(Øyvind anbefaler – september 2026)
Så mange plater! En solid bunke dukket opp på tampen av måneden. Dermed kan dere på septembers siste dag lese om gode album fra blant andre Lars Winnerbäck, Neil Young, Mary Gauthier og Beck i tillegg til tolv andre – pluss «månedens singel». Bla deg nedover, les og se om du finner noe du får lyst til å sjekke nærmere.
«Lost Piece of Mind – live in Oslo 1988» med Lee Clayton og hans norske band, Trueloves, ble anmeldt på LeffesLab 24. september.
LARS WINNERBÄCK: «Längtan till våren»
Nesten på dagen tre år etter «Neutronstjärnan»(se anmeldelse på LeffesLab), produsert av Kents Joakim Berg og Martin Sköld, er Lasse Winnerbäck (50) tilbake «som seg sjøl» på «Längtan till våren». Alt som minner om Kent er borte, og Winnerbäck har funnet tilbake til det lydbildet vi har vendt oss til på de fleste av hans nå 15 studioalbum.
Da han slapp førstesingelen «Hälsningar» i mai, konkluderte jeg her på LeffesLab at de fire minuttene er noe av det fineste han har gjort, både musikalsk og ikke minst tekstmessig. Det er en hilsen til dem som sliter, en melding til døden om at han blir litt forsinket og en hilsen til våren, som kan pynte for oss med blomster. Men – så melder påfølgende «50 år i Västerås» seg på og konkurrerer om å være albumets beste. Han sitter i en bås på Bishops Arms i Västerås og utveksler minner og er litt «trött på Abba, men det er ikke noe man sier høyt». Det er et «Sverige på boks» han synger om, akkompagnert av en plystrende produsent og musiker Johannes Runemark. Men du finner også flere Oslo-referanser i sangene. De som kan sin Winnerbäck vet at det skjer med jevne mellomrom, men nå har han tross alt bodd i byen i noen år.
Albumet er spilt inn i Provence i Sør-Frankrike, i et studio der litt av Nick Cave og Radiohead sitter i veggene. Med seg har han musikerne som også følger ham når han nå skal ut på en stor høstturné som stopper i Trondheim (27.11) og Oslo (28.11): Carl Ekerstam (gitar), Jerker Odelholm (bass) og Jonna Löfgren (trommer) m/flere.
«Tills vi gnistrar igen» er en av låtene på «Längtan till våren». Ja, Winnerbäck gnistrer. Ingen forventer eller ønsker de store eksperimentene. Det gjelder også tekstene, som har holdt et uvanlig høyt nivå siden han albumdebuterte med «Dans med svåra steg» for 30 år siden. «Jag ser min spegelbild i fönstret / Herregud, åren ger, åren tar», synger Lasse i «Livet går långsamt, tiden går fort». «Längtan till våren» handler om store og små ting, om en familieutflukt til Skansen når man heller vil til Spania, om tøffe tider, om en urolig verden, en Trump som juger og Oslo i januar. Nå er vi mange som gleder oss til konsert om drøyt to måneder!
NEIL YOUNG: «Second Song»
Jeg blir alltid glad når Neil Young har noe fornuftig å melde. Skepsisen skyldes fallende kvalitetskontroll og flere overraskende svake album de siste åra, med «Peace Trail» (2016) som det store lavmålet (se anmeldelse i Dagbladet), og videre inn i 2020-åra. Han er fortsatt uvanlig aktiv til 80-åring å være, og «dytter» ut ett eller to album i året.
Da er det gledelig å konstatere at «Second Song» er noe av det bedre han har gjort på lenge. Det er en avslappet Neil som oppsummerer livet og formidler sine tanker om at «avslutningen» ikke er så langt unna. Han er kommet til «The Foggy Edge of Time»: «I know now that I have to go / Leave everything I love behind». Han har tre flotte barn, synger han, men det har også vært noen humper på veien, kort oppsummert i «alcohol, alcohol, alcohol, alcohol»!
Neil jobbet med Crazy Horse seinest i 2024. Samme år ble backingbandet The Chrome Hearts etablert. Både Lukas og Micah Nelson, Willie Nelsons to sønner, spilte gitar med Neil i flere år. Bare Micah er med videre, her med Anthony LeGorfo (trommer) og Corey McCormick (bass) fra Lukas’ band Promise of the Real og 83 år gamle Spooner Oldham (keyboards). Særlig sistnevntes piano er en stemningsskaper her, og munnspillet til Neil er lett gjenkjennelig. Det gjelder den uvørne stemmen hans også, som likevel har sin sjarm.
«Second Song» minner om Young-album som «Harvest Moon» (1992), og interessant nok er den fine avslutningslåten «I’ll Love You Forever», en kjærlighetslåt fra Neils tid med gruppa The Squires fra 1964 som er hentet fram igjen her, flere ganger innom et tema fra nettopp tittellåten på «Harvest Moon». Neil nærmest pludrer ellers gjennom låt etter låt, men både sju minutter lange «Day After Day» og den elleve minutter lange tittellåten blir i lengste laget når den går i samme repeterende tempo hele veien.
Ikke uventet er han politisk, men ikke så mye mer enn at han «oransje», som «river det hvite huset» der borte, får passet sitt påskrevet. «Earth Girl» er en rørende kjærlighetetserklæring til kona Darryl Hannah: «Hun er som ei elv som renner rett gjennom hjertet hans». Også andre tekster kan bli i overkant banale, om snø som smelter og løv som faller og samles i hauger for å bli brent.
Rett etter tittellåten slår han til med en over 60 år gammel countrysang som er hentet fram igjen, nydelige «Casting Me Away From You», og i «Soon I Might Be Going» får vi også litt fuzzgitar i monitor. Produsenter er hans 92 år gamle svoger Lou Adler, Niko Balas og Neil selv.
En anbefaling med noen forbehold, men gi gjerne albumet en lytt!
MARY GAUTHIER: «Reckoning»
Jeg har hatt sans for Mary Gauthier siden hun albumdebuterte på slutten av 90-tallet, med «Mercy Now» (2005) og «The Foundling» (2010) som de mest sentrale utgivelsene. Men hun har strengt tatt ikke gitt ut et eneste dårlig album. Jeg har vært så heldig å oppleve henne live en gang, på nå nedlagte Café Mono i Oslo. Det må ha vært i 2002. Det sier litt at jeg 24 år seinere fortsatt husker konserten med en vever Gauthier (uttales goh-shay) som trollbinder publikum aleine med gitaren og den lune stemmen. Fortida er med henne hele veien, også i sangene hennes, fra hun som barnevernsbarn og ung dopmisbruker, og lesbisk, følte at hun måtte vekk og 15 år gammel rømte hjemmefra, var innom universitetet, åpnet restauranten «Dixie Chicken» og ble tatt i fyllekjøring åpningskvelden i 1990. Siden har hun vært edru. «Dixie Chicken» ble også tittelen på debutalbumet i 1997.
New Orleans-fødte og Nashville-bosatte Gauthier forhaster seg ikke. Det er gått fire år mellom hvert av de fire siste albumene. I motsetning til den countryinspirerte forgjengeren «Dark Enough To See The Moon» (2022), er hennes tolvte album nedstrippet til et slags minimum – hovedsakelig akustisk gitar med en og annen el-gitar, cello, munnspill, trommebeat eller et piano og selvfølgelig hennes særegne stemme. Ingen ting får ta oppmerksomheten fra sangen. Tekstene spenner over et stort spekter, fra åpningen «Alcohol and Adderall» om en som forelsker seg i en stripper høy på ADHD-medisinen adderall, via «Soldier of Fortune» om soldater som alltid har skjult seg bak at de bare gjør som de blir fortalt, om det var under andre verdenskrig eller nå som ICE-soldat, til en sang om Jesus som den første flyktning og innvandrer, et velrettet spark mot MAGA («Judgment Day»).
Som sist har hun skrevet sangene sammen med andre, denne gang folk som Jaimee Harris, Aaron Lee Tasjan, Beth Nielsen Chapman, Lori McKenna, Eliza Gilkyson og Vince Gill. De er alle artister som har stor respekt for Gauthier. Det blir bra musikk av sånt.
BECK: «Ride Lonesome»
Albumtittelen har kanskje noe med at Beck Hansen har brutt med kona og rir aleine inn i ensomheent. Det er langt på vei et bruddalbum, altså, sjøl om det siste bruddet ble formalisert for fem år siden, etter 15 års ekteskap.
«Hyperspace» (2019) var mer «svevende» og synth-orientert – og ganske preget av at den var produsert av hip hop / R&B-guruen Pharell Williams. «Ride Lonesome» har han produsert sjøl. Det er første album med nytt materiale på sju år, og han har mye som skal ut. Jeg får umiddelbart vestkystvibber, som om Beck har vanket i kretsen rundt Beach Boys og Crosby, Stills & Nash, med Nick Drake som en ledestjerne fra et annet kontinent. Han er tross alt født i Los Angeles – for 56 år siden.
«Ride Lonesome» føles som en naturlig fortsettelse av «Sea Change» (2002) og «Morning Phase» (2014). Musikerne er de samme som på de to andre. Og igjen virker det som om det er hjertesorg som blir god kunst. Det rare er at sånne album har en tendens til å bli finere og vakrere enn man skulle forvente. «I want you, yes I do / You disappear into the room / A final glimpse / Into a fallen world (…) I want you / Shadows on your skin / I see you / The crying of the light», synger Beck i «Slow Canyon» – og du får litt vondt av ham.
Becks studioalbum nummer 15 er ikke nødvendigvis noe for deg som bare husker Beck-hiten «Loser» (1994), sjøl om det er en kul låt. «Ride Lonesome» er noe helt annet, spekket med følsom. orkestrert pop, eller kammerpop om du vil, dynket i melankoli. De nydelige strykearrangementene er gjort av faren til Beck, David Campbell (78). Udiskutabelt et av årets beste album.
SEASICK STEVE: «The Last Season of America»
Steve Wold alias Seasick Steve har flere bein å stå på: Født i USA, delvis bosatt i Norge og delvis i England, der han fortsatt er stor stjerne etter gjennombruddet nyttårsaften for 20 år siden. Han har gitt ut en rekke album, og han har «roet seg ned» betraktelig musikalsk. «The Last Season of America» er Seasick Steve på sitt mykeste, slik jeg sjelden har hørt ham – sjøl om det var et par tendenser også på forløperen «A Trip A Stumble A Fall Down On Your Knees» – og forsåvidt av og til tidligere også.
Han åpner uvanlig forsiktig i tittellåten, men med et desto større politisk statement. Han maner fram et dystopisk USA med tv-serien som en metafor: «Det er siste sesong av det Amerika vi kjenner. Det blir ingen nye episoder eller repriser, alle sponsorene er borte. De legger ned hele greia, det eneste som er igjen er ‘the theme song’». På påfølgende, funky «Bad Things» vrir han kniven rundt: «Whatever happened to all the great leaders / Where have they gone, all the great men?» spør han og etterlyser Martin Luther King og Robert Kennedy. «It’s like a joke, ain’t nobody laughing».
Fra spor tre er han der vi er vant til å høre ham, i «Above Ground Boogie» og «Bootstraps». Boogie, ja! Steve er kjent for sin trestrengsgitar og en usedvanlig røff stil, og her har han også fått gitarhjelp av britisk-østerrikske Dave Okumu fra bandet The Invisible. På «El Camino» er han uvanlig dempet igjen, med vokalhjelp fra Ricardo Arjuna fra Guatemala – både han og Steve på spansk – før han strammer til igjen i nesten-instrumentale «Surf’s Flat» (han er en surfer!). «Matilda from Ottawa» er albumets luneste og «stilleste», en hyllest til ei dame han trolig har møtt på sin vei. Cello, bratsj og to feler sprer gode vibber.
De fleste låtene er skrevet i samarbeid med produsent (og bassist) Martin Terefe. Åmåls store sønn, Dan Magnusson, sitter som vanlig bak trommene.
UNNVEIG AAS: «Amused By a Muse / Salt Water Blues»
Unnveig Aas har allerede gitt ut halvparten av dette albumet digitalt, på en ep med den fiffige tittelen «Amused By a Muse». Ett år seinere legger hun på fem nye låter, og det er blitt et todelt album som nå også kan kjøpes på vinyl. Og – siden det er et album var sjansen større for å få en anbefaling her hos oss. Den avleveres herved!
Aas ser på de to delene som to verdener, del en med mer pompøse låter, om opphøyd kjærlighet og poesi – elektrisk og litt mørk. Del to er mer nede, akustisk og dagbokaktig og både lys og mørk – om barndom og livet sånn det er blitt. «I waited till my tears became a river, and I floated away», synger hun på åpningen «Wait», sånn liksom for å understøtte den poetiske stemningen på «Amused By a Muse». «The Poet» er dessuten tittelen på en av låtene. Aas har gitt ut tre diktsamlinger i tillegg til tre album fram til denne ferske utgivelsen. Torgeir Waldemar bidrar med andrestemmen her.
Den påfølgende tittellåten er en tyngre affære, med produsent Øyvind Røsrud på synth, mens de øvrige tre sporene på del 1 er noe nedtonet og ganske dvelende og svevende. Røsrud har også produsert del 2. Den er en tanke mer poporientert og lysere i uttrykket, et sted mellom country og viser, men forskjellen på de to delene er ikke større enn at de glir nesten sømløst sammen i en helhet som er veldig gjenkjennelig Unnveig Aas. Kjæresten Roger Græsberg spiller akustisk gitar, mens Øystein Aarnes Vik bidrar på trommer. Krister Skadsdammen bidrar også på gitar og steel-gitar, med «Undying Love» som et melankolsk høydepunkt.
IAN NOE: «Canyon Falls Trailer Band»
Ian Noe ga en glimrende konsert på Krøsset i Oslo tre måneder etter albumdebuten «Between The Country» i 2019. Etter konserten slo den sympatiske og den gang langhårede artisten gjerne av en prat utenfor. Sju år seinere er håret blitt kort, og han ga på tampen av måneden ut sitt tredje album, oppkalt etter fiktive Canyon Falls Trailer Band.
Det er hans første album på fire år og også hans mest ambisiøse, et konseptalbum med 16 spor som kretser rundt et fiktivt band som ble mytisk etter bare én spillejobb, en showcase for Nashvilles musikktopper. For å gjøre sjansene størst mulig mikser de folkrock, country / honky tonk og andre amerikanske musikktradisjoner, men hovedvekten er lagt på country. Han er tross alt fra bluegrass-staten Kentucky, og albumet er innspilt i Nashville – med Charlie McCoy på munnspill, Billy Contreras på fele og Russ Pahl på pedal steel. Bare hør på «Leeann»!
Hver av de 16 sangene har sin historie. Det som skiller Ian Noe fra mange andre countryartister er den insisterende stemmen og den fenomenale låtskrivingen. Faktisk minner han ikke så reint lite om Jim Croce (1943-1973), som var mer folk enn country og huskes for låter som «You Don’t Mess Around With Jim» og «Bad, Bad Leroy Brown».
«Kickin’ It In Nashville» avslutter det doble albumet, en sang om en ung mann som prøver seg i countrybyen. Hva som skjedde med Canyon Falls Trailer Band etter den ene konserten får vi for øvrig aldri vite. Det er opptil oss.
PAUL HANSEN: «Villspor»
Haugesunderen Paul Hansen (46) har vært åpen om at han i 20-åra sleit med katastrofetanker som tok overhånd og førte til avbrudd i studiene, medisinering med stygge bivirkninger og et par år der han følte seg mer eller mindre «zombifisert». For rundt ti år siden følte han for alvor at han hadde kontroll på egen situasjon og lidelse, men han slo seg ikke til ro før han fikk en diagnose. Han har OCD (obsessiv-kompulsiv lidelse), som kjennetegnes av tvangstanker og/eller tvangshandlinger.
Musikk ble terapi, og i 2001 startet han bandet Cortina sammen med en bror og et annet brødrepar. Fra 2008 til 2014 var han vokalist i Vamp. Samme år som Vamp-exiten kom han på femteplass i «Stjernekamp» på NRK TV. Nå er han vokalist i bandet Blest – ved siden av en solokarriere som starter for alvor med «Villspor».
Flere av låtene på albumet er preget av tilværelsen som OCD-syk og føles svært personlige, men det betyr ikke at det (bare) er et mørkt album. Håpet er der: «For kvert et nederlag du vinne / Tar det litt mer form / Du fant ein vei / Då hjerta svei / Nå ligge verden der ute og vente / På alt du har å sei / Du fant ein sti», synger han i førstesingelen «Fri», som i likhet med «Det brenne» og noe mer nedstrippede «Fly avsted» og «Aldri» er albumhøydepunkter.
Musikalsk maler han og et sterkt beite av musikere et bredt lerret med mange farger: Broren Henning Hansen (bass), Torstein Lofthus (trommer), Kjetil Steensnæs (el-gitar), Ronny Graff Janssen (synthesizer/keyboards) og Madeleine Ossum (fele) – i tillegg til Hansen (piano). Han og medprodusent Janssen har skapt et lydbilde som er stort, tettpakka og tildels intenst, med Janssens synth. ganske sentralt i øret, og tidvis massiv koring. En imponerende retur fra soloartisten Paul Hansen, som med «Villspor» leverer fengende, sjølkomponert popmusikk med substans.
SPOONFUL OF BLUES: «Live at Dexter»
Den bluesklubben i Norge som ikke har hatt besøk av Spoonful of Blues finnes vel ikke. Men – Notodden-bandets aller første livealbum er spilt inn på Musikhuset Dexter i Odense under en Danmark-turné sist vinter. Vinylutgaven har ytterligere ett livespor, den intense bluesrockeren «We Were Rocking» i et opptak fra Elvebyen Bluesklubb i Drammen i februar i år.
Tanken var å lage et dobbeltalbum etter mønster av livealbum bandet har i egen platesamling, fra Allman Brothers’ « Live at Fillmore East» til Deep Purples «Live in Japan» og Thin Lizzys «Live and Dangerous». Hele konserten på Dexter er med her. Albumet er også en feiring av Bluestown Records, som startet med utgivelsen av Spoonful of Blues-debuten «Three Car Garage» for 26 år siden og kan også ses på som en hyllest til Morten Omlid. Med unntak av Warens Haynes’ «Soulshine» er samtlige låter skrevet av Forsberg og Omlid.
Albumet er et bilde på hvordan Spoonful of Blues er blitt uten gitarist og medlåtskriver Omlid, som døde brått i 2023. Jostein Forsberg (munnspill og vokal), Eskil Aasland (trommer) og Tony Caddle (bass) trengte ikke gå så langt da de ville forsøke å finne en vei å gå videre på etter tapet av Omlid. Valget falt på ikke bare en, men to av Notoddens egne (og yngre) gitarhelter: Jens Fjelle og Øystein Ytterbø – som begge har bluesen i blodet som sønner av Espen Fjelle og Trond Ytterbø.
Det er ikke lett å høre hvor rocken slutter og bluesen starter på «Live at Dexter», men sånn er Spoonful of Blues. Alle livefavorittene er med. Heftige, riffsterke og (som ofte ellers) Rolling Stones-inspirerte «Back on The Road» og de to slow blues-låtene «Hold You In My Arms Tonight» og 13 minutter lange «Fine As Wine» er mine favoritter, der særlig munnspiller Forsberg og gitarist Fjelle får vist hva de er gode for. Det eneste jeg savner er litt mer publikumslyd og noe mer verbal kontakt med publikum. Det er ingen tvil om at det er musikken som er viktigst her. Applausen er nedtonet og knapt hørbar, og da forsvinner litt av livefølelsen.
QUARTER WOLF: «Action, Now!»
For at dere skal skjønne hva dette handler om kan jeg godt kalle dem et norsk svar på The White Stripes og The Black Keys, men bare Quarter Wolf har Marius Kromvoll (gitar og sang) og Paul Daniel (trommer). Energien minner meg ellers om Iggy Pops The Stooges.
«Action, Now!» er studioalbum nummer fire og det første på fire år. For to år siden ga de ut «Live At Last Train» fra rockebaren ved Spikersuppa. Quarter Wolf finner ikke opp kruttet, men det smeller skikkelig. Live er duoen en stor opplevelse. Kromvoll er en «sprellemann» på scenen, som om hver konsert er den siste og viktigste.
Det er mye punk i musikken, men samtidig låter det litt for ordentlig, organisert, strigla og velspilt til at det blir en dekkende merkelapp. Rock’n’roll er det uansett, med et overraskende og morsomt sidespor i form av en særdeles rocka versjon av den gamle R&B-klassikeren «River Deep (Mountain High)», særlig kjent med Ike & Tine Turner – her bare kalt «River Deep». En annen cover er Buddy Hollys «Not Fade Away» i en ganske annerledes, hardtslående versjon.
Både Kromvoll og Daniel er ellers ført opp som låtskrivere, med noen kløktige tekstlinjer her og der – som i «Blessing in Disguise»: «Accidents disguised as vice choices». Noen som kjenner seg igjen? Underveis kommer det noen meldinger/samplinger på norsk og engelsk. Didrik Lund fyller inn på piano, og duoen har produsert sammen med Christer Krogh.
ANDERS WYLLER: «John Gabriel Borkman må dø»
Anders Wyller vil alltid bli husket for den særdeles fengende poplåten «Bicycle Ridin’» fra albumdebuten «One of These Days» i 1990, men han har vært innom en rekke sjangrer på veien videre. Hans 13. album er et ambisiøst prosjekt, men er det en som kan få det i mål er det Geir Sundstøl – som i tillegg til å produsere, spille inn og mikse også spiller akustisk gitar. Det er tredje gang han gjør det for Wyller.
Ibsen? Som Wyller sjøl skriver i forbindelse med utgivelsen: «Dette høres ut som noe Ibsen-greier … og det er det». Hans interesse for Ibsen våknet for alvor da han fant et eksemplar av «Gjengangere» i ei kasse i boden og spurte seg sjøl: Går det an å lese Ibsen som en bok, altså slik man leser en roman? Svaret hans er ja. Han leste sju av «salongdramaene» hans i løpet av tre uker. Det ble et album av det, basert på hans opplevelse av åtte av kvinnekarakterene. Kanskje skyldes denne fascinasjonen for store dramatikere også at han nedstammer fra August Strindberg gjennom farmoren Anne-Marie, Strindbergs datter. I 2022 ga Wyller ut albumet «God dag mitt barn – Strindbergs brev til Anne-Marie».
Wyller står sjøl bak tekst og musikk på «John Gabriel Borkman må dø», og han synger og snakkesynger så stillfarende han kan gjøre. Åpningen «Fire enkle sjeler» er litt Tom Waitsk i formen, mens de øvrige sju låtene er mer nedtonet. Det er sobert løst, og lytteren inviteres til å dykke ned i det ibsenske «riket». Låtene som lever nærmest og mest opp til Ibsen-universet og rollefigurene er «Hedda Gabler» og «Ella og John».
STEFAN SUNDSTRÖM & SISTA JÄNTAN: «Den svenska kulturkanonen»
Det er ikke lett å bli klok på navnet til bandet som backer Stefan Sundström på hans nye album og høstens Sverige-turné. 27. februar kommer han også til Parkteatret i Oslo. Sista jäntan er slett ikke noe jenteband, men en trio med medlemmer fra Nationalteatern og Weeping Willows: Ola Nyström (gitar), Basse Aronsson (gitar) og Martin Emtenäs (trommer). Også Sundström sjøl spiller gitar, så det er mye lyd. I presseskrivet omtales de som «ett liveband som låter som ett godståg genom folkhemmet». Samarbeidet er også festet til rillene på albumet «LIve på Mosebacke» (2023).
Etter en litt uvant, dempet åpning med den gamle salmen «Den blomstertid nu kommer» fra 1694 (trad.), står han allerede fra låt nummer to fram som «gode, gamle Stefan» fra Stockholm med nesten bare egne låter. Som regel holder han seg til Sverige når han skriver tekster, men i «Gunga rull» undrer han hva som er gått feil med USA. Han mimrer om da USA var landet dit alle kunne dra og «blanda ihop seg till nåt jævligt bra». I «Sakta» synger han at han har det bra der han sitter i en «Netflix-bulimi» med fryseren full av mat og «snabbspolar sitt liv», mens hundre småbarn satt og stirret inn i lyset, hypnotisert av den digitale feen.
«Den svenska kulturkanonen» er, i stil med tittelen, en blanding av dempede viser, ganske rocka spor som tidvis går i punkretning og fengende og lett folkemusikkinspirerte «Tiggaren från Luossa». Den siste er et albumhøydepunkt basert på et dikt av en av Stefans store inspirasjonskilder, Dan Andersson, tonesatt av Gunde Johansson i 1952.
ØYSTEIN BRAUT: «Hvis ikke nå, når?»
Instrumentalalbumet «Hvis ikke nå, når?» er blitt til på Vestre Sandøya på sørlandskysten. Mannen som har funnet på den herlige tittelen på et lenge etterlengtet soloalbum er Øystein Braut, kjent fra band som Electric Eye, Action & Tension & Space, Soft Ride, Rural Tapes og Dig Deeper m/fl. i tillegg til studioarbeid for andre. «Etter mange år i byen ble overgangen til et lite bilfritt samfunn på en øy en reise inn i et nytt lydlandskap,» skriver han i presseskrivet. «Lyden av t-bane, trikk og motoriserte kjøretøy, lyden av mennesker og hunder er byttet ut med geiter som stanger hodene mot hverandre, ender med sine kneppende og smattende nebblyder (…). Et vakuum oppsto og en rastløshet presset seg på. Hva gjør jeg her ute?» spør han blant annet.
Og hva gjør han? Han setter seg i hjemmestudioet, ei bu i hagen, og går gjennom tidligere skisser og forbigått materiale. Han spiller alle instrumentene sjøl: Sitar, piano, trommer, pedal steel, gitarer, klapping, orgel, mellotron og synther og han bruker trommemaskiner, kassettopptaker, fjærklang og båndekko. Gjennom sju låter med titler som «Null napp i Fiskevik» og «Shakedown på Fantholmen» skaper han en finurlig musikalsk verden som spenner over et ganske stort register, fra den litt pling-plong-aktige åpningen «Nå setter vi i gang»,. Via bølgende og ofte fengende lydbilder bygges det opp til en finale i form av en intens, rocka og gitartung «Badegjestene er på vei» og den noe mer dempede, sitardrevne og ganske dronete tittellåten som avslutter albumet. Et fascinerende album som målbærer den kreative kraften til øyboer og musiker Braut!
THIS IS LORELEI: «The Singer in My Band»
Nate Amos (35) fra Vermont, USA har opptrådt under artistnavnet This Is Lorelei siden han flyttet til Chicago i 2013. Parallelt har han spilt i bandet Water From Your Eyes. «The Singer in My Band» er tredje studioalbum i tillegg til en rekke mixtapes. Den første, «This is This is Lorelei» (2012) ble tilgjengelig på strømming i 2016.
Så vidt jeg har skjønt er This is Lorelei et enmannsprosjekt – her med søsteren Sarah Amos og Nates kjæreste Al Nardo som gjester på vokal. Låtene på «The Singer in My Band» er ganske rufsete i kantene, men de fleste er fengende i et alternativt countrylandskap. Nate går rett inn i den ligaen som dyrker DIY- og low-fi-prosjekter a la M. Ward, Devendra Banhart, Will Oldham / Bonnie «Prince» Billy og Howe Gelb / Giant Sand, gjerne med like skrudde tekster. Stilmessig minner uttrykket og stemningen meg også om Conor Oberst og hans til-og-fra-band Bright Eyes. Og jeg mener, hvordan kan du motstå en låt som «I Will Eat My Heart in The Morning Light»?
BENJAMIN TOD: «Country Is Dead»
Tittelen på årets andre album fra Benjamin Tod er en selvmotsigelse, siden han er den første til å motbevise den. I april ga han ut det flotte albumet «Vengeance and Grace», attpåtil både med band og solo. Parrallelt gir han ut plater med Lost Dog Street Band, det siste i fjor.
Høstens utgivelse er et coveralbum med nøye utvalgte låter signert blant andre Jimmie Rodgers, Gram Parsons, Larry Cordle, Harlan Howard, Hank Williams, George Jones, Bob Dylan og Billy Joe Shaver – og ikke nødvendigvis deres mest kjente sanger. For å si det kort og greit, det er en utsøkt samling med låter som høres ut som de ble spilt inn på 50- eller 60-tallet. Dette er en god første leksjon på honky tonk-skolen,. Det er country så god og velspilt den kan bli, med hjerte og smerte på de rette plassene!
JAKE XERXES FUSSELL: «The Old Beloved Path»
Jeg har lenge hatt sansen for amerikaneren Jake Xerxes Fussell, som dukker opp på Røverstaden i Oslo 3. desember (med Nathan Salsburg som support). Det er eneste konsert i Norge, så pass på! Der spiller han sikkert låter fra september-albumet «The Old Beloved Path».
Fussell er en utmerket låtskriver, men denne gang har han, med unntak for sin egen instrumentalåpning «No 1», tatt for seg tradisjonelle sanger som betyr mye for ham – og gitt dem en liten «spinn». Ta for eksempel «Rock Island Line», opprinnelig en spiritual som ble sunget av slavene på bomullsplantasjene i Mississippi. I Fussells versjon er det blitt en «koselig» sang om jernbanen med samme navn, fri for slitet slavene formidlet. Fussell kompes forsiktig av produsent Ben Whiteley (bass), Wayne Horvitz (munnspill) og Dominic Billett (trommer). Isa Burke bidrar på fele, akustisk gitar og kor. Men det er aldri noen tvil om at det er Fussells elegante akustiske gitarspill og behagelige stemme som er viktigst i lydbildet.
Fussell er en ekte folk-artist, eller visesanger om du vil, i ordets beste betydning. Han har en særdeles behagelig og «forsonende» stemme, og det akustiske gitarspillet, hans fingerpicking, er elegant og en fryd å lytte til.
MÅNEDENS SINGEL
Tommy Bråten & The Echoes of ‘83: «Centre of the Circle»
Dette er en meget spesiell utgivelse, men desto mer gledelig er det at den får se dagens lys. Men – historien bak låten er mørk. 12. november 1983 valgte Tommy Bråten å ta sitt eget liv, bare 16 år gammel. Noen dager seinere fikk broren Glenn øye på en kassett på stuebordet hjemme hos moren og faren. Den var åpenbart lagt der med hensikt.
På kassetten hadde han spilt inn en sang med en egen tekst og melodi som avslørte at motivasjonen bak var kjærlighetssorg. På 90-tallet ville Glenn gjerne fullføre låten, men det skjedde ikke noe før han møtte Roar Vangen tidligere i år. De ble enige om å hente ut vokalen til Tommy, etter mønster av The Beatles’ «Free as a Bird» (1995), og Vangen og en lang rekke musikere bygde et sobert, halvakustisk og Beatles-aktig landskap rundt stemmen hans. Resultatet er «Centre of the Circle» med blant andre Amund og Henrik Maarud, Jørun Bøgeberg, Dagfin Hjorth Hovind, Caroline Bonnet, Marcus Løvdal, Glenn Bråten og Vangen. En fin sang om en 16-årings innerste tanker, hvor han også avslører metoden han har brukt for å ende det hele.
Utgivelsesdatoen var ikke tilfeldig. 10. september, på Verdensdagen for selvmordsforebygging, ble den lagt ut på strømmeplattformene. Jan Arild Bråthen har også lagd en fin video som kan ses på Youtube.
Av Øyvind Rønning
