David Byrne startet med «Heaven» og satte med det tonen for Piknik i parken-kvelden. Den halvannen time lange konserten ble en himmelsk opplevelse.
En konsert kan være en konsert – og det kan være så mye mer. Som da David Byrne inviterer oss med på en seanse der musikken og det visuelle går opp i en høyere enhet. Der den gamle Talking Heads-sjefen byr på en rekke gamle perler som han fletter sømløst sammen med litt nyere Byrne-materiale. Og der hans 12 musikere og dansere – selvsagt av begge kjønn, spredt alder og ulik hudfarge – paraderer rundt på den strippede scenen og fyller den med musikk og stilfull visuell koreografi.
Ribbet scene
For de som har sett David Byrne i løpet av det siste tiåret, er det vel kjent at han har ryddet scenen for alt som måtte finnes av instrumenter, forsterkere og mikrofoner. Alt foregår trådløst. For andre skapte det en viss uro da den eneste aktiviteten på scenen ved konsertstart var febrilsk tørking av scenen og en fyr oppå scenetaket som gjorde sitt beste for å stoppe lekkasjen og regnet fra å bløtlegge scenegulvet.
Men all uroen forsvant da den ene musikeren etter den andre – alle kledd i identisk oransje drakter – entret podiet med sine instrumenter på magen, mens David Byrne åpnet showet med en smellvakker versjon av den gamle Talking Heads-perlen «Heaven». Som han kjapt følger opp med litt nyere «Everybody Laughs» og nok en gammel Talking Heads-kjenning, «And She Was».
I stadig bevegelse
Lufta nærmest vibrerer av Byrnes og ensemblets polyrytmiske kavalkade, mens musikerne og danserne er i stadig bevegelse, i en koreografi der de glir inn og ut av ulike geometriske mønstre. Og på bakteppet flimrer både dagsaktuelle filmer med politisk undertone forbi, sammen med mer stilrene silhuetter av skog og natur – og for den saks skyld også kloden. Den eneste kloden vi har, som Byrne så riktig påpeker.
For samtidig som det musikalske og visuelle holder publikum i et andektig grep, gjennomsyrer et humanistisk budskap det meste David Byrne sier og gjør. I smått humoristiske mellomstikk får han både sagt litt om sin egen oppvekst og dagens truende verden, der «love and peace» er vår tids pønk – og der troen på kjærlighet og vennskap står i sterk kontrast med de grufulle hendelsene som dominerer det internasjonale nyhetsbildet. Og når David Byrne i «Like Humans Do» minner oss om at folk faktisk trives best sammen, er det ekstra godt å være del i fellesskapet denne magiske kvelden.
Europa-turné
Før sommerens omfattende festivalrunde var David Byrne en tur innom Europas konsertsaler tidligere i vinter. Jeg var tilstede på avslutningskonserten i Paris for snaue to måneder siden, og fikk der oppleve et sett som var drøye halvtimen lenger enn det på Piknik i parken. I tillegg var scenen og bakteppet større, med alt det betyr for musikernes mulige bevegelsesmønstre og visuelle effekter.
Så joda, det går an å argumentere for og kokettere med den ikke helt ukjente frasen «det var enda bedre…». Men denne gangen har det null betydning. Jeg har sett en del konserter det siste året. De to beste er: David Byrne og David Byrne.
Av Leif Gjerstad