(Intervju første gang publisert januar 1992)
For 22 år siden sto Tony Joe White i Louisiana-deltaet og sang «Polk Salad Annie» oppover internasjonale hitlister. Røttene har han fremdeles trygt plantet i deltaens swamp-rock, men den 48-årige amerikaneren har nå beveget seg enda nærmere sannheten med sin første plate på vel syv år, «Closer To The Truth».
– Jeg ble lei av plateselskap som betraktet artistene som hamburgere på McDonalds samlebånd. Alt skulle harmoniseres og strømlinjeformes til musikken ble en pregløs og sjelløs salgsvare. Så i stedet for å lage flere plater, konsentrerte jeg meg om å skrive låter samt spille på diverse klubber, forklarer Tony Joe White sitt lange fravær med.
Swamp-rockeren fra småbyen Goodwill i Louisiana sto tirsdag på scenen i Oslo Spektrum som oppvarmer for Joe Cocker, og viste at det ikke er noen rusten ringrev som har meldt sin tilbakekomst. Med solid trøkk i bunn og gyngende rytmer bak hans gryntende stemme, anammet vi noe av det som har latt navnet hans beholde glansen, selv om platepublikum for lengst har glemt ham.
Husker folk ikke navnet, er det likevel stor sjanse for at de har hørt ham. Eller rettere sagt hans låter. I løpet av de 20 siste årene har alt fra Elvis Presley, Ray Charles og Roy Orbison til Waylon Jennings, Kris Kristofferson og Jason & The Scorchers forsynt seg fra hans omfattende sangkatalog. Ikke å forglemme Tina Turner, som fikk både tittelkuttet, singelhiten «Steamy Windows» og ytterligere to kutt fra «Foreign Affairs» fra White.
Swamp-rock og mystikk
– Mine egne røtter stammer fra Lightnin’ Hopkins, og da jeg som 15-åring fikk en gitar var løpet kjørt. Selv om det var mye musikk i barndomshjemmet mitt – har seks søsken og musikalske foreldre – har det ikke vært noe annet enn musikk siden. Men at enkelte omtaler meg som swamp-rockens gudfar er bare tull. Jeg er bare en i en lang kjede musikere som er blitt fascinert av mystikken som hviler over de grønne sumptraktene i Louisiana-deltaet. Blandingen av de fargedes rytme, det avslappede livet og den mystiske og trolske naturen har skapt denne musikken, forteller Tony Joe White som imidlertid er litt bekymret for delta-musikkens framtid.
– Også i Louisiana er unge fargede i dag mest opptatt av rap. En hel generasjon amerikanere er i ferd med å glemme og miste sin musikalske arv: bluesen. Og vil det seg ille, kan det få store – og negative – konsekvenser for delta-musikkens særpreg.
Postordre-musikk
«Closer To The Truth» er Tony Joe Whites tiende plate. At han nå har valgt å bryte en syv års lang taushet på vinylfronten, skyldes likevel ikke fornyet tillit til plateselskapene.
– Ikke sånn direkte, i hvert fall. Etterhvert som årene gikk fikk jeg så mange sanger som jeg selv ønsket å gjøre noe med, at behovet for en ny plate meldte seg, forteller White som allierte seg med krem-musikerne i Muscle Shoals for å spille inn «Closer To The Truth». Og som opprinnelig planla at det skulle bli en ekte postordeplate, på hans eget selskap Swamp Records.
– Men så kom PolyGram og sa de ønsket å gi den ut, og foreløpig har jeg ikke hatt noen grunn til å klage på deres innsats. I dag er «Closer To The Truth» inne på australske hitlister, samtidig som den selger relativt godt i Europa. Mine landsmenn hjemme får imidlertid vente ytterligere noen måneder på å få høre «sannheten», avslutter Tony Joe White som trives på turne sammen med Joe Cocker. Men som fra sin lange karriere framfor alt husker turneene sammen med Creedence Clearwater Revival.
– Man, was that crazy! Det luktet svidd da vi var ferdige. Det hersket en slags vennskapelig rivalisering mellom oss som gjorde at vi bare «måtte» tenne publikum slik at de var utkjørt og utbrent når nestemann gikk på scenen.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 28. januar 1992)
