Etter en triumfartet forestilling onsdag, avslutter David Byrne i kveld sin Europa-turné i Paris. Allerede om tre måneder er 73-åringen tilbake og klar for festivalrunden, med stopp i Oslo 12. juni. Har du billett? Heldige deg!!
Det er åtte år siden sist vi så David Byrne live i Europa. Da satte han en ny standard med sin Utopia-turné, der han og hans gråkledde band vandret rundt i halvsirkler med instrumentene på magen og et grått metallteppe (som musikerne kunne gå ut og inn gjennom) i bakgrunnen. Turneen kom i kjølvannet av soloalbumet «American Utopia» som kan stå som et mulig karrierehøydepunkt i den gamle Talking Heads-sjefens solokarriere.
I høst var newyorkeren endelig tilbake med nytt album, «Who Is The Sky?». Det levde vel ikke helt opp til forventingene som Utopia og Byrnes stolte fortid skapte. Men i den grad noen fryktet at den lille dippen også ville prege hans nye «Who Is the Sky»-turné er det bare å tenke om. For transformasjonen til liveformatet har vært en ubetinget suksess. Byrnes nye turné ikke bare bekrefter storheten fra Utopia-turneen, den forsterker hans status om liveartist ytterligere.
Likheter og ulikheter
Opplegget vi fikk oppleve på den første av hans to konserter i Paris (i staselige Seine Musicale, på en liten øy midt i elva Seine) representerer på mange måter en naturlig utvikling fra det vi husker fra Utopia-turneen.
Han omgir seg med tolv musikere og dansere, alle kledd i identiske oransje dresser fra topp til tå. Og alle er i stadig bevegelse rundt om på scenen i intrikate mønster og uten forstyrrende ledninger eller forsterkere av noe slag. Alt er mik’et opp trådløst og musikerne bærer sine instrument på magen, med den vanlige trommisens batteri for sikkerhets skyld splittet opp og fordelt på tre vandrende musikere.
Men i kontrast til forrige runde, har Byrne myket opp både scene og bevegelsesmønster. Det bevegelige metallteppet fra Utopia-turneen er nå erstattet av heldekkende bilder og innimellom også videoer på det store bakteppet som glir sømløst over i scenegulvet. Det skaper illusjonen at musikerne det ene øyeblikket kan stå inne i et lagerlokale og det andre ute i naturen, og slik opphever det visuelle skillet mellom menneske og omgivelser.
Subtile budskap
Dette visuelle elementet bruker også Byrne til å subtilt flette inn samtidskommentarer. Under åpningslåten «Heaven» ser vi planeten Tellus sakte stige opp fra gulvet, mens Byrne minner om at «det er den eneste planeten vi har». Og i Talking Heads-klassikeren «Life During Wartime» ledsages teksten av levende bilder av brutale ICE-aksjoner, mens det satiriske slagordet »Make America GAY Again» et annet sted i showet blir mottatt med humoristisk jubel.
Byrnes humanistiske budskap kommer også til syne da han kjapt presenterer sitt ensemble på tolv – en herlig miks både av kjønn og hudfarge – og lar oss gjette hva noen av dem har gjort utenfor scenen. Det illustrerer kjapt håpløsheten i å dømme mennesker etter utseendet. Byrne sier det aldri eksplisitt, men hans kommentar til den politiske utviklingen i USA er tydelig og klar.
Livsgivende energi
Samtidig skaper scenekoreografien en bølgende menneskemasse i stadig skiftende mønstre, mens dansernes smidige bevegelser bidrar til å skape et mykere uttrykk. Alt mens musikken – nesten likt fordelt på gamle Talking Heads-perler og nyere solofavoritter – i leken funky drakt skaper en oppløftende euforisk rytmebonanza.
Miksen av gammelt og nytt smelter fint sammen, med «Everybody Laughs» og «Like Humans Do» som nye favoritter. Likevel er det naturlig nok de gamle Talking Heads-sangene som får størst respons. Og da den avsluttende gullrekken innledes med en sprakende «Psycho Killer» og litt seinere er innom «Once In a Lifetime» før taket løfter seg med finalen i «Burning Down The House» er det ikke bare en konsert som rundes av.
Det er et spektakulært show iscenesatt av en musiker i stadig utvikling – og med en sprudlende, livsgivende energi det er vanskelig å verne seg mot. Heldigvis.
Av Leif Gjerstad
Les også: Godt nytt fra David Byrne
Les også: Utvider rammene for hva en konsert kan være (konsertanmeldelse fra 2018)