(Intervju første gang publisert i NTB 1995)
Oslo: Våpenhvilen er endelig kommet til Nord-Irland, men først kom den til Therapy?. Med en protestant, en katolikk og en med et bein i begge leir har den nordirske trioen bygget et samhold på tvers av religiøse skillelinjer.
– Men de første årene var tøffe, innrømmer sjefsterapeut Andy Cairns. Selv kommer han fra det han karakteriserer som «en meget protestantisk familie».
Bassisten Michael McKeegan kommer fra en like katolsk familie, mens tredjemann Fyfe Ewing hadde foreldre med et bein i hver leir.
– For Fyfes foreldre ble påkjenningen for stor. De ble skilt. Vi tre har imidlertid klart å holde sammen, men det har vært tøft. De første årene øvde vi hjemme hos meg, og da måtte jeg holde kjeft om at Michael var katolikk. Ellers ville det blitt trøbbel. Og da han skulle til eller fra oss måtte vi alltid passe på at bilen sto parkert rett utenfor døra. Ellers kunne det fort gått galt. Men trusselen utenfra styrket samholdet innad.
Så langt har samholdet resultert i tre album, som ifølge mange rettferdiggjør et utropstegn heller enn spørsmålstegn bak navnet. Men Therapy? staves fremdeles med spørsmålstegn, og når trioens nye album «Infernal Love» kommer om et par uker håper Cairns at responsen byr på begge tegnene.
– «Infernal Love» er blitt både dypere, mykere og ikke minst mer variert. Musikken inneholder fremdeles mye sinne, men denne gang på et mer psykologisk plan enn den utagerende aggressiviteten som preget forgjengeren «Troublegum». Og det vil sikkert overraske noen av våre fans, sier Cairns.
Fredelig alder
Som vokalist/gitarist/komponist og eldstemann (29 år) er Cairns sjefsterapeut i Therapy?. Og han angir både alder og den nordirske våpenhvilen som mulige grunner til at bandet har gjennomgått denne utviklingen.
– Nå er de andre to i bandet blitt så voksne at vi kan skru ned tempoet og støyvolumet litt. Før har de alltid sægt «blæh» straks jeg har kommet trekkende med Van Morrison, Bob Dylan og andre gamlinger, men nå har de opppdaget at det finnes en annen verden enn den de tidligere kjente til, smiler Andy Cairns. Og når vi kommer inn på våpenhvilen smiler han enda bredere, om enn noe forsiktig.
– Jeg er betinget optimist. Så lenge jeg kan huske har Nord-Irland vært preget av hat og vold, og derfor er det vanskelig å tro at freden endelig er kommet. Men selv om jeg tviler på at alt vil bli bra, blir det utvilsomt mye bedre enn det har vært. Og nordirerne trenger denne våpenhvilen! Den kan gi en ny generasjon en oppvekst med framtidshåp, med ett liv som viser at vold og hat ikke nødvendigvis er noe som «må» være der, sier Cairns og tilføyer:
– De første positive konsekvensene ser vi allerede. Økonomien har fått et oppsving, turistene er kommet og mange klubber er blitt startet. Endelig kan folk fra forskjellige leir bevege seg ute sammen igjen, uten frykt for livet.
Therapy? – et arbeidsuhell
Med tre suksessalbum bak seg er Therapy? så etablerte at spørsmålstegnet bak navnet ikke skaper noen problem. Men det har ikke alltid vært slik.
– Da klubber tidlig i vår karriere annonserte at Therapy? skulle spille, fikk både de og vi mange forespørsler om vi skulle spille eller ei? Det sto jo et spørsmålstegn bak navnet, sier Andy, som overfor NTB bedyrer at den litt originale spørsmålsvrien ikke var en kalkulert plan for å vekke oppmerksomhet.
– Det var et rent arbeidsuhell. Vi hadde spilt inn en demotape som skulle distribueres til plateselskap, og for å gi kassetten et profesjonelt utseende, lagde jeg en Therapy-logo som skulle klistres på. Men navnet havnet altfor langt til venstre på etiketten, med et svært åpent hvitt felt til høyre. Det så amatørmessig ut og løsningen ble å slenge på et spørsmålstegn bak. Det så bedre ut der, og siden er det blitt sittende, smiler Cairns. Som hjemme i Belfast har fått konkurranse av et annet band med spørsmålstegn: Tragedy?.
– Det er et coverband som spiller parodier på Therapy?-låter. Jeg gikk for å se Tragedy? en gang, men slapp ikke inn. Konserten var utsolgt, og Therapy?-medlemmer slapp i hvert fall ikke inn på gjestelista, flirer Andy Cairns.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 30. mai 1995)
