(Intervju første gang publisert februar 1995)
Oslo: En bok, en natt med cognac og et dumdristig «BØ!» tilchilenske militære. Det er i korte trekk tre av nøkkelingrediensene som sammen bidro til Ole Paus’ siste kreative skaperverk, albumet «Hva hjertet ser».
– Jeg kjente ikke Erling Borgen personlig, men hans bok «Bare en drøm – en latinamerikansk reise» gjorde et så vanvittig inntrykk på meg at jeg måtte ringe ham og takke for boka. Det ble innledningen til et nært vennskap, og da vi en natt satt sammen over noen glass cognac sto det helt stjerneklart for meg at det var på tide med en ny plate, og at den måtte spilles inn i Chile, forteller Ole Paus til NTB om de to første av de tre nøkkelingrediensene.
Med mobiltelefon på lomma og røyk i hånda møter han oss på Bristol i Oslo, hvor han også har samlet sine chilenske musikere. De er hentet over til Norge for å kompe Ole Paus på en to ukers turné, hvor mye av materialet naturlig nok er hentet fra «Hva hjertet ser».
Fylla har skylda
Med Erling Borgen som tolk og ledsager dro Ole Paus i fjor høst over til Chile. Der spilte han inn plata med musikere som Borgens gamle venn og fotograf fra NRK-oppholdet i Santiago, Tito, hadde ordnet. Men det begynte ikke akkurat lovende.
– Tito ville så gjerne at Erling skulle komme at han gledelig påtok seg oppgaven å skaffe musikere. Men disse musikerne passet ikke akkurat min stil, og en stund så det veldig mørkt ut for hele plateprosjektet, uttaler Ole Paus før et smil sprer seg i det skjeggete fjeset. Det signaliserer at han er kommet fram til historien om den tredje nøkkelingrediensen.
– En svært fuktig kveld på byen fikk jeg fortalt Titos livshistorie, om en far som ble myrdet, en mor som ble torturert og en søster som ble voldtatt av Pinochet-diktaturets militære. Selv om Pinochet nå har overlatt regjeringsmakta til andre, er han fremdeles meget mektig og hans forhatte grønne militærbusser er fortsatt et synlig tegn i Santiagos gater.
Full og dum som jeg var, veltet indignasjonen over dette opp i meg da jeg fikk se en av militærbussene med soldater som sto parkert på gata. Det føltes som en plikt å vise dem min avsky, så jeg krabbet bort til bussen på alle fire, spratt opp og ropte et høyt «bøøø!» til dem. Siden jeg ikke kan noe spansk, måtte det bli med dette uttrykket etterfulgt av en tirade på norsk.
Musikerne tok signalet
Heldigvis for Paus snakket ikke soldatene norsk, og nøyde seg derfor med å trykke ham opp mot bilens panser for kroppsvisitasjon. Men ryktene om episoden spredte seg kjapt i Santiagos musikermiljø, og neste dag dukket mange musikanter opp som gjerne ville spille sammen med den «gale nordmannen».
– Det var et meget spennende møte, hvor all kommunikasjon på grunn av språkbarrierene foregikk ved hjelp av kroppsspråk og blikk. Studioet gjorde også prosessen litt spesiell, trangt som det var og uten ventilasjon. Etter norsk standard holdt det ikke teknisk mål, og etter hjemkomsten prøvde jeg å fikse litt på resultatet med noen pålegg. Men dermed forsvant noe av den nakne nerven i musikken, og det som nå er å høre på «Hva hjerter ser» er det som ble innspilt i Santiago, forteller Ole Paus som reiste til Chile uten verken låter eller tekster i bagasjen.
– Jeg ville ikke skrive noe på forhånd, fordi jeg ikke ville stjele deres historie. Men medfølelse er det lov å bringe med seg, noe som imidlertid forutsatte at jeg skrev ting der og da ut i fra de erfaringene og opplevelsene jeg gjorde på stedet. Og siden det er umulig å få full forståelse for et lands historie i løpet av skarve seks uker, fungerte Chile-turen mest som en personlig sjelsreise hvor jeg kom nærmere meg selv.
En tøff tid
«Hva hjertet ser» er Paus første plate på tre år, men selv uten plate har hans navn likevel dukket opp i mange andre sammenhenger. De siste par årene som populær tv-programleder for eget talkshow, og ikke fullt så hyggelig: med en revy som ble økonomisk fiasko og en lang og bitter feide med Se og Hør.
– Revyens økonomiske misere kan jeg leve med, og per i dag er jeg allerede halvveis i nedbetaling av gjelda. Derimot har skandaliseringa jeg er blitt utsatt for i Se og Hør tatt på, og fem år etter at den historien startet er siste kapittel fremdeles ikke skrevet. Jeg har vunnet en runde om privatlivets fred i retten, men etter turneen med mine chilenske musikere venter en ny runde mot Se og Hør i lagmannsretten, sier Ole Paus og tenner oppgitt nok en røyk.
Pensjonert plateartist?
Om de siste årenes mediekjør har noe med saken å gjøre skal være usagt, men Paus røper at han innimellom har vurdert å legge platekarrieren bak seg.
– Det jeg gjør er ikke uunnværlig, og for meg som 47-åring er det viktigere å være tilstede i mitt eget liv enn på platemarkedet. Dessuten kan det være vel så givende å skrive for andre som for seg selv, hevder Paus som de siste årene blant annet har levert tekster til Jonas Fjeld og ikke minst skrev «Innerst i sjelen» for Sissel Kyrkjebø. Sistnevnte er i hans egen versjon også inkludert på «Hva hjertet ser».
For de som kjenner Paus som rabulist og en spissformuleringens mester, kan det synes merkelig ydmykt med snakket om å trekke seg tilbake fra platemarkedet. Men selv hevder han at det også dreier seg om frihet, i en tid hvor så mye av oppmerksomheten rettes mot salgsbarometre og ratings.
– I mange år har jeg levd som om jeg deltok i en evig vinterøvelse. Jeg har vært i krig mot alskens autoriteter, og selv om det ofte har vært på sin plass, er jeg glad for at vinterkrigen er over. Det er viktigere å gjøre noe for de svake enn å kjempe mot vindmøllene hele tida. Livet handler om ømhet, avslutter Ole Paus og røper helt til slutt hva han ønsker skal stå på gravstøtten hans: «Fryktløs, men unnværlig».
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 27. februar 1995)
1124ord
