Øyvind anbefaler – juni 2026
Siste «krampetrekning» før utgivelsesfrekvesen tas ned i juli, men albumene er ikke mindre interessante av den grunn. Jeg har lagt inn noen lyttetimer i sommervarmen som endelig kom for å kunne skrive om og anbefale nye album fra amerikanerne Jesse Welles, Rodney Crowell, Caleb Caudle, American Aquarium og Taj Mahal & The Phantom Blues Band, kanadieren Daniel Lanois, svenske Les Big Byrd og Jesper Lindell, norske Anne Grimstad Fjeld, Trajada og Din våte drøm og en singel fra Mari Boine.
JESSE WELLES: «Masks Off»
«Masks Off» er en dekkende tittel for alt det den modige amerikaneren Jesse Welles står for. Han er et fenomen, en «moderne Woody Guthrie», og er for tida den største protestsangeren i Trump-land etter Bruce Springsteen – som fortsatt har et «noe» større nedslagsfelt. Welles er derimot atskillig mer produktiv enn The Boss. Låtene bare «strømmer» ut. For to år siden hadde Welles noen tusen månedlige lyttere på Spotify, nå har han 760.000. Under årets Grammy-utdeling var han nominert til fire priser.
«Join Ice» er her tilgjengelig for første gang på et album, sammen med ti andre låter. Hans utilslørte protest mot USAs feige, tildekkede immigrasjonsmyndigheter er strømmet 1,8 millioner ganger på Spotify. Det er «ingen ting» mot hans protest mot Israels USA-støttede bombing av Gaza , «War Isn’t Murder», som har 11,2 millioner strømminger samme sted. Nærmere tre millioner har sett videoen til låten på YouTube.
Amerikaneren har hatt et utrolig utgivelsestempo siden han ga ut sitt første album under eget navn for nesten nøyaktig to år siden. «Masks Off» er nummer ni i rekka. Seks av albumene kom i fjor. «Devil’s Den» og «With The Devil» er riktignok de samme låtene henholdsvis solo og med band, mens «Under the Powerlines II (October 24 – December 24)» er 25 innspillinger, i hovedsak tidligere uutgitte akustiske sanger med Welles aleine. Låtene på «Masks Off» er alle med band. Det hadde han også med seg da jeg hadde gleden av å høre ham live i København i desember. Det er det nærmeste han har vært Norge foreløpig. Noen må hente ham hit også!
RODNEY CROWELL: «Then Again»
Ti måneder etter studioalbumet «Airline Highway» og snaut to måneder etter at noen av oss var så heldige å oppleve Rodney Crowell på Rockefeller i Oslo, kom hans «lost album». Det ble spilt inn i Nashville i 2005, men ble av uforståelige grunner lagt på hylla og ikke utgitt før sist fredag.
En drøss med gode musikere er med, men da han hørte gjennom master-båndene var det noe som ikke føltes riktig. Han ble ikke berørt – uten at han kunne forklare hva som var problemet. Han glemte albumet fullstendig, men «snublet» over det 20 år seinere. Nå var tida riktig. Han hørte et album han ikke ble «sjuk av», og han var ikke lenger sjuk av seg sjøl.
Albumet er en miks av country og bluegrass med en liten dose rock. Bestenoteringer er Crowells nydelige hyllest til Leonard Cohen, «If I Could Speak To Leonard» og «Go Light A Candle» med hans gamle duettpartner Emmylou Harris – sammen med Lera Lynn. Gjest på «Are You One of Us» er hans gamle, nå avdøde venn Guy Clark, og på «Watcha Gonna Do Now #2» får han vokalstøtte fra Lyle Lovett og Chely Wright.
ANNE GRIMSTAD FJELD: «Fønvind»
Dette albumet har en helt spesiell og trist historie. Anne Grimstad Fjeld døde 20, juni, seks dager før «Fønvind» skulle lanseres. I dag, 30. juni, ville hun fylt 70 år om hun hadde fått leve. Hun rakk å høre albumet sammen med familien og noen få nære venner før hun sovnet inn, elleve år etter at hun ble diagnosistert med eggstokkkreft. Sjøl med den livstruende sykdommen hengende over seg har hun vært svært aktiv, også på kulturfronten. Hun gjennomførte en rekke turneer, alene og i samarbeid med profesjonelle kulturutøvere.
I flere tiår har tekstforfatter og vokalist Fjeld samarbeidet med komponist, arrangør og pianist Torgeir Hefre, som også ble syk i innspurten av plata. Hun ble nominert til Spellemannprisen for «Seljåsen (dyretrall og trollevers)» i 1997. I 2000 ga hun ut «Tein», som ble nominert til EDVARD-prisen.
Fjeld hentet inspirasjon særlig på fjellet, og mange av sangene handler om natur, minner, undring og menneskelige erfaringer. Sammen med Hefre har hun jobbet til og fra i flere år med «Fønvind», som er et vakkert stykke visekunst – og et nydelig musikalsk testamente med poetiske titler som «Kvisten», «Kvilesteinen», «Sommarslått» og «Aftenstjerna», som avslutter albumet. Den handler om å forlate denne verdenen og undringa over hva som kommer etterpå.
Fjelds varme og sylskarpe, men også tidvis lett bevrende stemme kommuniserer flott med Hefres piano, med støtte fra cello, trommer, gitarer, bass og trekkspill. «Havblikkblå» er en nydelig duett med Kirsten Bråten Berg og med Johanne Flottorp på fele. Torgeirs sønn, Anders Hefre, har produsert og bidrar på saksofon, fløyte og kor.
DANIEL LANOIS: «Belladonna Nocturne»
Jeg er veldig begeistret for pedal steel-gitarspillet til kanadieren Lanois, og får i rikt monn på dette første soloalbumet på fire år. Jeg liker at han synger også, men her er det instrumentalt hele veien – med unntak av litt koring av Emmylou Harris på «Advent».
Med seg på albumet har han trommefantomet Brian Blade og bassist Jim Wilson, som også blir med Lanois til konsertene i Oslo og Bergen henholdsvis onsdag 16. og fredag 18. september. Spesiell gjest der er, som mange har fått med seg, Stein Torleif Bjella, som gjennom fotografen Marthe Amanda Vannebo fikk kontakt med Lanois. Bjella sendte fire låter, og Lanois endte opp med å snu opp ned på åpningslåten «Skodde» på hans ganske ferske album «Velkomen skodde». Bjella, Vannebo og Geir Sundstøl var også over i Toronto, Canada og takket Lanois for jobben, og Bjella ble invitert med som spesiell gjest under konsertene i Oslo og Bergen.
«Belladonna Nocturne» er en slags oppfølger til «Belladonna» (2005). Det er ambient, filmatisk, sonisk, svevende, drømmende og litt eksperimentelt. Noen hitlåter finner du ikke her, men nydelige lydbilder malt fram av en av de aller beste produsentene, med klienter som Bob Dylan, U2, Peter Gabriel, Robbie Robertson, Willie Nelson, Emmylou Harris og Neil Young. Lanois’ musikk er ikke for alle, men om du har sans for dempet og litt «dvelende» og stillfarende musikk uten store fakter kan dette absolutt være noe for deg.
CALEB CAUDLE: «Heavy Thrill»
Dette er et album som lever opp til tittelen. Ikke fordi det er tungt, men det er en udelt positiv opplevelse og et aldri så lite kick!
Inspirert av The Clash og The Velvet Underground spilte Caudle i et punkband fra han var 15 år hjemme i North Carolina. Det er ikke helt enkelt å stadfeste hvor mange album han har gitt ut, men det løsnet midt på 2010-tallet. «Heavy Thrill» følger opp «Sweet Critters» fra 2024. Samme år ga han ut ep-en «Live From Cash Cabin», hytta Johnny Cash bygde sjøl i Kentucky i 1979. Den brukes som studio. Søker du opp «Cash Cabin» på YouTube kan du se en virtuell «tur» gjennom hytta og omgivelsene med hyttas nåværende eier, sønnen John Carter Cash, som guide.
«Heavy Thrill» er et sånt album som treffer umiddelbart og som er umulig ikke å like om du er glad i americana eller countryinspirert popmusikk. Det er strømlinjeformet og mykt – uten at det blir glatt Nashville-country av det. Caudle er en klassisk historieforteller, og det er vanskelig å motstå tekstlinjer som «Rolex on his wrist / They dismissed him and wished him well« om han som drømte litt større enn andre og oppførte seg som en dust («The Ballad of Country Ham«). Caudle har skrevet låtene og produsert sjøl. Albumet toppes med fengende «Fox Got The Chicken« og dempede «Meantime«, der han synger «All of my life I’ve chased and I’ve chased / Waiting on the right time / Looking for my place / One story ends, a new one begins«. Det blir fine låter av sånt!
LES BIG BYRD: «Ruin Everything»
Det svenske psykedelia- og prog-/kraut-/spacerock-bandet hadde gitt ut to album i 2014 og 2018 før jeg oppdaget dem med «Eternal Light Brigade» i 2022. To år seinere kom «Diamonds, Rhinestones and Hard Rain», og denne måneden kom de sannelig med enda et strålende album med den destruktive tittelen «Ruin Everything». De klarer uansett ikke å ødelegge sitt gode navn og rykte med det nye albumet, med to svenske titler og seks engelske. For å gjøre forvirringen total synger de svensk på to låter, hvorav den ene heter «Beginners Luck», mens «Hökvind» er engelskspråklig! Albumets aller beste spor er «Nån annan dag» og nevnte «Hökvind».
Ingen i bandet vet hvordan albumtittelen oppsto. Joakim «Jocke» Åhlund (Teddybears Sthlm) er låtskriver, arrangør, tekniker, produsent, vokalist og gitarist i dette bandet, som av og til kan minne om Röyksopp og av og til om Hawkwind (kan tittelen «Hökvind» være en homage til det britiske spacerockbandet?) Det er en intensitet og et voldsomt driv i de fleste sporene, mens «Big Flood» nærmer seg et pop-uttrykk.
*Torsdag 12. november tar dette utmerkete svenske bandet turen til John Dee i Oslo.
TRAJADA: «Favoritter»
Det er ingen ungdommer som står bak Trajada, tvert imot godt voksne Jan Dahlen og Trude Abelsen. Produsent Knut Hem er heller ingen ungfole, men mye viktigere er det at de alle står for kvalitet.
Tittelen på debutalbumet til denne duoen er «Favoritter», men samtlige låter synges på engelsk. Tre singler har vært ute, og noen av oss fikk en liten, men meget lovende forsmak under årets Fjording-festival i Halden i slutten av mai.
Med unntak av Dahlens låt «Country Music and Big Life», den «raskeste» her, har duoen plukket låter fra kjente artister og inspirasjonskilder som Kieran Kane, Rodney Crowell, Richard Thompson, Neil Young og Townes Van Zandt. Men aller best her er duoens versjon av Rowland Salleys «Killing The Blues», som mange merket seg på Robert Plant og Alison Krauss’ første duoalbum, «Raising Sand» (2007), og Blaze Foleys « If I Could Only Fly».
Det finnes selvfølgelig mange andre fantastiske duokonstellasjoner enn sistnevnte i americana/country-sjangeren. Aller øverst i mitt hode vil Emmylou Harris og Gram Parsons alltid ligge. Blant en rekke andre som burde nevnes tar jeg med Dolly Parton / Porter Wagoner og George Jones / Tammy Wynette, mor og datter i The Judds og brødrene i Louvin Brothers. Det er altså en rik tradisjon for mann/kvinne-duetter, og her hjemme legger Dahlen/Abelsen seg høyt der oppe. Det skyldes særlig kjemien de to har. De møttes så seint som i 2024 i en lidenskap for noen av de samme artistene de nå tolker på sitt debutalbum.
De elleve låtene er møysommelig plukket og tolkes på en respektfull måte. Kanskje blir det i overkant traust her og der, men det er ingen ting å si på utførelsen i alle ledd. Mens Dahlen har en fortid som soloartist og med eget band, Jan Dahlen & The Shotgun Riders, er Abelsen et mer ubeskrevet blad. De to synger og spiller akustisk gitar. Dahlen spiller også dobro og munnspill, mens Atle Rakvåg trakterer bassen. Hem bidrar på dobro og trommer på åpningslåten, Julie Millers «Little Darlin’, og ellers på perkusjon og keyboard.
JESPER LINDELL: «Royal«
I mars ble Jesper Lindells «3614 Jackson Highway» lansert, og for noen dager siden kom oppfølgeren «Royal». De to albumene er et resultat av den svenske sangeren og låtskriverens pilegrimsreise til to amerikanske studioer med en imponerende historie knyttet til legendariske innspillinger. Målet for turen var å utforske de musikalske røttene til ham og bandet The Brunnsvik Sound. Mens den første ble spilt inn i ikoniske Muscle Shoals Sound Studio i Alabama, er «Royal» spilt inn i Royal Studios i Memphis, Tennessee. To dager i hvert studio resulterte i til sammen 18 låter.
Lindell har plukket låter fra andre låtskrivere til de to albumene, og materialet er klassisk soulmusikk. Det er ikke så mange av låtene som er kjent for et stort publikum, men jeg tipper at alle som leser dette nikker gjenkjennende til «The Letter», som The Box Tops hadde en hit med i 1967. Noen vil også kjenne igjen titler som «I Can’t Stand the Rain» (1973) med Ann Peebles, «When Something Is Wrong With My Baby», en hit med Sam & Dave i 1967 og «Trying To Live My Life Without You» (duett med Frazey Ford), som var en hit med Otis Clay i 1973.
Lindell har en stemme som kler både country- og soulformatet. Det har han ikke minst bevist gjennom tre album med i all hovedsak egne låter. Jeg regner med at planen nå er å gå tilbake til skrivestua for å komme ut igjen med materiale til et nytt originalalbum. Ventetida kan kortes med disse to albumene, som hyller musikken som kom ut av 60-og 70-tallet – og som formet Lindell som artist.
TAJ MAHAL & THE PHANTOM BLUES BAND: «Time»
Taj Mahal er en godt voksen mann. På grunnlovsdagen vår i år fylte han 84 år. Forrige album var et samarbeid med Keb’Mo’, fjorårets glimrende «Room On The Porch». På 2022- albumet «Get On Board» var Ry Cooder duettpartner. Samarbeidet med Phantom Blues Band startet derimot for over tre tiår siden, da de ga ut flere album sammen. Notodden Blues Festival var et av stedene de besøkte i 2000. Jeg mener å huske at de også var med til Bergen i 2003, da jeg hadde gleden av å intervjue Mahal for Dagbladet. Siden han var stor fan av boka «Sofies verden» (1991) tok jeg ham med til hytta i Austevoll utenfor Bergen der Jostein Gaarder skrev store deler av romanen.
I år har de gjenopptatt samarbeidet med det flotte albumet «Time». Blant de ti sporene er en tidligere uutgitt låt signert Bill Withers, tittellåten, som Mahal har fått tillatelse til å gi ut av rettighetshaverne. Et høydepunkt på albumet er en heftig versjon av Charles Sheffields «It’s Your Voodoo Working», første gang gitt ut i 1961. Siden har ingen hørt fra Mad Dog Sheffield, som han kalte seg, men Mahal henter han fortjenestfullt frem fra glemselen.
«Time» er både karibisk, jazz og blues, med blåsere, og speiler på mange måter variasjonen i uttrykket til musikeren fra Harlem, New York. «Talkin’ Blues» er reggae, mens «Sweet Lorene» gir meg Blues Brothers-vibber. En annen albumtopp er bluesballaden «Ask Me ‘Bout Nothing (But The Blues)». Det hadde vært veldig fint å få ham over til Norge igjen mens han fortsatt turnerer.
AMERICAN AQUARIUM: «New Ways To Lose»
Har du et godt forhold til countryrock og americana er sjansen stor for at du har hørt om American Aquarium. Bandet har hatt en drøss med medlemmer, men de fleste av dagens besetning har nå vært med siden 2019. BJ Barham har uansett holdt fortet siden han startet bandet på studentrommet sitt i 2005. Han spiller gitar og synger og skriver låtene, og på de to siste albumene har han hyret Shooter Jennings (ja, han er sønn av Waylon) som produsent.
Bandet har tatt navnet sitt etter Wilco-sangen «I’m Trying To Break Your Heart», som starter med tekstlinja «I am an American aquarium drinker». Sjøl spiller de rett fram klassisk, fengende countryrock i enda større grad enn mer eksperimentelle Wilco, mens låter som «Favorite Hello» nærmer seg mer tradisjonell country/americana. «My favorite hello was my hardest goodbye», synger Barham så sårt han kan, mens «Whatever Helps You Sleep At Night» brummer litt mer med en hissig gitar i bunnen. Albumet avslutter med countryballaden «Bad Habits».
DIN VÅTE DRØM: «Rockemusikk»
Det er bandnavnet sitt, det! Tittelen på det andre albumet til Din våte drøm er like rett fram som musikken til bandet når de er på sitt råeste og spiller rockemusikk i sin «simpleste» form – med mye gitar. «Ikke kaste tiden bort på rockemusikk», synger vokalist Eilert Berre Ellefsen i tittellåten.
Det er selvfølgelig ironisk ment, men bandet lurer oss litt også. Etter to innledende spor lever de opp til sin egen tekstlinje. De overrasker nemlig med – i hovedsak – mer dempete og ganske fengende låter. Den som treffer meg aller best er «Cowboyvise». Er du ute etter referanser er det naturlig å tenke på band som Oslo Ess, Hjerteslag / Kristi Brud og DumDum Boys.
Albumet er produsert av Kenneth Ishak, og på rådgiversiden har bandet med seg selveste Knut Schreiner (Kåre and The Cavemen / Euroboys / Turboneger). Singelen«La det skje» gjestes til overmål av barndomshelten Lars Lillo-Stenberg, som så vidt høres i refrenget.
Bandet turnerer i sommer med stopp i både Norge, Tyskland (Berlin), Danmark (København) og Island (Reykjavik).
MÅNEDENS SINGEL:
Mari Boine: «Dolla» (singel)
«Dolla» («Flammen») er Mari Boine på sitt aller beste. Kjærlighetssangen fins på lydsporet til Bjørn Owe Holmbergs dokumentarfilm «Døden på vidda», som tar for seg livet til den samisk-norske aktivisten John-Reier Martinsen og snøscooterulykken som drepte ham i 1986. Var det et politisk mord?
Boine var en periode kjæresten til Martinsen og sang «Dolla» i hans begravelse. Med skjelvende stemme framfører hun her Isak Samuel Hættas tekst og musikk. Det er tydelig at sangen betyr mye for Boine. Den er forbilledlig produsert av Kristian Svalestad Olslad og Boine og arrangert av Olstad og Stein Austrud. De to sistnevnte spiller også alle instrumentene her.
Se også den offisielle musikkvidoen på YouTube, der den er tekstet på norsk.
Av Øyvind Rønning
PS «Øyvind anbefaler» tar nå sommerferie fram til slutten av august. DS
