Born to Rule

Bruce Springsteens to første album solgte så pass dårlig at plateselskapet Colombia vurderte å droppe ham. Så kom «Born To Run». I dag er det 50 år siden klassikeren som sikret karrieren til «The Boss» kom ut.

Mitt første møte med Bruce Springsteen var da jeg våren 1973 hadde besøkt en kompis i Stockholm. Jeg hadde akkurat satt meg inn i bilen og begynt å kjøre, da det traff meg. Ut fra bilradioen strømmet ukjent musikk så sterk at jeg måtte svinge inn til fortauet og guffe opp. Hvem faen var dette?!?!?!

Svaret var: en ung fyr fra New Jersey, Bruce Springsteen. Og låten jeg kicket så voldsomt på var «Blinded By the Light». Åpningskuttet på Bruce Springsteens debut-LP «Greetings From Asbury Park, N.J.».

Bare dager seinere hadde jeg kjøpt albumet. Jeg digget det, men virkelig forelsket i amerikanerens musikk ble jeg nok likevel ikke før oppfølgeren «The Wild, The Innocent & The E. Street Shuffle» kom før jul 1973. Da var jeg frelst og pushet LPen på alle jeg kjente.

Dårlig salg

Men min innsats var åpenbart ikke nok. «Greetings From Asbury Park, N.J» solgte kun 25.000 i sitt første år i handelen. Og da «The Wild, The Innocent & The E. Street Shuffle» kom var starten meget svak.

Det virket som om Colombia Records hadde mistet troen på 24-åringen fra New Jersey, og de brukte minimalt med penger og ressurser på å promotere plata. Visstnok sørget til og med folk fra plateselskapet med å fjerne Springsteen fra utstillingsplass i platebutikker, for i stedet å gi plassen til en ny artist de hadde større tro på: Billy Joel.

Til tross for manglende markedsføring tok salget av plata seg sakte, men sikkert opp de neste månedene. Men Bruce Springsteen var uansett ikke trygg. Plateselskapet hadde fått nye folk inn i sentrale stillinger, og de følte ikke den samme entusiasmen som John Hammond og Clive Davis hadde vist da de signerte den unge New Jersey-artisten. Skriften på veggen var klar. Hvis ikke tredjealbumet lyktes bedre i markedet enn de to foregående, ville Springsteen ryke. Han ville stå uten kontrakt.

Til helvete?

Ifølge forfatteren Peter Ames Carlin som nylig kom med boka «Tonight In Jungleland: The Making of Born To Run» var dette noe Bruce Springsteen tok veldig alvorlig. Musikk var alt for ham og alt han ønsket å drive med. Hva skulle han gjøre dersom platekontrakten røyk og karrieren gikk til helvete?

Likevel var han sta og sa nei til plateselskapets forslag om å spille inn tredjealbumet i Nashville sammen med studiomusikere. Han ville gjøre plata med sitt eget band, og han ville fullføre sin musikalske visjon om et album som balanserte mellom det frustrerte og det optimistiske. Med en serie hendelser i løpet av en lang sommerdag og natt, skulle plata skildre livet til en frustrert ung mann som var fanget i en trang småby, men som hadde både ønske og styrke til å bryte seg fri. Som var «Born To Run» og klar for å omforme sitt liv. Eller som Springsteen synger i åpningslåten «Thunder Road»: «It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win».

Lang prosess

Samtidig som tematikken lå klar, ville han lage et episk rockalbum. Med et stort Phil Spector-inspirert lydbilde og låter med stort melodiøst driv. Det skulle vise seg å ikke bare være lett. I hvert fall ble innspillingen en lang prosess. Fra båndet i januar 1974 rullet for første gang i 914 Sound Studio i New York til siste punktum ble satt i Record Plant-studioet i samme by, skulle det ta halvannet år. Og av disse skal tittelkuttet og finslipingen av det alene ha tatt seks måneder.

Nå betyr det selvsagt ikke at han var i studio hver eneste dag i løpet av disse 18 månedene. Oversikten i setlist.fm viser at han spilte 137 konserter i 1974 og ytterligere 11 i første halvpart av 1975. Det vil si, i den perioden plata ble spilt inn. Det var også etter en Boston-konsert i mai 1974 at journalisten Jon Landau kom med den klassiske frasen «I saw rock and roll future and it’s name is Bruce Springsteen».

Som alle Springsteen-fans vet skulle Landau selv bli en del av Springsteens framtid, som produsent og manager. Han gjør sitt inntog allerede på «Born To Run» som medprodusent, og det skal også være han som flyttet Springsteen fra 914-studioet til det større og dyrere toppstudioet Record Plant.

Hektisk innspurt

I denne perioden med intensiv turnering, fortelles det om fryktelig lange økter de dagene Springsteen og hans E. Street Band faktisk var i studio. Også for å rekke den definitive deadline 20. juli. Da skulle gjengen ut på ny turné, og skulle de klare utgivelsen 25. august måtte alt derfor være klart før turnéstart.

Springsteen har selv forklart at de den siste natta jobbet i tre studioer på samme gang. I et mixet de «Thunder Road», i et jobbet han og Clarence Clemons med saksofonene på «Jungleland» og i et tredje øvde de andre i bandet for turnéen. Først da Springsteen endelig kom inn i det tredje og plugget inn gitaren var langspilleren ferdig.

Skjønt ferdig. Da Springsteen et par uker etter fikk en prøvepressing I hånden var han så misfornøyd med det han hørte at han kastet plata i en svimmingpool. Han ville trekke hele albumet og heller begynne på nytt. Heldigvis klarte Jon Landau å overtale ham om å la være.

Den store dagen

Kampen mot klokka ble også lenge supplert med kampen for plateselskapets velvilje. Da Springsteen-leiren hadde levert en demo av tittelkuttet «Born to Run» ble det møtt med skepsis og skuldertrekning. Men Springsteen-leiren jobbet ufortrødent videre med låten, og seint i 1974 omgikk de plateselskapet ved å «lekke» låten til radiostasjoner de visste hadde vært positive til Springsteen.

Responsen låten fikk overbeviste plateselskapet om at den kanskje ikke var så verst likevel, men de nølte likevel med å gi den ut, så lenge det ferdige albumet var så langt unna. Det endte med at singelen ble gitt ut på samme dag som albumet, som Springsteens første singel med «worldwide release».

Top 40

Det ble også Bruce Springsteens første Top40-hit i hjemlandet, med 23. plass som bestenotering. Suksessen i andre land var nokså beskjeden, og det eneste landet hvor den klarte å komme seg inn på Top20 var faktisk Sverige, der den som best nådde 17. plass. Det kan trolig også forklare hvorfor Stockholm fikk én av fire europeiske konserter da Bruce Springsteen & The E. Street Band i november 1975 besøkte Europa for første gang. De to andre byene som fikk besøk var London (2 kvelder på Hammersmith Odeon) og Paris.

Selv om singelen kanskje ikke fikk så altfor stor suksess, tok likevel LPen raskt av. For nå var også plateselskapet overbevist, og la sine muskler bak markedsføringen. Bare en måned etter at den var utgitt hadde den passert halvmillionen solgte og nådd tredjeplassen på den amerikanske albumlista. Og da Springsteen i november samme år havnet på forsiden til datidens to viktigste amerikanske blader Newsweek og Time samme uke var det ikke lenger noen tvil. «Framtiden» som Landau hadde sett året før hadde materialisert seg. Bruce Springsteen var den nye, store amerikanske rockehelten. Og resten er historie.

Spiller plata fortsatt

Og Springsteens eget forhold til albumet? I boka til Carlin forteller han at han 25. august hvert år pleier å ta en kjøretur i hjembyen Freehold og spille «Born To Run» i bilen, mens han oppsøker gamle plasser som sto sentralt i hans unge formative år. Så da vet du hvor du kan finne The Boss i kveld.

Av Leif Gjerstad

Les også: Et postkort fra New Jersey

Les også: LPer som tåler tidas tann: Bruce Springsteen «The Wild, The Innocent & The E. Street Shuffle»

Les også: Da Leffe droppet Springsteen

Les også: Bursdagshilsen til Springsteen, 70

Les også: 7 x Bruce