Det skal litt til å bære en scene helt aleine. Amerikaneren John Hiatt (73) fikser det langt på vei, og det skyldes ikke minst sangene hans. Men – det må også sies at fraværet av et band blir merkbart når uttrykket blir på det meste nakne og svakhetene blir åpenbare.
Hiatt har aldri bedrevet skjønnsang, men han har en nerve i den særegne, tidvis rustne stemmen og dessuten en låtskriverklo som har skaffet ham mange venner. Om han ikke fikk noen nye i et så godt som fullsatt Oslo Konserthus i går kveld, kunne han raskt fastså at han hadde kommet «hjem til sine».
Hiatt starter med å skryte av Konserthuset. Det er første stopp på hans European Farewell Tour, etter at han tidligere i år turnerte med Lyle Lovett hjemme i USA. Oslo var første stopp på soloturneen – og eneste konsert i Norge. Hiatt er en av mange som reiser rundt og sier takk for seg som liveartist i sommer, men han bedyrer at har ikke har tenkt å gi seg som plateartist.
Gitar og munnspill
På scenen står to gitarer og et lite bord med plass til et par munnspill og to flasker med vann. Den ene gitaren blir stående rolig under hele den 95 minutter lange konserten og forblir en rekvisitt.
Publikum er andektig til stede, og Hiatt innleder like godt med «My Old Friend». Ved et par anledninger blir han også ganske privat, som når han forteller at han og kona i år kan feire 40 års bryllupsdag. Et fint oppspill til «Real Fine Love» (1990).
Litt seinere forteller han en herlig historie om sin «kriminelle løpebane», da han og to kamerater «lånte» en strøken Ford Thunderbird som sto parkert med motoren på. Da de ble stoppet etter en tre ukers tid stakk sjåføren av, og 13-14 år gamle Hiatt og en kamerat slapp unna fordi de skyldte på at de bare hadde haiket! 40 år seinere ble episoden til sangen «Thunderbird» (2005).
Må synge seg inn
Det tar litt tid før ting setter seg denne kvelden, kanskje fordi det er første stopp på europaturneen. Hiatt sliter av og til med å treffe tonen, og det er tydelig at han må «synge seg inn». Først nærmere halvveis løsner det skikkelig, også fordi det drøyer til han strør om seg med de virkelig gode sangene.
Han har alltid hatt en tendens til å presse stemmen, og under «Slow Turning» mot slutten blir det ekstra «påtrengende». Pent er det ikke. Hiatt har en stemme det er lett å like og lett å mislike.
Og – det blir tilgitt, siden vi før dette har vært gjennom konsertens fineste «avdeling», blant annet med en flott «Crossing Muddy Waters». Stemmen har skrudd seg til, og Hiatt får vist hvilken god gitarist han er. Her hører vi Blues-Hiatt. Det gjelder også en nydelig versjon av «Mississippi Phone Booth» fra hans siste, Grammy-nominerte studioalbum, med The Jerry Douglas Band fra 2021, etterfulgt av en fin «Adios to California».
Gitarspillet er mer avansert nå, og konserten toppes med suverene «Across The Borderline», skrevet med Ry Cooder og Jim Dickinson (og spilt inn av flere andre), og det like suverene «debattinnlegget» «Perfectly Good Guitar». «Who do they think they are / Smashing a perfectly good guitar», synger Hiatt med overbevisning mens gamle bilder av en Pete Townshend som herjer på scenen blafrer foran netthinnen.
Raskt inne igjen
Gitaristen Hiatt når de store høyder under «Feels Like Rain». «Thing Called Love», som Bonnie Raitt løftet inn på hitlistene via albumet «Nick of Time» (1989), og klassikeren «Memphis in the Meantime» avslutter den ordinære konserten.
Men – Hiatt rekker så vidt å forlate scenen før han småløper tilbake for ekstranumrene «Riding With The King» (som ble spilt inn av Eric Clapton og B.B. King i 2000) og selvfølgelig balladen over alle ballader, «Have A Little Faith In Me». Den er i likhet med «Memphis…» og «Thing Called Love» hentet fra hans gjennombruddsalbum «Bring the Family» (1987).
Av Øyvind Rønning
Les også: John Hiatt, Gerogia Rae og Axel
Les også: Kritikeryndling får publikum (intervju fra 1985)
Les også: John Hiatt ser lyset (intervju fra 1988)
Les også: John Hiatt stikker hodet fram (intervju fra 1997)