Historier om soldatlivet er som regel forbeholdt mannlige fortellere, men i sin krimdebut «Svartrostens sang» er Gro Furreviks fortellerstemme en kvinnelig eks-soldat.
Aktuell med krimromanen «Svarttrostens sang» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Født og oppvokst i Bergen. Har bakgrunn som journalist, i lokalavis, TV og 15 år i fagbladet Forsvarets forum. Til vanlig jobber jeg med kommunikasjon. Er gift, har to tenåringer og hund.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har nok alltid hatt en forfatterdrøm og etter at jeg bestemte meg som 19-åring for å bli journalist, har jeg skrevet mye. Men det var ikke før Cappelen Damms krimforfatterskole at jeg for alvor prøvde å skrive krim. Da oppdaget jeg at å skrive fiksjon er et håndverk, i likhet med journalistikk. Før dette, tenkte jeg på forfattere som en slags magikere, at man nesten måtte ha noen overnaturlige evner 🙂 Men å skrive bok er mest hardt arbeid, hvis man skal fullføre til utgivelse.
Hva handler boka di om?
– Når jeg først bestemte meg for å skrive krim, ville jeg prøve å lage plott og karakterer som ikke var oppbrukt i norsk litteratur. To kvinner som begge har bånd til den ambisiøse politikeren Daniel Skarven forsvinner, og etterforskningen avdekker urovekkende forbindelser til Kosovo der mafiaen utnyttet krigstilstanden. Psykiateren Carmen Wiese er en fersk profilerer i politiet i Bergen. Hun involveres i en etterforskning som setter både hennes faglige integritet og personlige grenser på prøve. Victoria Valkendorf, en frustrert småbarnsmor fra Bergens øvre sjikt, har tiet lenge om hva hun opplevde da hun var soldat på Balkan. Sannheten truer nå med å rive livet hennes i stykker. For hva gjør vi når vi har vært vitne til urett og hva er vi villige til å ofre for rettferdighet?
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Da jeg var fersk lokalavisjournalist i Sogn Dagblad og de første bosniske flyktningene kom til Norge, ble interessen min for krigen på Balkan vekket. Senere reiste jeg selv tre turer til Kosovo som sivilist. Krig har formet min egen familie, fra morfar og to av hans brødre deltok i motstandskampen under 2. verdenskrig. Morfar var med på å frakte agenter mellom Norge og Storbritannia i fiskeskøyter og de siste årene har jeg bare blitt mer opptatt av hva soldater opplever og hvordan det preger dem.
Dessverre er dette også høyaktuelt nå med krig både i Europa og Midtøsten. I Svarttrostens sang ville jeg fortelle gjennom stemmen til en kvinnelig ekssoldat i moderne tid, det har hittil ikke blitt gjort særlig mye og historier om soldatlivet er ofte forbeholdt mannlige fortellere. Men boken er ikke en rendyrket «krigsroman», jeg har kombinert Victorias fortidshistorie med nåtid i villaomgivelser i Bergen. I handlingen skjer det mye som jeg tror den gjengse krimleser lett kan leve seg inn i. Min hovedkarakter Carmen Wiese er psykiater, det syntes jeg er et spennende utgangspunkt for psykologiske thrillere. Hun får bruk for både innsikten i menneskesinnet og den grunnleggende legeutdanningen gir henne stor kunnskap om kropp, både levende og døde. Leger er mine superhelter! Jeg håper Svarttrostens sang blir den første boken i en serie med Carmen Wiese.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Fra moren min introduserte meg for bøker da jeg var helt liten, har jeg alltid lest mye. Jeg leser bredt, både nordiske forfattere, engelsk og amerikansk, både krim, samtidsromaner og sakprosa. Jeg liker både domestic noir og mer hardkokt krim. Serier og filmer er både avslapning og inspirasjon til egen skriving. Når jeg går turer med hunden min, får jeg både nye ideer og bearbeidet plottutfordringer. De fleste ferier bruker jeg og familien min på slektsgården Furrevik på en øy på Vestlandet, ytterst i havgapet. Der er vi ute med båt på fjorden og plassen vår er omkranset av fjell som er fine å gå turer på. I feriene får jeg alltid nye ideer og store deler av Svarttrostens sang har jeg skrevet i den stille ødemarken i Furrevik.
Av Leif Gjerstad
