(Intervju første gang publisert i mai 1986)
I løpet av vinteren har Norge for alvor åpnet ørene for noe av det klart bedre innenfor «ny» amerikansk rock. Stan Ridgway har like overraskende som gledelig tatt skrittet inn i det øverste sjiktet av norske salgslister, med over 11.000 solgte ex. av sin debut-LP «The Big Heat». Og i kjølvannet av Ridgway kommer hans gamle gruppe Wall of Voodoo fossende.
Salgsmessig ligger deres siste Lp «Seven Days In Sammystown» noen tusener bak Ridgway, men deres nettopp av sluttede Norges-turné (med fem konserter i fem byer) viste med all ønsket tydelighet at det er stor interesse også for Wall of Voodoo i rockekretser. Fulle hus og topp stemning hele veien.
– Vi har vært gledelig overrasket over den gode responsen på hele Europa-turnéen (40 konserter i 10 land). De som har møtt opp på våre konserter har vist at de kjenner og forstår vår musikk. Og det gjelder enten vi snakker om Barcelona, London, Berlin eller Tromsø. Utendørstemperaturen var det eneste som virkelig skilte Barcelona fra Tromsø, smiler bassist Bruce Moreland og innrømmer at han ikke er helt fortrolig med snø og vinter i april.
Postordrefirma
Wall of Voodoo kommer fra Los Angeles og ble startet i slutten av 70-åra av Stan Ridgway og Marc Moreland. Opprinnelig var ideen at de to skulle leve av å skrive musikk til film og TV, men oppdragene var så få at Ridgway og Moreland i stedet startet et postordrefirma som bl.a. solgte små skrekkinngytende plastikkuhyrer. Firmaet ble registrert som Wall of Voodoo, det samme navn som de altså også benyttet til sin parallelle musikalske virksomhet.
Syv år seinere har postordrefirmaet gått inn i en evig dvale, mens musikkgruppa kan se tilbake på tre LP’er og en mindre singlehit «Mexican Radio», som sammen har etablert Wall of Voodoo som et av dagens største undergrunnsband. Med filmmusikk som spesialitet?
– Vi har ikke fått tid til å skrive musikk til konkrete filmprosjekt, men det er noe vi fremdeles har sterk lyst til å gjøre. Og håper å få gjort om ikke så altfor lenge, svarer Marc og fortsetter: – Men på mange måter føler jeg at det er filmmusikk, det vi gjør i dag. Vi lager musikk som i ord og toner kan skildre våre opplevelser fra dag til dag. Vi lager musikk til filmen om våre liv.
Rollebytte
Mens «filmen» om Wall of Voodoo i mange år hadde Stan Ridgway i en av hovedrollene, har Stans rolle nå altså blitt overtatt av den nye vokalisten Andy Prieboy. En utskiftning som automatisk har ført til mange sammenlikninger mellom de to, og både Andy og resten av gruppa innrømmer at de nå begynner å bli grundig lei av disse sammenlikningene. Ikke minst fordi de selv ikke synes det er særlige likheter å snakke om.
Hva så med Wall of Voodoo som en del av den nye, amerikanske bølga, spør vi og Bruce Moreland svarer:
– Vi både er og ikke er del av den. Miljømessig ja, musikalsk nei. For mens de fleste band er nytradisjonalister som henter mye av sin inspirasjon fra amerikansk contry, er vi mer påvirket av andre musikalske og kulturelle impulser. I vår musikk finner du bl.a. både italiensk billedspråk side om side med science, spacecountry, pop og første generasjons antikke synther. Og uten å rødme tør jeg påstå at dette sammen gir Wall of Voodoo en helt egen og personlig profil.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i mai 1986. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds avis 10. mai 1986)
