnet betydning, hevder Cohen. Som selv har sin dype, noe monotone men likevel uttrykksfulle stemme som sitt fremste musikalske særpreg.

Penger styrer kunst

Om sin samtid sier Cohen at han konstaterer at man befinner seg i en økonomisk nedgangsperiode, hvor de fleste som jobber med kultur sliter tungt. Og derfor i altfor stor grad tenker penger, slik at det blir liten plass for nyskapende virksomhet.

– I dag styrer pengene kunsten, inkldert rockmusikk som en gang i tiden reprensenterte en hel generasjons innerste følelser. Det tror jeg ikke er tilfelle i dag. Plateselskapenes og radiostasjonenes kontroll over musikke er altfor stor, sier Cohen.

Likevel er han rask med å tilføye at den kommentaren ikke var ment som et angrep på «vårt økonomiske system». For han tror på kapitalismen og det frie næringsliv.

– På sikt er det det systemet som best gavner musikklivet. For selv om det ser mørkt ut akkurat nå, så fungerer systemet på en slik måte at et kreativt geni alltid vil ha kraft nok til å sprenge alle eksisterende fortøyninger. Du kan ikke undertrykke sjelen eller sperre inne et hjerte i all evighet.

Møter Axel Jensen

Slår Cohen fast før han høflig tar farvel og beveger selg lenger inn i lokalet. Der sitter en gammel venn av ham og venter. Axel Jensen, som Cohen traff for rundt 25 år siden da de begge i en periode oppholdt seg på den greske øya Hydra.

Et møte som også resulterte i en av Cohens aller mest kjente sanger: «So Long Marianne» – hvor Marianne er identisk med Aksel Jensens første kone Marianne Ihlen. Som seinere ble Cohens kjæreste.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i februar 1985 i flere aviser, blant andre Bergens Tidende og Ny Tid)

Les også: Leonard Cohen – Fine suvenirer fra den siste turnéen

Les også: Konserter jeg minnes, del 1