Ifølge Klassekampens anmelder veksler Kitty Byng «elegant mellom alvor og humor i en debut om reproduksjon, kjønn, skeivhet og rasisme», mens Aftenposten omtaler Byng som en «modig debutant skildrer hvordan fertilitetsindustrien kurtiserer barnløse par». Møt debutanten her!
Aktuell med romanen «Kroppen er en morder» på Cappelen Damm.
Kort om deg selv?
– Jeg er 37 år, og bor med kone og barn i London. Neida. Bor med kone og barn i Oslo. Nesten like kult. Oppvokst i Rælingen, bodde mesteparten av 20-åra i København. Jeg er utdannet psykolog. Da jeg hadde jobbet som det i et par år, tok jeg et 6-ukers kurs i journalistikk, fordi jeg «ville skrive». Jobbet som underbetalt frilansjournalist i noen år, før jeg begynte å skrive skjønnlitterært.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Da jeg var seks år. Jeg husker ikke hvorfor, men jeg har alltid likt ord. Jeg sa det til folk, at jeg ville bli forfatter. I alle fall meg selv. Jeg og venninna mi skrev «bøker» på 3-4 sider da vi var sju år. En handla om en kvinne som var sammen med en bokser, og han slo henne. Dette romantiserte vi på en eller annen måte. At hun ble sur på ham, og så forlot ham på dramatisk vis. Så limte vi sidene inn mellom to A4-papplater og vipps, så hadde vi en bok. Siden den gang har det å bli forfatter ligget i bakhodet mitt. Sakte, sakte fikk jeg ålt livet mitt dit at jeg ble det.
Hva handler boka di om?
– Den handler om et lesbisk par som bestemmer seg for at de vil ha barn, og begynner på en prosess for å få til dette. Den handler om forholdet til foreldre som eldes, morsrollen, kvinnerollen, den biologiske klokka som tikker, om man ønsker barn og i så fall hvorfor, og så frustrasjon over, og tanker rundt det å ikke bli gravid.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Ideen er hentet fra eget liv, og så gjort mye mer spennende enn mitt eget liv.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Dattera mi. Å få henne til å le. Være sammen med kona mi, familie og venner. Lese bok. Lese avis. Slappe av, drikke kaffe, gå rundt i pysjbukse hele dagen. Høre på radio. Se en film, gjerne en jeg allerede har sett. Dra på utstilling, i noe annet enn pysjbuksa. Jeg veit ikke. Det er så lenge siden det har skjedd.
Av Leif Gjerstad
