I november i fjor var det 35 år siden Happy Mondays ga ut sitt mesterverk «Pills’n’Thrills and Bellyache». Det markerer Manchester-bandet med en turné som lørdag landet i Piknik i parken. Det ble et hyggelig gjenhør med gamle favoritter.
Med Shaun Ryder i front sto Happy Mondays sentralt i den såkalte madchesterbølgen fra Manchester på seint 80-tall. Sammen med New Order var de med i gjengen rundt Factory Records, et miljø som skapte det hedonistiske begrepet «24 hour party people» – som også ble tittelen på en Happy Mondays-singel fra 1987.
Stikkordet for døgnetrundtpartyfolkene var rus og dans og en svært løssluppen – og gjerne også dekadent – livstil. Og soundtracket som Happy Mondays så framgangsrikt skapte var en dæsj psykedelia paret med melodiøs rock og store doser house, en funky og dansevennlig miks som mange andre grupper seinere videreførte og tok inn mot mainstream.
Flere gjenforeninger
For Happy Mondays krevde festinga imidlertid sitt, og etter fjerdealbumet «Yes Please» gikk de i 1993 utslitt hver til sitt. Men etter litt hvile kan jo festen fortsette, og siden de første gang gikk fra hverandre har Happy Mondays kommet sammen mange ganger, for kortere eller lengre turneer.
Årets turné er en av de lengre. Den startet i mars og skal etter Piknik i parken fortsette inn i 2027, med et klart nostalgisk tegn. Noe som selvsagt ikke er så rart siden de ikke har gitt ut mer enn et album de siste 30 årene, og «Uncle Dysfunctional» (2007) var det vel uansett ikke så mange som fikk med seg.
Energisk sett
På lørdagens piknik-konsert gikk de uansett ut sterkt, med deres største hit «Kinky Afro» som åpningslåt. Og seinere i settet fikk vi som seg hør og bør både «24 Hour Party People», «He’s Gonna Step on You Again» og andre gamle kjenninger. Alle nokså trofaste mot originalene, og med avdøde Paul Ryders erstatter på bass, Mikey Shine, som energisk pådriver.
Energisk var i alle høyeste grad også bandets danser Mark «Bez» Berry, som med sine 62 år er uforskammet sprek. Og som dessuten virker vesentlig yngre enn sin blott to år eldre bandsjef Shaun Ryder. Sistnevnte holdt seg helst trygt på sin plass, og blikket så ofte ned i gulvet skrått foran seg at vi mistenker at teksten var tilgjengelig på monitor der.
De to hadde uansett en god kjemi, der Bez var den som energisk søkte (og fikk) kontakt med publikum, mens Shaun fokuserte på vokalen. Og med den drivende rytmeseksjonen bak seg fikk de deler av publikum med seg i dansen, mens resten syntes å nøye seg med å nikke anerkjennende med hodet. For om det ikke var (for å bruke deres eget språk) «fucking great» så var det i det minste føkkings ok å stå i det føkkings regnvåte gresset.
Manchester kan fortsatt være litt sjarmerende madchester.
Av Leif Gjerstad
Les også: Pilleturné 25 år etter (sak skrevet om Happy Mondays i 2016)
Les også: Fest med Happy Mondays (Shaun Ryder-intervju fra mars 1991)
Les også: Fridager hele uka (Shaun Ryder-intervju fra februar 1991