Nick Cave er «alltid bra». Men har vi noen gang sett ham bedre enn på Øya torsdag?
Siden Nick Cave første gang besøkte Norge med sitt gamle band Birthday Party i 1983 er han blitt en hyppig gjest på norske scener. Underveis har han utviklet seg fra litt pønkete, konfronterende bursdagsstøy til mer stemningsfull crooning av det mørke slaget, uten å miste seg selv etter hvert som formatene er blitt større. Og like viktig i konsertforstand, uten å miste sin magnetiske tiltrekningskraft på publikum.
Maktdemonstrasjon
Torsdagens konsert på Øyafestivalen ble en maktdemonstrasjon av det svært sjeldne slaget. Fra han entret scenen og buldret løs i «Get Ready For Love» til han to timer seinere avslutningsvis fikk publikum til å synge strofen «into your arms, again» alt mer dempet til det ebbet naturlig ut, gnistret det av Nick Cave og hans kjære The Bad Seeds.
Ofte vandrende nede hos publikum, bøyd over dem med mikrofonen i den ene hånden, mens den andre håndhilser på publikums andektig utstrakte hender. Det får nesten form som et vekkelsesmøte, et inntrykk som blir forsterket av at Cave og hans band, spesielt i første halvdel av konserten, nærmer seg gospel.
Ikke minst merkbart blir dette i åpningspartiet med tittellåten fra førstealbumet «From Her to Eternity», nesten like gamle «Train Long-Suffering» og hans Elvis-hyllest «Tupelo» støpt i bibelsk mytologi, der Nick Cave inntar rollen som svovelpredikant mens The Bad Seeds med suggererende kraft effektivt pisker opp stemningen i menigheten.
Mørkt
Samtidig som han i låter som de nevnte graver i mørket og byr på en intensitet med truende kaos, kan han i neste øyeblikk sette seg ned ved pianoet og tilby mykere og mer forsonende toner, dog fortsatt støpt i mørke. Noe dessuten av det dypt personlige slaget, relatert til den tragiske døden til hans 15-årige sønn Arthur i 2015.
En begivenhet som – sammen med tapet av sin eldste sønn Jethro i 2022, 30 år gammel – har satt sitt tydelige preg på musikken Cave har lagd de siste årene. Og smerten som formidles i «Joy» fra 2024-albumet «Wild God» er av det gripende slaget, der koringa på scenen legger seg som et varmt teppe rundt både Cave og det andektig lyttende publikum.
Stor spennvidde
Det er mørkt, det er vakkert – og det skaper lys. For midt i sorgen vil Nick Cave at vi skal vende blikket mot lyset. Det er på tide med «joy», sier Cave etter «Joy». Som slik manøvrerer elegant mellom det mørke og det litt mer lystbetonte, mellom eget materiale gjennom mange tiår, på en måte som favner hele spennvidden i hans musikalske univers.
Mens han selv for det meste befinner seg nedenfor scenekanten, i tett kontakt med publikum, sørger The Bad Seeds hele veien for en musikalsk backing som med presisjon bygger opp stemninger Cave kan lene seg mot og bygge videre på. Samtidig byr The Bad Seeds på det andre visuelle midtpunktet, i form av Warren Ellis som bak sin store hår- og skjeggpryd trakterer sin fele som om det står om livet.
Tett med høydepunkter
Høydepunktene er mange og kommer i en jevn strøm. Jeg har allerede necnt noen. Men vi får også murderballaden «Henry Lee». Vi får smellvakre «The Weeping Song» og suggererende «Carnage», sistnevnte hentet fra albumet ved samme navn som han lagde sammen med Ellis i 2021. På repertoaret står dessuten «The Mercy Seat» som kommer med all sin bibelske kraft, mens «Red Right Hand» er en hypnotisk publikumsvinner.
Og slik fortsetter seiersparaden fram til avslutningen med «Into My Arms», med Nick Cave sittende alene ved flygelet. Men der omfavnelsen som ligger i låten favner både Cave, The Bad Seeds og publikum i tett symbiose.
Av Leif Gjerstad
Les også: Nick Cave – elsket og hatet (intervju fra 1985)
Les også: Rockens mørkemann (intervju fra 1986)
