Fortsatt står det noen aksjonister ved portene, men fjorårets kampanje for Øya-boikott har mistet vind i seilene. Og de fleste blikker i stedet mot scenen og headlinere som The Cure, Nick Cave, Sombr og Lily Allen. I dag starter Øyafestivalen.
Øyafestivalens amerikanske eiere Superstruct har eiere som har foretatt store investeringer i israelske teknologiselskaper. Motstanden mot eierne Kohlberg Kravis Roberts & Co (KKR) førte i fjor til demonstrasjoner mot Øya-festivalen og oppfordring til boikott. Å være til stede på festivalen var det samme som å ha palestinsk blod på hendene, hevdet aksjonistene.
Noen aksjonister var til stede også på Jernbanetorget mandag da jeg skulle hente akkrediteringen, men det synes som om situasjonen har roet seg betraktelig sammenliknet med i fjor. Ikke minst fordi Palestinakomiteen i juni gikk ut med en erklæring om at de ikke prioriterte boikott av Øyafestivalen. Dette etter at Øyafestivalen hadde akseptert krav som den palestinske kulturelle boikottbevegelsen har stilt.
Om noe viser boikottaksjonene mot Øyafestivalen det komplekse ved dagens globale samfunn, der multinasjonale konserner har eierandeler på kryss og tvers og i svært mye. Også i Øyafestivalen, som selv om verken de eller deres eiere Superstruct har investeringer i Israel, av noen blir stilt til ansvar for eierkonsernet KKRs handlinger.
Det er en vanskelig øvelse, men allerede i fjor kom jeg til konklusjonen at uansett hvor mye jeg støtter det palestinske folk i kampen mot de israelske okkupantene så framsto en boikott som vel drastisk. Det syns jeg selvsagt også i år, og jeg kan derfor betingelsesløst glede meg til The Cures konsert onsdag.
Ingen kur mot The Cure
Også fordi konserten de hadde på Roskildefestivalen tidligere i sommer ble møtt med hallelujarop og danske anmeldere som fastslo at det ikke finnes noen kur mot The Cure.
Skal vi dømme av festivaljobber tidligere i år, prioriterer Robert Smith & Co å spille gamle favoritter framfor materiale fra fjorårets glimrende album «Songs of a Lost World». Ved de siste konsertene har de nøyd seg med to derfra, «Alone» som åpner showet og «Endsong» som avslutter den ordinære delen. Flest låter er hentet fra gamle klassikere som «Disintegration» og «The Head on the Door», og med «Lullaby» og «Friday I’m In Love» som to selvsagte innslag før avslutningen med «Boys Don’t Cry».
Om de følger dette oppsettet også på Øya gjenstår å se, men jeg gleder meg uansett vilt til å se bandet. Spesielt som det går noen uverifiserte rykter om at dette kan være den siste store turneen med The Cure, og at det dermed kan være siste gang vi har dem i Norge. Men som sagt, dette er rykter som ikke kommer fra bandet.
Les også: Diktatoren i The Cure (intervju med Robert Smith fra 1987)
Min egen Øya-onsdag blir ellers litt preget av litt sein ankomst, slik at jeg ganske sikkert går glipp av countryhelten Ole Kirkeng (14.40) og brasilianske Arthur Verocai (16.30) som jeg vet minimalt om, men som høres spennende ut. Men forhåpentligvis rekker jeg i det minste de svenske indierockerne Sunnan (19.25) som bemerket seg veldig positivt med debutalbumet «Cinema» for et par år siden.
Fra Ea Othilde til Nick Cave
Torsdag blir for min del den travleste på Øya, med Nick Cave (21.00) som naturlig topp om kvelden. Men han har jeg jo sett mange ganger, og det er jo bare noen måneder siden sist, så den store spenningen er kanskje ikke der. Bare vissheten om at han leverer. Hver gang.
Les også: Nick Cave – elsket og hatet (intervju fra 1985)
Mer spent er jeg på mitt først stopp for dagen, Ea Othilde (16.40). Hun var et helt ukjent kort for meg da jeg i fjor hørte «I Will Not Be Like That» på radioen, og da hun noen måneder seinere albumdebuterte med langspilleren ved samme navn, var jeg solgt. Tøff rock med melodiøs popsnert. Gleder meg!
Derfra går turen til Wilco (18.30) som jeg ikke helt vet hvor mange ganger jeg har sett siden Jeff Tweedy startet bandet på 1990-tallet. Men spennet mellom melankolsk americana og eksperimentell støy er stort nok til at det alltid oppleves som spennende å følge en Wilco-konsert.
Les også: Wilco på plass (intervju med Jeff Tweedy fra 1996)
Spent er jeg også på amerikanske Geese (19,35) som med singelen «Cobra» og albumet «Getting Killed» leverte noe av det beste jeg hørte i fjor. Også Geese-sjef Cameron Winter har viljen og evnen til å gli fra myk melankoli til støyende og eksperimentelle partier uten å miste tråden.
Ung fredag
Fredagen kan bli overraskelsenes dag, i den forstand at jeg er nokså usikker på de fire jeg rekker med. Norske May (15.45) har levert fengende pop som kan være veien til noe stort, Britiske Westside Cowboy (16.40) har sjarmert stort med sin miks av indie og folk/americana, men hva de går for live vet jeg ingenting om. Og akkurat det samme kan jeg si om Stella (18.30), som jeg ikke vet annet om enn at hun er gresk og at det lille jeg har hørt har gjort meg lysten til å høre mer.
Min lysløype fredag avsluttes med Sombr, amerikaneren som fikk sitt store gjennombrudd med «Back To Friends» i 2024, men som jeg først hørte med neste hitsingel «Undressed». En nydelig låt som gjorde at jeg bare måtte finne ut litt mer om den unge amerikaneren!
Med sine 21 år representerer han i tillegg et ungdommelig alternativ til onsdagens Robert Smith (67) og torsdagens Nick Cave (68), og det kan jo en festival som startet med en uttalt «ungdommelig profil» ha godt av! Så gjenstår det å se om han er voksen nok til å levere et fett festivalsett. Jeg er kanskje litt i tvil, siden det ene albumet han har gitt ut, «I Barely Know Her», er for ujevnt for å innfri de høye forventningene som de to store hitsene skapte.
Skilsmisse vs sølvbryllup
Lørdagens (for meg) store trekkplaster er Lily Allen (18.45). Som jeg ikke får sett. For mens hun går løs på fjorårets glimrende skilsmissealbum «West End Girl» er jeg i selskap og løfter glasset for et par nære venner som feirer sølvbryllup.
Det jeg i hvert fall rekker er Valkyrien Allstars som står som verter for den fine lørdagstradisjonen med en tidlig lørdagskonsert (13.00). Og når Tuva Syvertsen & Co er ferdig med sitt, kan jeg tusle noen lørdagsslappe meter til naboscenen og nyte litt myk indiefolk sammen med Beth McBride (14.05).
Så spørs det om jeg tør drøye så lenge at jeg også får sett irske Cmat (16.45), eller Ciara Mary-Alice Thompson som hun egentlig heter. Dublin-dama som i fjor fikk sitt internasjonale gjennombrudd med tredjealbumet «Euro-Country» og som tidlig i vinter overbeviste på Rockefeller (ifølge de som var der, jeg var der ikke). Fengende pop med friske doser americana og humor. Et utmerket vorspiel for dem som venter på Lily Allen. For meg, forhåpentligvis et flott festivalpunktum..
Av Leif Gjerstad
PS! Dette er ingen vurdering av «dagens beste», kun en mulig lysløype der kriteriet er at ingenting skal dobbeltkjøres eller overlappe.
