(Øyvind anbefaler – mars 2026)
8. mars er den internasjonale kvinnedagen, men om vi ser på hva som er gitt ut av musikk denne måneden kan det virke som hver dag har vært en kvinnedag. En rekke av månedens albumanbefalinger knyttes til kvinnelige, norske artister, fra Sigrid Moldestad, Vilde Bye og Elin Furubotn til Johanna Demker, Krissy Mary, Hannah Storm, Paper Crown og amerikanske Anana Kaye.
I tillegg: Jesper Lindell, TP Le Green, Atlanter, The Tedeschi Trucks Band, Squeeze, Bill Callahan, The Delines, en ep og seks singler. Månedens store norske utgivelse, Stein Torleif Bjellas «Velkomen skodde», ble anmeldt av meg i Dagbladet sist fredag.
SIGRID MOLDESTAD: «Vegane vi vandrar»
Låtskriver, folkemusiker og visesanger Sigrid Moldestad feiret med sitt niende soloalbum tidlig denne måneden inngangen til sitt 20-årsjubileum som artist. Og kvinnedagen!
Albumet markedsføres som en personlig, rørende, humørfylt, ærlig og naken statusrapport fra ei kvinne midt i livet, forankra i folkemusikken med naturen og bygda hun kommer fra som bakteppe. Først av alt er albumet «ein hyllest til livet, i all si skjøre og uperfekte prakt», oppsummert i denne linja: «Det korte livet som vi har bør ikkje sløsast bort med skam», som hun synger i «Livet». I «FemtiFemti» tenker hun høyt om hvordan det kan ha vært å være skilsmissebarn. «Har e gitt deg nokre sår / Vil du våge tru på kjærleik sjøl om det gjekk litt skeis med vår?». Ikke skam, men omtanke. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i herlige «Morer som aldri søv», også det en sjølutleverende tekst. Det kan også være mer trivielt, som undringen i «Skal du møte våren».
Det kommer ingen protest på karakteristikken fra denne lytteren, som har vent seg til at det som kommer fra Moldestad er gjennomsyret av kvalitet, både på tekstsiden, vokalt og instrumentalt. Det siste er ikke så rart. Moldestad synger og spiller hardingfele, fele og ukulele. I ryggen har hun solide Sigbjørn Apeland (trøorgel/piano), Jørgen Sandvik (gitarer/ukulele/charango/banjo/vokal), Roald Kaldestad (gitarer/vokal), Anders Bitustøyl (bass/vokal) og Kåre Opheim (trommer/perk.). Yngve Leidulv Sætre har produsert, som vanlig med ører for små grep og finesser som løfter. Det er mye av det her. Sjekk for eksempel Apelands kreative pianospill på ærlige «Livet», samspillet mellom Moldestads fele og Anette Thorsheims torader på «Suffi frå Svartesvadet» og koringa på hele dette glimrende albumet. Praktisk talt hele bandet bidrar. Einar Sogstad spiller philicordia-orgel, tangenter og klokkespill.
Vinylformatet er begrenset. Alle elleve spor med vokal er med fysisk, mens fire instrumentalspor bare kan høres på strømmetjenestene. Moldestad fikk Spellemannprisen for solodebuten «Taus» i 2007. Årets jury må love å bruke god tid på denne perlen av et album!
ANANA KAYE: «Are You There?»
Anana Kayes forrige utgivelse var en liveinnspilling, «Live at Moskus» (2024). Valget av Trondheim var ikke tilfeldig. Som ung mann var ektemannen Irakli Gabriel utvekslingsstudent i Trondheim. Både pianist og låtskriver Kaye og låtskriver og gitarist Gabriel er opprinnelig fra Georgia, men bosatt i Nashville etter mange år i USA.
Litt tilfeldig kom paret for noen år siden i kontakt med den amerikanske låtskriveren David Olney. De begynte å skrive låter sammen, og i 2024 kom deres felles album «Whispers And Sighs». Albumets høydepunkt, «My Favorite Goodbye», viste seg profetisk. Olney døde på post, på scenen, den dagen albumet ble ferdigstilt. Men de hadde flere låter på lager, og 20. mars kom oppfølgeren «Are You There?».
Olney er ikke her, men ytterligere fem sanger de skrev sammen har fått plass på dette strålende albumet – som kompletteres av en nydelig versjon av Olneys «Soldier of Misfortune» i tillegg til låter av Irakli/Kaye, Olney/Kim Richey og en – dessverre – sørgelig aktuell (og blytung) versjon av Leonard Cohens «There Is A War». Sjangermessig kan musikken passere som både americana, country og folk og – i «Red Desert» – reggae! Det som særlig kjennetegner musikken er Kayes myke, nesten smygende stemme. Arrangementene, ofte med Alvin Davis på blås, er myke som et varmt teppe. Paret har produsert sammen med Charlie Chamberlain, som også er gitarist.
ELIN FURUBOTN: «Det nære»
Elin Furubotn har mange likhetstrekk med Sigrid Moldestad (over), sjøl om folkemusikkpreget er mindre framtredende. Også hun skriver låter basert på eget liv, om å vokse opp på et lite sted, om å gi slipp, om en mor som blir dement, om «de små øyeblikkene». Humor og alvor om hverandre.
Furubotn, født i Trøndelag, med mange år i Stavanger og nå bosatt i Oslo, feirer som Moldestad 20-årsjubileum som artist i år. «Det nære» er hennes tiende album og presenteres som «et musikalsk portrett av livet slik det kan kjennes: ekte, nært, uperfekt og humoristisk». Sjøl spiller hun gitar og et lite bærbart trøorgel. Også hun har et stjernelag bak seg: Frode Alnæs (elgitar), Ellen Brekke fra Hedvig Mollestad Trio (bass), Tuva Færden (hardingfele) og Rolf Erik Nystrøm (saksofon). Bugge Wesseltoft har produsert og spiller piano.
Furubotn er i gang med en turné som fortsetter til Åsgårdstrand (m/Bugge Wesseltoft, 15.4), Nedre Vats (m/Nils Økland, 22.4), Bersagel (m/Økland, 23.4) og Kristiansand (m/Økland, 29.4).
VILDE BYE: «Never Nothing»
Albumdebuten til Vilde Bye Martinsen (22), «Colder» (2024), produsert av Torgeir Waldemar, vakte oppsikt og førte til mange konserter og festivaljobber. 20. mars kom oppfølgeren «Never Nothing», som viser en artist som har vokst fra nykommer til etablert. Produsent denne gang er Frode Strømstad (I Was a King), som har tilført litt nye elementer. Men fortsatt er det Martinsens lett naive stemme som er aller viktigst.
Martinsen, fra Tromsø, nå bosatt i Oslo, har skrevet de aller fleste sangene, flere av dem sammen med gitarist Jakob Haugstad Struve. En av dem er den søte «plystrelåten» «Bird In The Tree». Albumet åpner med ganske lystige «Losing You», en flott countryinspirert låt som bør være en «driver» for dette albumet. Teksten er ganske symptomatisk for albumet, naive sanger om usikkerhet i kjærlighetslivet og av-og-på-kjærlighet. Det fortsetter i mer poprock-retning på «Mailbox», før låtene etter hvert glir mer over i det melankolske leiet.
Én coverlåt er det også gitt plass til, og den sier mye om (gode) referanser. Elliott Smiths «Between The Bars» er et godt valg. Men jeg tar det for gitt at livet til Bye er enklere enn det som hjemsøkte den plagede amerikanske sangeren og låtskriveren som døde bare 34 år gammel i 2003. Han ble funnet med to knivstikk i brystet, og det er aldri blitt fastslått om det ble påført av ham sjøl eller kjæresten eller andre.
Dag Sindre Vagle bidrar i en kort sekvens med sitt karakteristiske pianospill på tittellåten, mens Anne Lise Frøkedal, Strømstads kollega fra I Was A King, bidrar på henholdsvis piano og el-gitar på to låter.
JESPER LINDELL: «3614 Jackson Highway»
Etter tre album og konserter har svenske Jesper Lindell opparbeidet seg et publikum i Norge. Det er ingen tvil om hvor inspirasjonen kommer fra, klassisk soul, og våren 2024 tok han seg med bandet The Brunnsvik Sounds på en musikalsk pilegrimsreise over Atlanteren for å utforske disse musikalske røttene. Resultatet er to album, spilt inn i to forskjellige studioer som begge har en imponerende historie knyttet til legendariske innspillinger.
Litt flyforsinket kom de til ikoniske Muscle Shoals Sound Studio i Alabama, som har adresse «3614 Jackson Highway». Adressen ble også brukt som tittel på et Cher-album fra 1969. Lindell & Co. måtte nøye seg med halvannen dag i studio, men det var nok tid til å spille inn albumet. Kanskje er den korte tida grunnen til at det ble bare ni låter.
Vi snakker om nøye utvalgte coverlåter, flere av dem klassikere fra 60- og 70-tallet. Blant annet står Dan Penn bak tre og Tony Joe White to av dem (blant dem «Rainy Night In Georgia»). Andre er Willie Nelson («Pretend I Never Happened», opprinnelig innspilt i Muscle Shoals) og Mentor Williams («Drift Away», blant annet en stor hit med Dobie Gray, her med Phil Campbell fra skotske The Temperance Movement som gjest).
The Brunnsvik Horns dominerer lydbildet, men som vanlig er det den karakteristiske, sjelfulle stemmen til Lindell som gjør sterkest inntrykk. Og – jeg synes de klarer å bevare stemningen fra originalinnspillingene. Albumet har på kort tid fått mye oppmerksomhet internasjonalt. Og fortsatt har de materiale til ett album til, spilt inn i Royal Studios i Memphis, Tennessee – også det et ikonisk studio. Det kommer i juni.
TP LE GREEN: «The Extraordinary Story Of…»
Historien bak debutalbumet til TP Le Green (47) er så trist som overhode mulig. I 2021 mistet belgieren sin fire år gamle sønn Rinus. Guttens kjælenavn Pini er P-en i navnet, T-en er artistens egentlige navn Tim Beernaert og Green er et nikk til sønnen og den amerikanske soulsangeren Al Green.
Kanskje i et forsøk på å overleve sorgen satte han seg ved pianoet og skrev i en slags halvt bevisst tilstand over hundre sanger som ikke var ment for noen andre enn ham sjøl. Pioanoet var hans antidepressiva. Sangene kretser naturlig nok rundt sønnen. Beernaert hadde ingen andre intensjoner enn å bearbeide sorgen på sin måte, men 6. mars kom det eksraordinære debutalbumet med ti av disse sangene ut. En av dem er «Amen», en nydelig, nærmest episk duett med Sarah Green (Portland). TP spiller piano og har et band i ryggen.
Venner og musikere, blant dem det britiske bandet The Kooks, hørte noe rått og ufiltrert i disse sangene. Albumet ble spilt inn i Paris, i det samme studioet som Nick Cave spilte inn «Skeleton Tree» – som ble dypt preget av at han underveis i innspillingen mistet sin 15 år gamle sønn. Det er nesten skremmende hvor vakker sorg og sjelelig smerte kan være, formidlet på denne måten – med den dypeste verdighet og ektefølt innlevelse.
TP er ikke så ulik Cave, men americana er den merkelappen som er nærmest. Men – det starter forsåvidt i en «lys» musikalsk pop-setting, sjøl om innholdet i «43 x Sorry» er alvorlig og sårt . «Stroke Me» er enda sårere. Han snakker til sønnen og ber ham bli og fortelle om sin dag. Det gjør nesten fysisk vondt å høre ham synge «kyss meg, stryk meg, klem meg, hold meg en siste gang». «Folk sier det er på tide å gå videre, at det er bra å legge ting bak seg og få en ny start», synger TP i «Turn The Lights Out». Men han klarer ikke slutte å tenke på Rinus. «Du er borte, men vi skal prøve å leve livet videre for deg», synger han i «To The Moon And Back». «Noen ganger lurer jeg på om jeg skal dra dit. Er det kaldt? Regner det?», spør han i «Does It Get Better». «Det går ikke bedre, det blir bare verre når jeg ser på deg.»
I 49 minutter tar vi del i TPs smerte og lengsel og føler med ham. Årets sterkeste og mest personlige album så langt.
JOHANNA DEMKER: «Fortune Hunters»
Forrige album fra svensk-norske Johanna Demker var fjorårets liveinnspilling fra Lillehammer Mikrobryggeri, som også var en slags «best of» etter flere soloalbum og et duoalbum med Alf Bretteville-Jensen (Trudy & Dave). Hun har funnet sin egen form som en formidler av myke og fengende, sjølkomponerte sanger. På den avsluttende julesangen «Walk Me Through This Time of Year» har hun fått teksthjelp av Morten Harket.
Demker er ikke bare en god låtskriver, hun er dessuten «velsignet» med et band med utmerkete musikere: Den nye gitarhelten Marius Lien i tillegg til Auver Gaaren (tangenter), Kim André Tønnesen (bass) og Martin Utby (trommer).
«Jakten på lykken» er et slags overordnet tema. Den kan bestå av noe så prosaisk som å stelle i sin egen hage når verden går av hengslene («My Garden»). Litt møkk på henda kan være saliggjørende! Her sørger både Lien (gitar) og Gaaren (orgel) for litt «bluesfeeling» i tunge partier som glir over i sørstatsrock. På spørsmål om hvilken hylle musikken skal stå på er det uansett americana som er mest nærliggende, og på «Birds In Flight» viser Lien en mykere side. Men – om du vil ha «det store bildet» kan du like godt starte med den superfengende åpningslåten «Bigger Picture»! Ta like godt med påfølgende, bluesinspirerte «Good Thing» i samme slengen, og du blir nok værende. En god ting!
ATLANTER: «Klokker»
Ti år etter forrige album er Atlanter tilbake med «Klokker». Men om du tror at det er et norskspråklig album må du tro om igjen. Gitarist og vokalist Jens Jørgen Carelius Krogsveen har skrevet de engelske tekstene, mens resten av bandet, Arild Hammerø (gitar), Jonas Barsten (trommer) og Morten Kvam (bass), står for musikken sammen med ham.
Det er ikke så mye norsk i musikken heller, sjøl om det går an å tenke seg et lite snev av norsk folkemusikk inni sjangeren de har kalt viddeblues – en miks av progrock, krautrock, afrobeat og verdensmusikk. Debuten «Vidde» ble nominert til Spellemannprisen og Nordic Music Prize for 2013. Bandet holder fanen høyt hevet på dette comebacket, som er langt på overtid. Det domineres av det spennende gitarspillet til Hammerø og Carelius, godt støttet av en ganske intens, tidvis jazzinspirert rytmeseksjon.
Jeg har mange ganger lurt på hva som skjedde med soloartisten Jens Carelius, som i 2009 ga ut ett av det årets beste album, sterkt folkrock-inspirerte «The Beat of The Travel». Det er sju år siden det fjerde og siste soloalbumet, «OPSI». I mellomtida har han sikkert syslet med mye annet, og altså Atlanter, som har vakt berettiget oppmerksomhet i utlandet.
KRISSY MARY: «Horror Vacui»
Kristine Marie Aasvangs debutalbum som Krissy Mary, «Feme Sole», fikk Fjordingprisen. Hennes forrige, «Virago», ble nominert til en Spellemannpris i countryklassen i 2023. Det er nok country også, men både hun og bandet hennes, The Secret Sound Of Dreamwalkers, hadde gått rett inn om det var en egen kategori for folk eller folkrock. Det gjelder også tredje servering, «Horror Vacui».
Aasvangs uttrykksfulle røst er hennes største pre. Hun er kunstutdannet med stemmen som kunstuttrykk, og er til med blitt antatt til Høstutstillingen med et verk for kor! Om ikke annet er det også et uttrykk for kvalitet at hun er det nærmeste du kommer «en norsk Sandy Denny». Nedstrippet og nakent, med bare el-gitaren og hovedinstrumentet, stemmen, presenterer hun åtte melankolske, råskårne, egenskrevne sanger. Det er mektig i sin enkelhet. Stian Westerhus har produsert sammen med Aasvang.
SQUEEZE: «Trixies»
Låtskriverparet Chris Difford og Glen Tillbrook i britiske Squeeze ble på 1980-tallet spådd en karriere som arvtakerne etter Lennon/MacCartney. Bandet ble startet i 1974 med seinere tv-personlighet Jools Holland som ett av de øvrige medlemmene. Han ga seg i 1980.
Squeeze regnes som en av de mest innflytelsesrike britiske gruppene i skjæringspunktet mellom klassisk pop og post punk / new wave. Gruppa ble gjenforent i 2007, og ga ut sitt forrige album for åtte år siden. I fjor gjenoppdaget Difford og Tilbrook en kassett med låter de spilte inn for 51 år siden. Nå foreligger endelig historien om den fiktive nattklubben Trixies og det fargerike persongalleriet på klubben. «Det fyller meg virkelig med glede at vi i vår alder kan oppdage at vi skrev så flotte sanger da vi var tenåringer. Jeg er veldig stolt av det», sier Difford, som var 19 år da han startet samarbeidet med da 16 år gamle Tilbrook. Sangene på «Trixies» er de samme som den gang, de er bare tilført 51 år med erfaring. «Og nå kan jeg også lære bort sangene til resten av bandet. Jeg visste ikke en gang hva akkordene het», som han sier.
«Det var til og med tre eller fire år før vi fikk spille inn vårt første album. Dette var sanger vi ikke hadde nok musikalsk erfaring til å spille inn slik de burde bli spilt inn», forklarer Difford. Kanskje var det lurt å vente. Det er i hvert fall blitt et strålende, gjennomarbeidet konseptalbum som stilmessig minner meg om 10cc og tidvis også David Bowie (ironisk nok særlig i en låt med tittelen «The Place We Call Mars»).
Leffe intervjuet Squeeze så langt tilbake som i 1982. Det intervjuet kan du lese her.
HANNAH STORM: «It Will Never Be The Right Time»
Hannah Storm (27) fra Oslo, bosatt i Bergen, har sluppet singler og en ep siden 2022, og 20. mars kom endelig den første langspilleren. Hun har det i genene, siden faren spiller i The September When. Helge Hummervoll rakk å gi ut et soloalbum som også anbefales – på norsk – før datter Hannah nå følger etter. Noen av singlene har fått plass, men også flere tidligere uutgitte låter. Albumet avslutter med en ny (piano)versjon av den første singelen, nydelige og mektige «Stranger».
Storm har brukt sju forskjellige produsenter i tillegg til seg sjøl, med multiinstrumentalist og medlåtskriver Vetle Junker som hovedbidragsyter. Man kunne kanskje tro at det ville framstå litt sprikende, men albumet er bemerkelsesverdig jevnt. Av en eller annen grunn får jeg en slags nattklubb-følelse av sangene.
Det var på tide at albumet kom, som et slags statement for en artist med et voksent poputtrykk et sted mellom Aurora og Olivia Rodriguez – klar for de store scenene.
TEDESCHI TRUCKS BAND: «Future Soul»
Er du glad i gitarblues og en sterk bluesstemme skal du låne øre til «Future Soul» med Tedeschi Trucks Band, satt sammen av navnene til to profilerte musikere som fant hverandre i kjærligheten og musikken. Susan Tedeschi og Derek Trucks (Allman Brothers Band), begge gitarister, møtte hverandre og har holdt bandet sammen siden 2010.
Allerede med debuten «Revelator» året etter vanket det Grammy-pris for beste bluesalbum. I 2013 besøkte de Notodden Blues Festival, og jeg hadde gleden av å intervjue et meget sympatisk ektepar fra Jacksonville, Florida. Du kan lese intervjuet her.
«Future Soul» er en fin blanding av blues og soul som ikke så mange andre gjør bedre. Hovedlåtskriver er Mike Mattison, som har vært med i bandet siden starten, noen låter i samarbeid med Tedeschi og Trucks. Han har også en fin stemme, og synger duett med Tedeschi i «Under The Knife». Også tangentmann Gabe Dixon bidrar på låtsiden på tre spor.
«I hope the future’s got soul in it», synger Susan Tedeschi i den særdeles heftige tittellåten. Det står ikke på verken henne, ektemannen eller resten av bandet. Blåsere bidrar til det storslåtte lydbildet. «Future Soul» er rett og slett en fest av et album!
BILL CALLAHAN: «My Days of 58»
Bill Callahan er en kulthelt i mange kretser. Noen husker kanskje hans alter ego Smog, som ga ut en rekke album fra 1990. Skikkelig, rufsete lo-fi!
Siden 2007 har han gitt ut plater under eget navn. «My Days of 58», som kom helt på tampen av februar, er, som tittelen antyder, i hvert fall delvis selvbiografisk – sjøl om han har rukket å bli 59! Hør for eksempel «Empathy» om et litt problematisk forhold til faren og om hans eget forhold til sine to barn. Det er personlig nesten til det selvutleverende.
Han setter fingeren på noe vesentlig i første spor, «Why Do Men Sing». Callahan synger i hvert fall, og at han ikke alltid synger perfekt er noe av sjarmen. Det gjelder også backingvokalist Eve Searls og musikerne. Kulthelten Jim White er en av dem. Det er slentrende, rufsete og ganske utradisjonelt i formen, men det kjennetegner også sammenliknbare artister som Howe Gelb, M. Ward, Bonnie «Prince» Billy og Iron & Wine, som ga ut albumet «Hen’s Teeth» samme dag som Callahan.
«My Days of 58» er et langt album. Unn deg en time i selskap med en ekte «antihelt» fra Maryland, USA. Lenge leve det uperfekte og analoge. Som Callahan synger i «Computer»: «I’m not a robot and I never will be (…) Autotune, I don’t wanna hear it».
PAPER CROWN: «Letters»
Fra Hamar kommer duoen Paper Crown, som tidlig denne måneden ga ut sitt tredje album – rett hjem fra en lengre turné i Tyskland med avstikkere til Danmark (København) og Nederland (Berkhout).
For meg er det en liten gåte at ikke prosjektet til gitarist, låtskriver og produsent Ørnulv Snortheim og vokalist og tekstforfatter Johanne Kippersund har fått større oppmerksomhet her hjemme. Noen vil kjenne Kippersund fra progpop-bandet Meer, også fra Hamar. Snortheim har jobbet med en rekke artister og har også gitt ut musikk som soloartist.
«Letters» er duoens tredje album, tolv låter og tre kvarter med tidløs pop i ganske store arrangementer som kan plasseres i den store sekkeposten indiepop (hva nå det egentlig er…), folkrock, alternativ poprock eller americana. Det kan tidvis minne om Fleetwood Mac, først og fremst på grunn av harmoniene og den myke orkestreringen. Trommeslager Børre Flyen og fiolinist Aud Ingebjørg Barstad bidrar til det varme lydbildet.
Det er litt «urettferdig» å trekke fram enkeltlåter, men om du ikke har tid til å høre hele albumet akkurat nå vil jeg anbefale å starte med tittellåten og påfølgende, pulserende «Four Leaf Clover» – den siste utstyrt attpåtil med en explicit lyrics-advarsel (uten at jeg skjønner hvorfor).
THE DELINES: «The Set Up»
The Delines er en interessant fusjon av Oregon-bandet Richmond Fontaine, Texas’ The Damnations TX og Oregons The Decemberists. Historien bak bandet er i seg sjøl nok til at jeg gjerne lytter. I en pause fra Richmond Fontaine, for å fokusere på karrieren som forfatter, fant Willy Vlautin også tid til å skrive nytt materiale til et nytt band, inspirert av stemmen til Amy Boone fra Damnations TX. Hun turnerte da med Richmond Fontaine. Han satte sammen et band med Boone og blant andre Sean Oldham fra Richmond Fontaine og Jenny Conlee fra The Decemberists, og i 2014 kom albumdebuten. Conlee er ikke lenger med.
Tidlig denne måneden kom album nummer seks, «The Set Up», som er en fascinerende blanding av musikk rundt stemmen til Boone, som Vlautin var så besatt av, tre instrumentalspor og spoken word (over musikk). Vlautin er tross alt også forfatter, med flere bøker bak seg siden debuten «The Motel LIfe» i 2007. «The Set Up» er, ikke overraskende, fylt med historier, akkompagnert av et lavmælt band i countrysoul-landskapet med en liten dæsj jazz – tidvis med blås og stryk. Stilen er litt «slepende». Ble du nysgjerrig? Sjekk ut f.eks. «Can You Get Me Out of Phoenix» og nedstrippede «Walking With His Sleeves Down» (hvem har ikke gjort det) med Boones stemme og hennes piano.
KORT INNPÅ:
Tom Lund & Siri Stranger: «Mercy» (ep)
En ny duo, dette, med Tom Lund og Siri Stranger, han gitarvirtuos fra henholdsvis Trio de Janeiro og Desafinado og hun vokalist med to soloalbum i jazzpopgata.
Trioen med den fiffige navnekonstruksjonen har holdt det gående med skiftende besetning siden 1988, med Lund og Anne Marie Giørtz som faste elementer. Lund har også stått bak to album med «brasilisering» av låtene til Vidar Sandbeck og Otto Nielsen, alltid med bossa nova som ledestjerna. Det er også sjangeren når han nå har slått seg sammen med Stranger, som har gitt ut to album med 13 års mellomrom, først på norsk og i fjor på engelsk. Det siste er også språket på denne ep-en med fire låter komponert av Lund, med tekster av Stranger. For en gangs skyld synger også han, riktignok ganske forsiktig og beskjedent. Stranger er hovedvokalisten, og sammen serverer de elleve øregode minutter. Fiffig er også det siste sporet, kalt «Sirigotom»!
Seasick Steve: «Bad Things» (singel)
3. juni kommer Seasick Steves nye album «The Last Season of America», og da kan du kanskje gjette at det blant annet handler om den forferdelige sitiuasjonen det landet har satt seg sjøl i ved å velge en udugelig president. Det skjer ting der borte nå, blant annet demonstrerte anslagsvis åtte millioner amerikanere før helga under hovedparolen «No Kings» i en rekke byer (tror de at konger har makt?).
Steve har uttalt at han helst ikke reiser tilbake til sitt gamle hjemland. Han holder seg heller i England eller Norge, der han har bodd i noen år. Med singelen «Bad Things» sender han en syrlig hilsen til den oransje mannen: «Whatever happened to all the great leaders / Where have they gone, all the great men / Reverend Martin, brother Bobby / We sure could use your help again / Cause it’s like a joke / Ain’t nobody laughing». Men det er faktisk håp! Svenske Martin Terefe er produsent og medlåstkriver sammen med Steve Wold. Dan Magnusson som vanlig på trommer! Lytt!
Richard Gjems & The High Rollers: «Gravel Road Elegy» (singel)
Richard Gjems har mange av dere hørt om dere har et avklart forhold til blues. Mossingen er en hyppig brukt studiomusiker, han har samarbeidet med blant andre pianisten Tor Einar Bekken (Dr. Bekken), han ga nylig ut et album sammen med Knut Roppestad i Muskogee Hotel, soloalbumet «The YouTube Sessions 2020/21» og han har et eget band som kommer med et album i oktober.
Første meget lovende smakebit er «Gravel Road Elegy», en fengende, groovy munnspillorientert låt (naturlig nok) med Gjems på vokal, men også med mye fint gitararbeid fra Kristian Nordgård og Per Wennersten. Per Amundsen spiller bass og Stig Eilertsen trommer, mens Terje Kinn gjester på akustisk gitar.
Kristian Kristensen : «Love Freely» (singel)
Mange husker kanskje Kristian Kristensen fra «The Voice», og i hvert fall fra «Hver gang vi møtes» i 2023 – og fra flotte sanger som «Lyset» og «Du ga mæ viljestyrke». Han har pleid å synge på nordnorsk, seinest på det personlige, fjerde albumet «2003» (2022).
Nå har han byttet «målform» til engelsk, men stilen er den samme melankolske. «Love Freely» er andre singel i år – og den første på engelsk – etter fem uker i Los Angeles og mange timer på en balkong, inspirert av artister som Adrienne Lenker og Bon Iver. «Love Freely» ble et vendepunkt etter en lang periode preget av apati og likegyldighet. Han kjente en gnist i magen som han ikke hadde kjent på flere år, og et helt album er på vei.
Karen Moe: «Bærre en drøm» (singel)
Søndag 23. mars vant Tobias Sten to Spellemannpriser, blant annet Årets Spellemann. Her kommer verdalingen Karen Moe (21), som sist sommer vant konkuransen «Årets nye countrystjerne». Konkurransen arrangeres av Universal Music og United Stage i samarbeid med Countryfestivalen i Seljord, og forrige vinner var Tobias Sten!
Moe er en moderne countryartist, ikke ulik Sten, inspirert av The Chicks, Jo Dee Messina, Ella Langley, Tanya Tucker, Dolly Parton og Shania Twain. Sangene handler om kjærlighet og kjærlighetssorg, i dette tilfellet om å fange oppmerksomheten til en som ikke vet sitt eget beste. Er det ikke det country ofte handler om, når det ikke handler om utroskap og John Deere-traktorer?
Bendik Brænne: «Songs and Stories» (singel)
Gjennom seks album, det første med den fantastiske tittelen «How To Fake It In America» (2013), har Bendik Brænne for lengst vist at han kan atskillig mer enn å være bakmann. Du har hørt saksofonen hans på en rekke album og live med andre artister innenfor forskjellige sjangrer, men han har også levert solide album – fra den countryinspirerte debuten til den «drømmende» kammerpopen han har servert på de siste utgivelsene.
Uttalte inspirasjonskilder er The Beach Boys, Scott Walker og The High Llamas. «Songs & Stories» ble faktisk påbegynt for nesten tre tiår siden. Det var den første ordentlige sangen han og broren begynte på da de var 10 og 18 år gamle. Til våren kommer albumet «Banos». Jeg gleder meg allerede.
Terje Espenes: «På skuldra en gitar» (singel)
Terje Espenes har gitt ut to album på norsk etter solodebuten «Hope and Dreams – The Songs of Bruce Springsteen». På den første singelen fra et kommende nytt album, «Regn ska falle», fortsetter han historiefortellinga – her med en personlig hyllest til en lokal helt som tente gnisten i hans musikalske liv. Arrangementet til Espenes og medmusikerne Eivind Kløverød, Lars Endrerud og Terje Johannesen er større, råere og mer gitarorientert, nærmere det vi husker fra Espenes’ band Jack Stillwater – som ga ut sitt siste album i 2022. Espenes blir å høre live flere steder framover fra midten av april.
Av Øyvind Rønning