Nanci Griffiths stemme bar på en sjelden dualitet. Den var både sterk, klangrik, mild og varm. Med hennes død lørdag 13. august har folk- og countrymusikken mistet en av sine aller fineste.
I de første nekrologene som dukket opp etter 68-åringens død gikk ordet «Grammy-vinner» igjen. Samtidig som det forteller noe om hennes status i bransjen, vitner det også om at hun kanskje ikke var så godt kjent «der ute» som hun burde ha vært? Hadde hun vært det, hadde vel ikke merkelappen grammy-vinner vært nødvendig?
Hvis refleksjonen over har hold, kan det trolig forklares både ved mennesket og musikeren Nanci Griffith. Selv om hun engasjerte seg politisk og sto for sine meninger, var hun ikke typen som søkte offentlighet. Hun snakket heller med inne- enn utestemme.
Og som musiker opererte hun i et rom mellom country og folk som skapte trøbbel for sjangerbasert radio. Men samtidig var det nettopp denne like eklektiske som stilsikre miksen som fikk så mange av oss til å verdsette henne så høyt. Både som låtskriver, artist og tolker av andres materiale.
Texas og Townes
Nanci Griffith ble født i Seguin, Texas i juli 1953, men vokste opp i Austin, dit foreldrene flyttet kort tid før de ble skilt. Ifølge Griffith skapte dette en uro og usikkerhet som ble med den sjuårige skilsmissejenta inn i den sårbare tenåringstida.
Det skal også ha vært medvirkende til at hun «så lyset» som 14-åring, da hennes far tok henne med på en konsert med Townes van Zandt. Han formidlet følelser med en sår skjønnhet som skapte en gjenklang hos den unge jenta – og som staket ut kursen hennes framover.
Gjennombruddet
Etter noen år med stigende stjerne på Austins klubbscene albumdebuterte Nanci Griffith med «There’s A Light Beyond These Woods» i 1978, men måtte vente enda noen år på det store gjennombruddet. Det kom i to faser, først for den «indre kretsen» med albumene «Once In a Very Blue Moon» i 1984 og deretter med «The Last of the True Belivers» i 1986.
Sistnevnte inneholdt blant annet Tom Russells Oslo-sang «St. Olav’s Gate og ikke minst hennes egen «Love at the Five and Dime». Mens den førstnevnte ble en sikker vinner på hennes konserter (gjerne sammen med sitt Full Moon Orchestra) i Oslo, ble den andre en stor countryhit for Kathy Mattea. Den bidro også til økt, internasjonal interesse for Nanci Griffith både som låtskriver og artist.
Dermed lå alt klart for det store gjennombruddet med albumenne «Lone Star State of Mind» i 1987 og «Little Love Affair» året etter. På begge albumene viste hun styrke både som låtskriver og som tolker av andres låter. Den sistnevnte rollen dyrket hun dessuten med stort hell på albumet «Other Voices, Other Rooms» som i 1993 ble en av hennes største suksesser.
Fremragende tolker
Som tittelen antyder er hele plata viet andres komposisjoner, samtidig som hun på flere låter synger duett. En av disse er også den moderne klassikeren «Speed of the Sound of Loneliness», som hun framførte sammen med dens opphavsmann John Prine.
Plata bidro til å introdusere låtskrivere som Townes van Zandt og Guy Clark for en ny generasjon, samtidig som duetten med John Prine ga hans karriere et realt løft. I tillegg ble Griffith og Prine så gode venner at de flere ganger søkte hverandres selskap. Blant annet var begge i 2002 med på en singer/songwriter-turné i kampen mot landminer, sammen med Elvis Costello, Emmylou Harris og Steve Earle. Turneen kom også til Oslo Konserthus, der de fem skapte en kveld for minnebøkene.
Trakk seg tilbake
Etter at Nanci Griffith første gang ble rammet av kreft i midten av 1990-tallet senket hun tempoet betraktelig, og etter hennes siste (og 20.) album «Intersection» i 2012 valgte hun å trekke seg helt tilbake i sitt hjem i Nashville. John Prine prøvde visstnok å overtale henne til et comeback i 2019, uten å lykkes. Ikke lenge etter døde han, og nå er også Nanci Griffith borte.
Det er kjent at Nanci Griffith slet med dårlig helse de siste årene, men etter ønske fra henne selv har managementet ikke gitt noen detaljer rundt dødsårsaken. Det skulle kommuniseres først en uke etter hennes død.
Av Leif Gjerstad
Les også: Nanci Griffith trapper ned (arkivintervju fra 1997)
Les også: Smertefri forelskelse (arkivintervju fra 1999)
