(Intervjuet første gang publisert i flere aviser 19. april 1986)
-En gang i tida drømte jeg om en Lamborghini eller et liknende fartsmonster, men så fikk jeg barn og kjøpte en Volvo stasjonsvogn i stedet. For barnefamilier er denne bilen uovertruffet…
Björn Afzelius (37) smiler lunt mens vi setter oss inn i Volvoen for å kjøre hjem til leiligheten hans i Mölndal, rett sør for Göteborg. Et hjem som – bortsett fra et arbeidsrom – i forbausende liten grad preges av at det er en musiker som bor der.
-På turné er jeg 100% musiker. Da leser og snakker jeg om instrumenter, tester nytt utstyr, hører på musikk og ser på videoer. Men her hjemme lever jeg som folk flest. Her er det støvsuging, levering/henting av barn i barnehagen samt diverse andre daglige gjøremål og småproblemer som preger hverdagen. Og slik vil jeg ha det. For hvis man ikke opprettholder et normalt hverdagsliv har man til slutt ingenting annet å fortelle om enn artistlivet. Og det er kun interessant for andre artister, slår han fast.
Etablert og populær
Gjennom 15 års sammenhengende virke, først som medlem av Hoola Bandoola Band (sammen med bl.a. Mikael Wiehe) og deretter som leder av Björn Afzelius Band og nå seinest Globetrotters har Afzelius etablert seg som en av Skandinavias mest populære artister. Hans engasjerte og ofte politiske tekster har sammen med melodiøs musikk med bakkekontakt krysset både aldersgrenserog politiske skillelinjer.
Men etter ti år som gruppeleder bebuder han nå en liten pause. Han har oppløst sitt fem år gamle band Globetrotters, og som et verdig punktum for dette kapitlet i hans liv kommer i neste uke en dobbel live-LP, «Grand Finale», innspilt i Danmark. To LPer som inneholder både kjente låter fra hans tre siste studio-LPer og noen helt nye Afzelius-komposisjoner foruten en drivende «hyllest-til-røttene» side i form av noen Creedence Clearwater Revival-covers.
Globetrotters ved veis ende
-Da vi turnerte i fjor sommer gikk alt som smurt, men samtidig skjønte jeg at vi hadde nådd vårt tak. Vi kunne ha fortsatt og sikkert spilt like bra, men vi kunne neppe ha utviklet oss videre og blitt enda bedre. Det er vanskelig å være på toppen uten å ha noe å kjempe for. Man blir lett mett, og da gjenstår bare to muligheter: a) fortsette og være fornøyd med status quo eller b) kaste alt overbord selv om man risikerer at det kan gå galt og at man seinere kan komme til å angre.
Jeg valgte b), forklarer Björn oppløsningen med og lener seg behagelig tilbake i den sorte skinnsofaen før han fortsetter:
– Selvsagt var det en vanskelig beslutning å ta, men jeg er ikke i tvil om at det er riktig å slutte mens det er som best. Det er bra både for selvrespekten og den kunstneriske kreativiteten. Det er nyttig med en pause hvor man kan få en viss distanse til det hele.
Usikker framtid
Björns framtidsplaner er for øyeblikket svært vage. De siste månedene har han ikke skrevet noe nytt materiale, og å få ham til å trekke opp konturene av hans framtidige musikk er derfor nesten umulig. Selv om han forsiktig antyder at han trolig vil orientere seg mer i retning keyboards-dominert musikk.
– Jeg er lei gitarsoloer, alt som kan sies er allerede sagt. Derimot åpner bruken av synther for helt nye muligheter, for en helt ny klangverden. Jeg er interessert i brytningen som oppstår når man kombinerer tradisjonelle melodier med moderne klanger, innrømmer Björn mens han fisker opp en ny røyk fra glassbordet.
Inntil videre nøyer han seg imidlertid med å være trubadur, og det er som sådan at han sammen med Mikael Wiehe kommer på en ukes-turné i Norge i meste uke. Til Oslo kommer de 23. april.
Mer personlige tekster
Som forgrunnsfigurer i 70-tallets svenska musikrörelse har Wiehe og Afzelius blitt et slags begrep som progressive samfunnsengasjerte tekstforfattere. I begges tilfeller har man imidlertid med årene kunnet registrere en utvikling mot mer personlige tekster, på bekostning av de mer konkret politiske.
– Dette skyldes mer en naturlig utvikling enn endret politisk syn, hevder Björn. -En 20-åring kan lese seg til viten om politiske teorier, men ikke om livserfaring. Livserfaring kan man bare få ved å leve. For 10-15 år siden var jeg som ung betrakter av et samfunn som andre styrte. Politikk var noe som skjedde utenfor meg selv. I dag føler jeg meg mer delaktig i verdens utvikling. Jeg ser klarere den reelle sammenhengen mellom mitt privatliv og mitt liv som samfunnsmedlem. Derfor kan jeg også skrive mer om barn og mellommenneskelige forhold.
– Dessuten har sanger om konkrete politiske temaer ofte relativt kort levetid. Nye politiske situasjoner kan raskt gjøre tekstene uaktuelle, mens mer personlige tekster har tilnærmet evig liv. Et annet poeng i denne sammenheng er også det faktum at for mange har ordet politikk en blokkerende effekt. Man kan derfor ofte oppnå mer ved å bruke andre ord og ut-trykk, fortsetter Björn som ikke mangler bevis på at hans tekster når fram til folk.
– Jeg får mange brev fra mennesker som hevder at de opplever mine tekster som personlige brev til dem. Og fra kvinner som klager over manglende kommunikasjon med sine menn om temaer som jeg tar opp. Noen skriver endog at «jeg skulle ønske du var min mann»….
Björn ler og heller opp litt mer kaffe før han kommenterer: Slikt er veldig urettferdig overfor mennene deres som kanskje kommer slitne hjem fra en lang dag på fabrikken. For i tekstene mine kommer jo ikke alle mine dårlige sider som privatperson fram. Tekstene viser bare en liten de! meg. Tekstene gir bare mine tanker i konsentrert form.
Opposisjonell 68’er
Som en de! av den «etablerte» protestgenerasjonen 68’ere ble Afzelius utsatt for til dels harde angrep fra pønkere og andre post-68 opposjonelle. Men uten at han sov dårlig av den grunn.
– Ét opprør vil alltid være rettet mot etablerte, og ung rebell kan man bare være en gang i livet. Det er viktig å akseptere den man er og den alderen man har. Derfor må jeg – som 37-åring – skrive det jeg tenker og føler, uten å bekymre meg over hva en 20-, eller for den saks skyld, 60-åring måtte tenke om meg.
– Dessuten finnes det alltid to retninger innenfor hver generasjon. Den opposisjonelle og den veltilpassede. Joakim Tåström (Imperiet) mot Carola. Og selv om uttrykket skifter fra generasjon til generasjon, kan samme ånd forbinde flere «protest»-generasjoner. Filosofien er alltid eldre enn dens kulturelle uttrykk.
Olof Palme
Afzelius var en av relativt få rockeartister som ble personlig invitert i Olof Palmes begravelse. Palme hadde visstnok noen plater med Afzelius, i hvert fall hadde han ut talt direkte at han likte Afzelius musikk. Og Afzelius har ingen vansker med å gjengjelde Palmes respekt.
– Han er den eneste ledende politiker jeg kunne tenke meg å hedre slik. For meg var han ikke så mye et symbol for det etablerte maktapparatet som en mann med vyer og visjoner. På det utenrikspolitiske plan hadde vi i stort sett samme syn på verden, og videre støttet han bl.a. ANC-galan (hvor all inntekt gikk til kampen mot apartheid-regimet) i november direkte. Jeg syntes derfor at det minste jeg kunne gjøre var å hedre hans minne ved å vise ham den respekt å ta et siste farvel med ham.
Rockens nye engasjement
– I rockverden fins det noen få som tenker, men dessverre enda fler som ikke tenker. Derfor tror jeg at svært få av Live Aid-deltakerne, utover Bob Geldof, hadde tenkt igjennom situasjonen på forhånd. Men noe av styrken ved slike prosjekter er at det i etterhånd kan sette i gang en tankeprosess. Likevel tror jeg nok at altfor mange bare tenker på sultkatastrofen som «triste greier», uten å ofre en tanke på de bakenforliggende årsakene.
– Men når det først er sagt tror jeg likevel at det nye engasjementet er ekte. Folk er igjen I ferd med å orientere seg på en ny måte, og jeg tror for eksempel ikke at Little Stevens «Sun City»-prosjektet hadde latt seg gjøre for 2-3 år siden. Og slike prosjekter som ANC-galan er virkelig oppløftende. Virkningen både på deltakende ar-tister, publikum og folk rundt om i landet har vært så gledelig at det er umulig å forbli uberørt, sier Björn Afzelius idet kompis Wiehe kimer i telefonen.
Men før han fordyper seg i den samtalen lar han meg ta fatt på veien hjem til Norge med en åpen invitasjon til norske artister om å handle:
– Svenske artister har hatt sin ANC-gala. I juni skal Danmark ha sin i et kjempedigert telt med plass til 15 000 tilskuere. Nå venter vi bare på Norge…
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet første gang publisert i flere aviser 19. april 1986)