(intervju opprinnelig publisert 1992)
(Stockholm) – Jag kommer till Oslo snart. Först för att signera böcker på Tanum lördag och om et par veckor eller så för att öppna utställningen med mina målerier på Sentrum. Då ska jag bo på Savoy, precis som förra gången. Det blev visst lite villt rock’n’roll-liv vid mitt sista besök, så jag tänkte att jag skulle visa en annan och bättre sida av Lundell den här gången.
En hes, hjertelig latter stiger mot Café Operas høye tak og et stort smil sprer seg i ansiktet til Ulf Lundell. Til venstre på bordet ligger en pakke Marlboro Light, foran ham står en Ramlösa og på høyre side troner «Saknaden». Den nye mursteinen av en roman som den svenske kultur-rebellen nettopp har gitt ut, og som de fleste svenske aviser har vendt tommelen opp for.
Ny roman og utstilling
Det er Lundell selv som har foreslått at vi skal møtes på Café Opera. Det kjente vannhullet i Stockholm hvor den snart 43-årige artisten har lagt igjen utalllige timer og kroner. Slik også Florian Douhan, hovedpersonen i Lundells nye roman, har gjort. Florian er en 42-årig bildekunster og rikskjendis med alkoholproblem og to havarerte ekteskap med fire barn bak seg. Tre i det første og ett i det andre, kortvarige ekteskapet med en 15 år yngre kone.
Denne scenarioen er til forbløffelse lik Lundells egen livssituasjon, slik også mange av hans tidligere romaner har vært. Lundell skriver sitt liv.
– Visst er mye i «Saknaden» hentet fra mitt liv. Jeg har alltid brukt min egen situasjon som utgangspunkt for det jeg gjør. Men «Saknaden» er ikke så selvbiografisk som mange tror. Fordelingen selvopplevd og fiksjon er omtrent fifty-fifty, for så jævla interessant at jeg kan fylle 550 boksider om meg selv er jeg da ikke, hevder Lundell og lar en ny latter ledsage utsagnet.
Kjærlighetshistorie
«Saknaden» er i store trekk en dramatisk kjærlighetshistorie, hvor også en besk kritikk av 80-tallets kalde jappesamfunn inngår. Samt den evige kampen mellom mann-kvinne, som ifølge Florian er å likne på en krig.
– Om det også er Lundells oppfatning? Tja, kvinner har vært undertrykte gjennom generasjoner, men vår generasjons frigjøring har resultert i en flokk forvirrede menn. Det de har identifisert seg med i århundreder, har plutselig ikke noen gyldighet lengre.
Et parforhold handler om å gi og ta. Men forsøket på å finne den rette balansen ender ofte i krig. Og går man inn i krigen, så må det bli krig, sier Lundell som tilføyer at han likevel betrakter seg som en romantiker.
– Løsningen er å desertere fra krigen og finne en annen desertør, ler Lundell og heller opp et glass Ramløsa mens den andre hånden tvinner en røyk.
Tørrlagt igjen
Da NTB traff Lundell i august i fjor, var det ved restaurantbordet på Savoy i Oslo. Den gang var han så full at han bommet med gaffelen på kjøttbitene.
Men nå hevder han å være helt nykter igjen.
– Ramlösa holder lenge. Og kaffe förstås, som de her på Opera serverer i suppeboller når jeg ber om det. Fjorårets sprekk var et resultat av turnéen. Mine to turnéer etter at jeg sluttet å drikke har begge vært veldig forvirrede.
For meg har turneer alltid vært en utblåsning med droger, sprit og kvinner, og min første turné uten dette ga meg panikk. Jeg ble usikker både på og utenfor scenen. Men fjorårets turné var enda verre. Jeg klarte ikke å takle usikkerheten, og raste ut i et alkoholisert kaos. Noen konserter gikk fryktelig bra, mens andre ble kaotiske eller avlyst. På grunn av fylla. Det ble en meget merkelig og ikke minst dyr turné. Men jeg gir meg ikke, jeg prøver til vinteren igjen ler Lundell og tilføyer:
– Det positive med fjorårets turné var at jeg slapp unna stempelet som hele Sveriges avholdsmann. Nå er jeg verken det svenska folkhemmets nasjonalpoet, nasjonalavholdsmann eller nasjonalfyllik. Og takk for det. Jeg trives best litt på utsiden av det åndsfattige og materialistiske svenske samfunnet.
Søken etter Gud
Da Lundell ble tørrlagt, snakket han mye om Gud som Kong Alkohols erstatter. Hvordan en alkoholiker må ha noe annet å sette i stedet for sprit for å overleve. Samtidig som han presiserte at hans Gud ikke hadde noe med de organiserte trossamfunnene å gjøre.
– Min tro har ingenting med organiserte trossamfunn å gjøre, det er livskraften det handler om. Vi lever i et materialistisk samfunn, og jeg trenger den åndelige dimensjonen for å overleve. Slik har det alltid vært, men det er først nå som jeg har klart å formulere dette behovet.
Ny plate på gang
Selv om «Saknaden» kom på bokhandlernes disk bare en dag før vi traff Lundell, er han forlengst i gang med neste prosjekt, en ny plate.
– Den skal ut i februar/mars, og musikken skal være en tung, gitarbasert og livepreget studioplate. Rått og romantisk, forteller Lundell som antyder at hans karriere som plateartist kan nærme seg sin slutt.
– Tre plater til har jeg lovet meg selv, men så? Skal jeg lage flere så må jeg være sikker på at jeg fremdeles kan finne lysten til å gjøre rock, sier Lundell som i fjor ga ut «Livslinjen», en eksklusiv boks med fem CDer. Som han ved vårt møte på Savoy sa burde kastes i Oslofjorden, så var man kvitt hele skiten.
– Sa jeg virkelig det? Tja, men det var kanskje ikke en så dum ide, skoggerler Lundell og fisker opp en ny røyk. – Neida, «Livslinjen» ble sikkert fin den, men den har nok større verdi for andre enn for meg. Jeg opplevde den litt som et mausoleum, en død gjenstand som dokumenterte fortida.
Maleren Lundell
Lundell har i hele sin 16-årige karriere vekslet mellom plater og bøker, men i sommer debuterte han også som bildekunstner med en utstilling i Halmstad. Det er denne som i november kommer til den nye rockeklubben i Oslo, Sentrum.
– Mens det å skrive bøker og spille inn plater er fryktelig slitsomt, opplever jeg bildekunst som uhyre fritt. Det er så direkte, som å åpne en sluse, kommenterer Lundell som i dag bor dels i Saltsjö-Boo utenfor Stockholm, og dels i en leilighet på Söder i Stockholm. Hvor han ikke bor alene.
– Siden i sommer har mine tre barn fra mitt første ekteskap bodd hos meg, og det skal de trolig gjøre i fortsetningen også. Så nå må jeg systematisere livet og innordne meg sekstimers arbeidsdager, ler Lundell som høsten 1992 virker mer harmonisk enn på lenge. Ligger «Saknaden» bak ham, er det ingenting han savner i dagens situasjon?
– Jo, kanskje en annen desertør. Og hun kan gjerne være norsk, slik at hun for alvor kan vise meg fjellene, sier Lundell med sedvanlig glimt i øyet før han reiser seg opp for å forlate Café Opera. Denne gang på fjellstøe bein.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert november 1992 i NTB)
