(Intervju første gang publisert september 1995)
Oslo: – «All You Can Eat» er en saftig og erotisk ladet plate. Den er mye råere og mer direkte enn «Ingenue», og det var derfor skikkelig gøy å gå løs på den, sier Katherine Dawn Lang – bedre kjent som k.d. lang.
I 1992 la den canadiske stjernen verden for sine føtter med det lavmælt vakre albumet «Ingenue». Drøye tre millioner solgte plater, tre Grammys og tre år seinere byr 33-åringen på noe helt annet å bite i. Hennes nye album «All You Can Eat» er ikke bare mer direkte, men også mer utadvendt og mer popete i uttrykksformen enn «Ingenue».
– Jeg er alltid på utkikk ettter nye uttrykksmåter, så for meg oppleves «All You Can Eat» tross forskjellene som en naturlig utvikling fra «Ingenue». Det mer direkte uttrykket kan forklares med at jeg de siste årene er blitt veldig inspirert av yngre britiske pop- og rockartister. De har en ungdommelig arroganse som koblet med deres upretensiøse musikk tiltaler meg, forteller k.d. lang og slenger navn som Oasis, Blur, Elastica samt Björk over bordet til NTB.
– Ok, det er kanskje ikke så lett å høre innflytelsen fra disse i musikken min. Til det har min stemme et altfor «klassisk» leie som ikke kler indierock så godt. Påvirkningen handler derfor mer om holdninger, og det er disse unge stjernenes fortjeneste at «All You Can Eat» er blitt så pass direkte.
Ruset på suksess
Etter å ha lurt i vannskorpa noen år med plater som «Shadowland» og «Absolute Torch And Twang», tok k.d. lang det definitive skrittet opp i den internasjonale stjerneklassen med albumet «Ingenue».
– Suksess er som en rus, men mitt verdisystem er så jordnært at jeg trodde jeg kunne kontrollere denne rusen. Da jeg oppdaget at heller ikke jeg klarte å gjennomskue alle de som plutselig hengte på meg bare fordi jeg var stjerne, ble jeg litt skremt. Glorien mistet sin glans og Los Angeles tapte sin sjarm, innrømmer k.d. lang som derfor flyttet tilbake til hjemlandet Canada.
– Jeg søkte tilbake til røttene. Er det ikke det man pleier å si? spør k.d. lang med et sjarmerende smil før hun selv toner ned den musikalske betydningen av adresseforandringen.
– Det var ikke for å finne mine musikalske røtter at jeg flyttet til Vancouver. Det var for å oppnå mer stabilitet i livet mitt.
Ønsket om stabilitet bruker hun også som påskudd til å bedyre at hun er glad for at hennes filmmusikk til «Even Cowgirls Get The Blues» floppet.
– Etter «Ingenue»-suksessen forventet vi nok en suksess. Jeg ble derfor veldig forbauset da filmen og musikken floppet. Men troen på at suksess avler suksess er farlig, og for min personlige utvikling var nok den nedturen det beste som kunne hendt meg.
Lesbisk
Selv om det var «Ingenue» som gjorde k.d. lang til et «hot» navn, har avisoppslagene de siste årene handlet vel så mye om hennes seksuelle legning. For et par år siden sto hun fram som lesbisk, og mange ble provosert da hun lot seg barbere av en lettkledd og sexy Cindy Crawford på forsiden av Vanity Fair.
– Det var min idé, både det med barberingen og at jeg var dresset opp som mann. I ettertid er vi blitt kritisert for å spille for mye på kjønnsmessige sterotyper, men jeg syns det var et morsomt oppslag, kommenterer k.d. lang som i dag er glad for at hun sto fram som lesbisk.
– Jeg hadde aldri verken benektet eller bekreftet min seksuelle legning. Jeg syntes ikke det var så interessant for andre. Men da jeg ble en offentlig person, var det på tide å stå fram. Forhåpentligvis kan min åpenhet også gjøre det lettere for yngre jenter i samme situasjon, selv om jeg ikke ønsker å bli en lesbisk talskvinne. Jeg representerer bare meg selv, understreker k.d. lang.
Kjærlighetssanger
«All You Can Eat» handler i stor grad om kjærlighet, og ofte om en nokså direkte uttalt kjærlighet hvor seksuell lengsel har sin naturlige plass.
– Jeg er veldig opptatt av sex, og har ikke lagt skjul på det på denne plata, forklarer lang. Men i hvilken grad temavalget er påvirket av hennes beslutning om å spille med åpne kort er hun mer usikker på.
– Jeg føler meg tryggere nå som alt er kjent. Men denne tryggheten kan jo ha vel så mye med alderen som med mitt lesbe-utspill å gjøre, sier k.d. lang som på sin nye plate nok en gang har samarbeidet med Ben Mink.
– Vi har kjent hverandre og jobbet sammen i ti år, og har i løpet av denne tida fått en intuitiv forståelse for hverandre. Vi er som to barn i en liten sandkasse. Uten å ane hvor vi havner graver vi oss nedover i håp om å finne en skjult skatt.
Og siden platedebuten i 1983 har hun gravd fram nok skatter til å bli nasjonalhelt i Canada og sin lille hjemby Conforts «little darling». Men sambygdingene likte definitivt ikke at vegetarianeren lang deltok i tv-kampanjen «Meat Stinks», for den militante dyrebeskyttelsesbevegelsen PETA.
– Nesten alle i hjembyen min lever av kvegdrift, og mange så derfor på mitt PETA-utspill som forrædersk. De syns det er mye verre at jeg nekter å spise dyr, enn at jeg gjerne «spiser» kvinner, ler k.d. lang befriende uhøytidelig.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i NTB 28. september 1995)
