BOKHYLLA: Journalist og programleder Karin Magnusson tar oss på en reise over flere tiår gjennom velferds-Sverige sammen med maleren Stefan, i en varm skildring hvordan drømmer sprekker og klasse og arv kan forme våre skjebner.
I serien «Bokhylla» omtaler jeg kort og med ujevne mellomrom ti bøker jeg nylig har lest og gjerne anbefaler andre. De kan være nye eller gamle. De kan være fiksjon eller sakprosa. De kan være lest for første eller n’te gang. De kan ha vært bøker jeg har anmeldt eller bare har plukket opp av personlig lyst. De kan være noe «alle» har lest eller relativt få kjenner til.
Men uansett om de kan være svært forskjellig fra hverandre, har de likevel det til felles at jeg mener de er gode nok til å anbefales og få en plass i bokhylla. Kvalifiserer de ikke til det, kommer de heller ikke med her.
Jeg tar dem i kronologisk rekkefølge, slik jeg har lest dem, med den nyeste først.
Karin Magnusson: Stockholmsvitt (Albert Bonniers förlag, roman)
Stefan vokser opp i et litt ustabilt arbeiderklassehjem, men med ungdommelig optimisme etablerer han seg med samboer, barn, bil og malerfirma. Han og samboeren får til og med innpass i småbyens høyere sosiale lag, og framtiden ser lys ut. Helt til Stefan tar en katastrofal beslutning som forandrer alt. Drømmene sprekker og ferden nedover starter. Med varme følger Magnusson Stefans liv og skildrer hvordan menneskeskjebner formes av klasse og arv mens menneskeverd måles i penger. Hvordan livet kunne ha blitt helt annerledes, hvis bare…
Agnes Ravatn: Doggerland (Samlaget, roman)
I sin femte roman retter Ravatn et satirisk blikk mot en forlagsbransje i krise, i en fortelling som både byr på spennende intriger og svært fornøyelige partier. Ravatn balanserer fint mellom de to bærebjelkene, mens hun med skarp observasjonsevne, vidd og penn går inn i aktuelle samtidstemaer. Her får vi «Succession»-intriger om arverekkefølge og kamp mellom børs og katedral, harselas med KI-hysteri, dagens coach- og terapibølge og mye annet. Snedig skrudd sammen med smarte vrier og et spenningsmoment som holder til siste slutt.
Torgrim Eggen: Blodet (Cappelen Damm, roman)
Med utgangspunkt i egen familiehistorie skildrer Eggen livet til de unge brødrene Oddmund og Sigurd som på 1930-tallet forføres av nasjonalistiske tankeganger og hvor hatet til bolsjevismen fører til at tenåringene verver seg til Østfronten. Men selv om de overlever krigens grusomheter taper de freden. De må ta ansvar for sine valg, men finner aldri helt fotfeste i etterkrigs-Norge. En gripende og levende historie med personlige refleksjoner rundt helter og landssvikere og hvordan drømmen om ære kan ende i mareritt.
Leander Djønne: Alt et (Forlaget Oktober, roman)
Da Djønnes andre roman ble sluppet tidlig i høst, følte jeg motstand. Den fristet ikke. Men så fikk den så god omtale og Bragepris at det ble til at jeg sjekket den ut likevel. Og det er jeg glad for, til tross for at «Alt et» er noe av det råeste og mørke jeg har lest på svært lenge. I et vestlandsk miljø preget av forfall, mørke skyer og regn, blir vi eksponert for barnemishandling, psykisk terror, konevold, kjever som knaser og brutal død – skildret uten filter. Det gjør fysisk vondt å lese Djønne, men intensiteten i boka driver deg fram gjennom boka, til siste slutt.
Therese Bohman: Kammakargatan (Norstedts, roman)
Bohman romandebuterte i 2010 og har vært både Nordisk Råd- og Augustnominert. I årets kortroman (125 sider) skrur hun klokka nesten 30 år tilbake, til da bokas unge hovedperson Therese flytter til Stockholm for å studere kulturvitenskap. Hun trekkes raskt inn i litterære sirkler, og med utsøkt varme skildrer Boman det unge menneskets møte med den svenske hovedstaden og kulturelle tilbud som bokhandler, litterære magasin og cafeer. En herlig nostalgisk stemning mange sikkert kan gjenkjenne seg i – og glede seg over å få gjenoppleve.
Åge Aleksandersen & Levi Henriksen: Lørdagbarn (Gyldendal forlag, sakprosa)
Med fokus på 21 enkeltlåter i 21 kapitler snakker musikeren og forfatteren seg gjennom trønderens eventyrlige karriere. Gjennom fortellingene får vi et innblikk i bakgrunnen for låtene, mens et bilde tegnes av Åge Aleksandersen og det Norge han møtte i oppveksten og deretter har lært å kjenne gjennom sine mange år på veien. Samtidig fargelegger Levi Henriksen med sine refleksjoner rundt stort og smått relatert til egne opplevelser, norsk musikkliv generelt og Åges karriere spesielt. En upretensiøs bok som både gleder og varmer.
Les også: Mest lys og varme (anmeldelse)
Brit Bildøen: Moderat sikt (Samlaget, roman)
Moderat sikt er en frittstående oppfølger til Gult farevarsel og tar leseren med til Innsetra, en gjestegård langt til fjells. I den første boka oppsto et brutalt møte mellom en familie på bryllupsfeiring og ulvejegere. I Moderat sikt vender et av familiemedlemmene, Karl, tilbake til Innsetra. Han skal drive rovdyrsafari, men da noen av bygdas ulvehatere får nyss om dette vil de stoppe prosjektet. De skyr ingen midler for å nå sitt mål, og det oppstår en kamp på liv og død. Karl forsvinner, og samtidig som familien deltar i letinga etter Karl, virvles interne problemer i familien opp.
Per Petterson: Du er hjemme nå (Forlaget Oktober)
I sin nye roman tar Petterson utgangspunktet i familiefaren Kasper. Han hevder å elske sin kone, men innleder likevel et kjærlighetsforhold til en annen kvinne. Kasper vil gjerne tro at det skal være mulig å romme så mye kjærlighet i livet, men erfarer raskt at det ikke er så enkelt. Petterson er språklig elegant, samtidig som forfatteren borer emosjonelt i temaer som utroskap, skyld og ensomhet.
Les også: Gripende og mesterlig
Ingvar Ambjørnsen: Sorgen i St. Peter Ording (Cappelen Damm)
Det er ingen lystig lesing Ambjørnsen byr oss på i novellesamlingen som ble hans litterære avskjed. Men som alltid er det godt å være i mørket sammen med Ambjørnsen og hans litt skakke slitere som befolker fortellingene. Skildret usminket ærlig, men hele veien med mye varme, mens Ambjørnsen skaper uro med illevarslende signaler om noe dramatisk som skal skje. Sorgen i St. Peter Ording er en verdig og stemningsfull avskjed med en stor forfatter.
Les også: Mørk og stemningsmettet avskjed
Alex Schulman: 17. juni (Albert Bonnier förlag)
I 17. juni blir hovedpersonen Vidar suspendert fra sin lærerstilling etter en voldsepisode. Under rydding hjemme finner han telefonnummeret til familiens gamle hytte. Han ringer, får svar og får snakke både med sin far, mor og seg selv som guttunge – hver gang 17. juni 1986. Samtidig som han prøver å nøste opp sin egen barndom, truer en rettsak etter episoden på skolen. Gjennom sin tematiske todeling setter Schulman med et lett språk fokus på skoledebatt og et barns traumatiske oppvekst, mens trådene sys sammen i et elegant klimaks.
Av Leif Gjerstad