(Øyvind anbefaler – januar 2026)
Det kommer alltid et lite platerush etter nyttår, men de fleste venter et par uker inn i det nye året. Her kan du lese om nye album fra Elles Bailey, Lucinda Williams, Courtney Marie Andrews, Neon Ion, Ole Kirkeng, Ulver, Winterstø, Jarle Skavhellen, Steinar Raknes & Lars Saabye Christensen, Roy Gudmundsen og Hjerteslag pluss en ep fra Sondre Lerche og en singel fra Erlend Ropstad.
ELLES BAILEY: «Can’t Take My Story Away»
Britiske Elles Bailey gjorde et så bra inntrykk på Notodden Blues Festival i 2024 at hun kommer tilbake i år. Sist høst var hun også på en liten norgesturné. Hun har fått mange priser både innen americana- og bluesfeltet siden debuten i 2017, og med sitt nye album er hun enda mer relevant for bluesscenen enn sist.
Albumet er blitt til over en treårsperiode, med sanger som har røtter nesten ti år tilbake, «da hun var en annen person», som hun sier. Mens «Beneath The Neon Glow» (2024) langt på vei var et americana/countryalbum, er «Can’t Take My Story Away» nærmere bluesen og soulen. Det er åpenbart allerede fra tittelsporet som åpner hennes femte studioalbum, en R&B-perle med blåsere og «hele pakka». Men det fortsetter. Andre låter, som personlige «Blessed» om å bekjempe og eie demonene sine, løftes av strykere. Et høydepunkt er «Dandelions», der hun viser hvilken kapasitet hun er som vokalist med en kledelig rasp og en fantastisk tilstedeværelse og innlevelse. «Can’t Take My Story Away» er en fryd for øret tvers igjennom, og på «Angel» får vi også en liten «twist» av jazz. Låten ble skrevet i 2023, da hun var langt nede etter å ha mistet stemmen. Tidlig i 2025 fant hun igjen den gamle teksten, sang og spilte inn en helt ny melodi og sendte den til produsent Luke Potashnick. Hun kom tilbake med ny selvsikkerhet, og Bailey sier hun skylder ham mye.
Briten Potashnick, som har overtatt og pusset opp et gammelt studio i Somerset ved siden av å produsere og medvirke på andres album, spiller i bluesrockgruppa The Temperance Movement. Han har også skrevet mange av låtene sammen med Bailey, i tillegg til at han byr på glitrende gitarspill. Bandet hans er for øvrig, i likhet med Bailey, klar for Notodden Blues Festival i slutten av juli. For en start på plateåret 2026!
LUCINDA WILLIAMS: «World’s Gone Wrong»
Tittelen sier det meste om hva Lucinda Williams synes om verden akkurat nå. Og – hun setter ord på det. I tittellåten handler det om hvor vanskelig det er for en stakkar å skjønne hva som er sant og ikke, det henger jo ikke på greip, og om hvor vanskelig det er å få endene til å møtes. Alle veit jo at verden går «til helvete»!
Albumet er produsert av to herrer som Lucinda kjenner godt etter mange album, ektemannen og manageren Tom Overby og Ray Kennedy – sistnevnte kjent som den ene halvparten av produsentduoen Twangtrust (sammen med Steve Earle). Lydbildet minner om de toneangivende albumene de to herrene skapte sammen både for Earle før og etter tusenårsskiftet og det strålende Lucinda-albumet «Car Wheels on a Gravel Road» (1998).
Lucinda er blitt sett på som en slags kvinnelig utgave av Steve Earle – men det er vel snarere omvendt. Den Lousiana-fødte artisten debuterte flere år før texaneren Steve, men har ikke hatt like stor gjennomslagskraft kommersielt som hun burde hatt. Men det er nok fortsatt sånn at hun med sin særegne stemme er en artist du enten elsker eller hater. Meg vant hun da jeg kom over albumet «Sweet Old World» fra 1992. Seks år seinere ble hun for alvor en å regne med da «Car Wheels…» kom. Hun ble satt tilbake etter et hjerneslag i 2020, men de siste åra har hun gitt ut både tribute-album til Rolling Stones og The Beatles, juleplate, to livealbum med eldre materiale og et studioalbum med egne låter før hun for ei uke siden ga ut «World’s Gone Wrong».
Det skiller seg ikke mye fra tidligere album musikalsk sett. Lucinda liker å «rocke fra seg», men som ofte før er det de dempede låtene som tar meg mest. Både countryinspirerte «Low Life», soul/bluesinspirerte «We’ve Come Too Far To Turn Around» (med Norah Jones på piano og kor) og reggae-inspirerte «So Much Trouble In The World» (en duett med den 87 år gamle souldronninga Mavis Staples) er ballader av beste sort. Ikke blant hennes beste album, dette, men det skal også mye gjøres å toppe den fantastiske katalogen som startet med «Ramblin’ On My Mind» i 1979.
COURTNEY MARIE ANDREWS: «Valentine»
At heller ikke Courtney Marie Andrews (35) er en vanlig artist beviser hun allerede i åpningen på sitt nye album, som kom for et par uker siden. Stemmebruken, der hun gjerne går høyt, gjør henne ekstra spennende å høre på. Når hun i tillegg også er en god låtskriver med mye på hjertet, scorer hun ekstra hos meg. Uviljen mot å være «vanlig» kommer også fram i «Outsider»: «I want to be an outsider / Its’s too painfull to look in / How could I be an insider when I don’t fit in».
Courtney albumdebuterte i 2008, men var også innom Arizona-bandet Jimmy Eat World rundt 2010. Hun spiller en miks av folk og country, med en liten tur innom både pop og jazz, og passer utmerket i americana-sekken. Det virker logisk at americana-artisten Louien (Live Miranda Solberg) har oppgitt henne som en inspirasjonskilde!
«May Your Kindness Remain» (2018) regnes som et gjennombrudd, og oppfølgeren «Old Flowers» (2020) ga henne en Grammy-nominasjon i americana-klassen. Høydepunkter på «Valentine» er åpningen «Pendulum Swing», «Little Picture of a Butterfly», nedstrippede «Best Friend» og «Hangman».
Andrews har besøkt Norge flere ganger, og 13. mars er hun tilbake på John Dee.
Les også: Suksess med personlig nerve (intervju fra 2017)
NEON ION: «Beautiful Thing»
Artisten som skjuler seg bak navnet Neon Ion er Natalie Sandtorv (37) fra Ålesund. Hun ga ut albumet «Freedom Nation» under eget navn i 2017, og så fulgte to album som Neon Ion i 2020 og 2022. I presseskrivet går det fram at oppfølgeren er blitt til over lang tid og gjennom ulike livsfaser og under spesielle omstendigheter. I starten av skriveprosessen var det mye fokus på å prøve å bli gravid, uten særlig hell, men når prosessen med prøverørsbefruktning etter hvert er i gang blir Sandtorv plutselig gravid. Sånt blir det sanger av, og i dette tilfellet kom «Laugh Now, Cry Later» ganske kjapt. Så, midt under innspillingen og graviditeten, mistet hun hørselen på det ene øret, trigget av graviditeten. Det ble til sangen «Softer».
Diagnosen ble en katalysator for endring i lydbildet og en ny måte å lytte, synge og skrive på. Resultatet er en «beautiful thing», for å sitere albumtittelen. Albumet, som lanseres i dag, er en blanding av pop, jazz, soul og R&B med både organiske og elektroniske instrumenter. Saksofonist Jonas Hamre bidrar sterkt til jazz-innflytelsen.
«Beautiful Thing» er Sandtorvs største og mest omfattende – og mest spennende – album når det kommer til lydbildet og orkestreringen. Produsent har vært Erlend Mokkelbost, som sammen med Sandtorv og Lars Horntveth også utgjør trioen Orbits. Sandtorv har også et prosjekt sammen med blant andre Marte Eberson (piano/keyboard) og sin ektemann Ole Mofjell (trommer) kalt Morning Has Occured. Mofjell spiller også på «Beautiful Thing».
Lanseringskonserten blir i Kulturkirken Jakob i Oslo 13. mars, med Tøyen Trimkor, Becco og Sildajazz. Flere datoer skal komme.
OLE KIRKENG: «Cowboy Lie Detector Machine»
Ole Kirkeng spilte i bandet til albumaktuelle Courtney Marie Andrews (se egen omtale over) da han bodde i USA, og vel hjemme i Norge presterte han å få en Spellemannpris for albumdebuten «Still Not Lost» (2023). I dag kom oppfølgeren «Cowboy Lie Detector Machine» med ti nye låter i country- og countryrockgata. Det er både et lekent og veldig direkte album, ofte med humor i bunnen. Eller hva sier dere om de to første tekstlinjene i åpningslåten: «When we make love, I’ll be the first to come / Then I’ll fall asleep, and you can come on your own». «Bare Minimum» er historien om en mann som ikke strekker til – og innrømmer det.
Det er mye tekst i sangene til låtskriver, akustisk gitarist og vokalist Kirkeng. Som når han synger om hvordan det føles å lide av «Foreign Country Singer Blues», om problemene med å få visum under Trumps regime. «De trenger ikke flere wannabe [Townes] Van Zandts». En annen referanse er John Prine. Kirkeng er vår mann, ja!
Han er ikke en vanlig artist og «Cowboy Lie Detector Machine» er ikke et vanlig americana-album. Andelen pedal steel, ved Øyvind Kløve Kjernlie, er så høy (og god) at det drar seg mot gammeldags country. De ti låtene er spilt inn i Amanda Bergmans analoge studio i Dalarna i Sverige med Nashville-baserte Don Billett som produsent. Han spiller også piano på balladen «Margaritas For A Dime» om hun som kan «gjøre en mandag til en fredagskveld».
Bandet, som har fått mye spillerom av Kirkeng/Billett, består ellers av Sander Eriksen Nordahl (el-gitar/piano/synth/vokal), Martin Morland (bass) og Torjus Gisnås Nevland (trommer/perkusjon/vokal). Bendik Brænne (fløyte/piano), David Wallumrød (hammond/wurlitzer/synth) og Haakon Aase (fele) er gjester.
ULVER: «Neverland»
Jeg kan ikke komme på noe band med en større bredde sjangermessig enn Ulver, fra black metal fra midten av 90-tallet via mer fengende synthpop a la Tears for Fears til nå atmosfærisk ambient/chillout og såkalt «synthwave», med en liten dose new age og industrirock. Sjøl sier bandet at de med «Neverland» har forpliktet seg til en mer punka glød – mer drømmer, mindre disiplin, ganske enkelt friere».
Ulver var bandet som aldri holdt konserter, før de 15 år etter debuten «Bergtatt» (1994) spilte live for første gang i Maihaugsalen under Litteraturfestivalen på Lillehammer – med fans fra store deler av verden til stede.
Bandet har gitt ut plater jevnlig siden 1994. Kristoffer Rygg fikk med seg Tore Ylwizaker i 1997, og fra 2000 var Jørn H. Sværen en del av det som nå ble en trio. Ylwisaker døde på sin egen 54-årsdag i 2024 og er erstattet av Ole Alexander Halstensgård, livemusiker for Ulver i en årrekke. I 2009 ble trioen en kvartett med Daniel O’Sullivan med på laget.
Bandet har skrevet en del for film, og musikken på «Neverland» er som skapt for mediet – om noen vil. Albumet er instrumentalt med unntak av åpningen «Fear in a Handful of Dust», der en stemme resiterer et vers fra den første delen av T.S. Eliots lange dikt «The Waste Land» fra 1922. Mektig og magisk. Albumets andre perler er «People of the Hills», «They’re Coming The Birds» og «Welcome To The Jungle», som ikke har noe med Guns N’ Roses-låten å gjøre!
Albumet ble lansert digitalt nyttårsaften 2025 og kommer i fysisk format i februar.
WINTERSTØ: «Verdalen Zoo»
Terje Winterstø Røthing (vokal/gitar/munnspill), med bakgrunn fra Kaizers Orchestra og Skambankt, ga for et par uker siden ut sin solodebut. Med «Verdalen Zoo» føyer han seg inn i rekka av Kaizers-medlemmer som går solo. Både Janove Ottesen og Geir Zahl har flere soloalbum bak seg.
Winterstø tar oss med til den lille bygda Verdalen i Klepp på Jæren, der han vokste opp. De to samlingspunktene er dyrebutikken Verdalen Zoo og gatekjøkkenet Solgrillen, og det er her Winterstø finner stoff til låter som «Oss mot verden», «Ingen plass å gjemma seg» og «Eg vil bare hjem». Sjangernessig er han nærmere Skambankt enn Kaizers, som mange vil vite gjorde et solid comeback i 2023 etter ti år i dvale.
«Verdalen Zoo» kunne lett vært et Skambankt-album, som også har vært både lette og tunge. Her finner du alt fra drivende rock til progrock av episke dimensjoner og americana med banjo og stryk. Albumet er produsert av Røthing og Roar Nilsen. En meget solid debut.
Winterstøinnleder en norgesturné til åtte byer med start i i Bergen i kveld, 30, januar.
JARLE SKAVHELLEN: «Ruminator»
Jeg har vært svak for Jarle Skavhellen siden han kom med debutsingelen «The Ghost In Your Smile» i 2016. Ti år og tre album seinere slapp bergenseren «Ruminator» for ei uke siden, med ti låter i en lett gjenkjennelig stil.
Skavhellen er en uvanlig god låtskriver, men det er særlig den karakteristiske stemmen hans som fanger meg. Akustisk gitar er «basisinstrumentet», men han har alltid noe mer på lur, som en slide-gitar, et piano eller forsiktige blåsere. Et morsomt poeng er at Trond Kallevåg, som møtte Skavhellen for første gang da han spilte pedal steel med ham under en konsert i Oslo for drøyt to år siden, er med på albumet. Skavhellen sjøl spiller akustisk gitar og produserer. Blant de andre musikerne er Jan Tore Ness (trommer), Ståle Karlstad (bass) og Carmen Bovéda Hermosilla (cello).
Det er ikke én spesiell låt som utmerker seg her, tvert imot er det en imponerende jevnhet og varhet over materialet og framførelsen. Skal jeg likevel velge et par, må det bli «Leftover Puzzle Piece» og «7 AM Soundtrack» på tampen, kanskje fordi de er mer opptempo og blir en kontrast til resten av albumet.
STEINAR RAKNES & LARS SAABYE CHRISTENSEN: «Tid»
Steinar Raknes er en allsidig musiker, med samarbeid hit og dit – enten det er med Unni Wilhelmsen, Inga Juuso, Tore Brunborg, Alexandra Archetti, Løpende utgifter, Kjartan Fløgstad Band, Tord Gustavsen Trio, The Core, med Sara Marielle Gaup i Arvvas eller som soloartist som seg sjøl eller under navnet Stillhouse. Nå har han slått seg sammen med Lars Sabye Christensen, forfatteren som også «leker seg» med band som Norsk Utflukt og Buicken.
Fordelingen er ganske enkel: Saabye skriver og leser dessuten på ett spor («Granater og konfetti»), Raknes komponerer, synger og spiller bass. Det siste er han veldig flink til. Jeg kjenner ingen som eksperimenterer mer med sitt store instrument, kontrabassen. Bandet består i tillegg av Andreas Utnem på tangenter og Per Oddvar Johansen på trommer. På toppen av dette har de fått selskap av en av verdens beste reine munnspillere. De som kan sin Willie Nelson-historie vil vite at Mickey Raphael har vært hans faste munnspiller – og vært en viktig del av hans karakteristiske lydbilde – i flere tiår. Nå drysser han magiske toner over prosjektet til Raknes og Christensen, og resultatet er rein «feelgood» med kløktige tekster. Som «Granater og konfetti»:«Noen går amok / Noen går i baret / Noen har fått nok / Ikke spør hvordan de har det (…) Noen går på trynet / Noen går seg vill / Alle elsker synet / Av han som ikke får det til».
Når Raknes snart drar på norgesturné, som duo eller med band, tar Knut Reiersrud amerikanerens plass.
ROY GUDMUNDSEN: «Blodspor»
Roy Gudmundsen er en god, gammeldags visesanger. Han har riktignok et solid band i ryggen, men kjernen er den gode visa!
Gudmundsen, fra Flateby i Enebakk, nå bosatt i Ås, begynte å gi ut musikk i godt voksen alder. Han har erfaring fra revy, teater, standup og film, og har også en lang yrkeskarriere som tømrer, brannmann og veileder innenfor attføringsarbeid. Albumdebuten «Månen og jeg» kom i 2017, og i 2020 kom «Halvtam». Kanskje er det ferske «Blodspor» som skal løfte ham ett hakk nærmere «kjendisstaus»?
Det er særlig én låt fra «Blodspor» som, naturlig nok, er blitt lagt merke til. «Betraktninger fra ei likkiste» er riktignok basert på en drøm, men det er jo en befriende tanke. Stemmer det presten sier, eller legger han/hun på litt? Som Gudmundsen synger: «Han sa jeg aldri hadde såra noen helt til denne dag / Visst pokker har jeg såra med ord og harde slag / At jeg hadde vært en troende i alle mine år / Ja, jeg er troende til litt av hvert , men veit hvor grensa går». Med sin jazztilnærming er det også den låten som avviker mest fra hans vanlige stil. Både den og en låt som fengende «Lasaron» har mye humor.
Blant musikerne på albumet er Helge Ellingsen / Jakob Nisja Gjønnes (kontrabass), Lise Sørensen (strykeinstrumenter), Fredrik Wallumrød (trommer), Henrik Mosnes (tangenter), Lars Nygaard (trekkspill/bass), Jim Berget (gitarer) og Odd Gunnar Frøysland (div. strenger). De tre sistnevnte står også bak musikken, mens Gudmundsen har skrevet samtlige tekster. Stina Stenerud er gjestevokalist på «Oliva».
HJERTESLAG: «Vi har kommet for å stjele dine barn»
Gjennom seks album har Robert Eidevik vært en kompromissløs låtskriver og frontfigur i Hjerteslag. «Vi har kommet for å stjele dine barn» er tredje album etter at resten av bandet fikk fyken og startet Kristi Brud – som også har markert seg som en stemme i rockens eliteserie.
Faste produsenter på de siste tre albumene har vært Herbrand Larsen og Arve Isdal, som begge er en del av den nye besetningen i bandet og er Eideviks medlåtskrivere. Bandet pløyer ikke ny mark med dette albumet, men det er så forbaska energisk og fengende og med et så fandenvioldsk driv at det er vanskelig å ikke like det. Dessuten har Eidevik en så insisterende stemme at du sperrer opp ørene. Bare hør på låter som «Noe å tro på», «Under kirsebærtreet» og den episk anlagte sistelåten «Noen som ser».
KORT INNPÅ:
Sondre Lerche: «Turning Up The Heat Again» (ep)
Som han fortalte til LeffesLab-redaktør Leif tidligere denne måneden går Sondre Lerche snart igang med en ny runde med musikalen «Moulin Rouge», så neste album – med påfølgende turné – må vente til høsten. I mellomtida får vi her en ep med tre av de mange låtene han har liggende. Ingen av dem blir med på det kommende albumet.
Som vanlig spenner Sondre ut et stort lerret, og de tre låtene er ganske ulike, alle med forskjellige produsenter og alle mer eller mindre en flørt med jazzformatet. «After The Coup» og «Diplomacy» treffer meg best, mens den mer eksperimentelle tittellåten tar litt lenger tid å fordøye. Men jeg vil samtidig honorere ham for lysten til å eksperimentere! Suverene «After The Coup» minner for øvrig om det intense ti-minutters verket «Dead of the Night» fra dobbeltalbumet «Avatars of Love» (2022).
Erlend Ropstad: «Stockholm» (singel)
20. februar kommer Erlend Ropstad med ep-en «Like sant som alt annet». Første smakebit, om en fuktig kveld i den svenske hovedstaden, signaliserer en roligere Ropstad. Og det er – selvfølgelig – fint som bare det. Kameraten Lars Winnerbäck var en del av døgnet, i forbindelse med hans egen releasefest for noen år siden. Han har en liten birolle, men Ropstad bedyrer at han var sentral for tilblivelsen av låta. Ropstad spiller gitar og synth, men det er trommeslager Gunnar Sæther som langt på vei styrer tempoet og beatet i sangen.
Av Øyvind Rønning