«Just Like Heaven» sang Robert Smith snaut halvveis I onsdagens Øya-konsert med The Cure. Til tider var det kanskje det, men som helhet manglet konserten litt for å nå det himmelske.
I et halvt århundre har Robert Smith ledet The Cure, og i brorparten av disse årene har Smith vært depprockens yppersteprest. Det er ingen som synger så inderlig klagende som Smith, det er få band som makter å skape en så mørk, mektig og suggestiv musikk som The Cure og det er knapt noen andre som klarer å forene det mørke med pop-melankoli på en så vakker og medrivende måte. Når bandet i tillegg skaper et så sterkt album som «Songs of a Lost World» (2024) viser de med all ønsket tydelighet at de fortsatt er relevante.
Derfor var forventningene til The Cure skrudd opp ordentlig innfor onsdagens Øya-konsert, og tidvis nærmet det seg da også det himmelske. Men innimellom også med noen transportetapper der alt ble gjort riktig, men der det ekstra krydderet, den sitrende intensiteten, forsvant i den massive droninga.
Trolsk stemning
At The Cure lever sitt eget liv utenfor rockens konvensjoner ble ellers herlig klart allerede i åpningslåten «Alone», der Robert Smith står som en saltstøtte midt på scenen, mens musikken (slik som på plata) langsomt bygger seg opp, fra det spede monotone til det massivt monotone. Og der det tar rundt tre minutter før han første gang byr på sin klagesang.
Det skaper en nærmest trolsk stemning som får vinger når The Cure i den påfølgende smellvakre klassikeren «Pictures of You» viser fram den andre, litt mer popete siden av seg selv. Det oser autoritet fra scenen, der ingen av musikerne gjør annet enn å male musikken effektivt fram. Og der heller ikke Robert Smith – med en visuell framtoning som en dårlig sminket trans dagen derpå – gjør noe mer. Snakket er minimalt, smilet nesten usynlig. Men kraften i musikken veier opp for det manglende sceneshowet.
Stort spenn i repertoaret
Den 67-årige briten styrer oss med sikker hånd og karakteristisk stemme gjennom The Cures gedigne katalog, med et repertoar som spenner over nesten hele karrieren, og der altså sistealbumet bare er representert med to kutt («Alone» og «Endsong» i hver sin ende av det ordinære settet. Og der forførende «Lovesong» og litt seinere majestetiske «In Between Days» og «Just Like Heaven midtveis i konserten viser den magnetiske kraften The Cure kan ha på sitt aller beste.
Men altså, hvor den ekstra gnisten og intensiteten innimellom manglet. Kan være at det litt obskure låtvalget og den lyse skandinaviske sommerkvelden står litt i veien for Robert Smith & Co? For når musikken ruller framover i sitt seige tempo og musikerne viser minimal mimikk eller livsglede, så kunne det trenges noe annet, noe litt ekstra, for å koble grepet helt. Noe som ble ekstra tydelig i kveldens siste avdeling, da mørket senket seg over Øya og fargesettingen på scenen i større grad kunne spille på lag med musikken.
Det ga den lange ekstraavdelingen på hele ti låter ekstra kraft, samtidig som The Cure her økte tempoet og innimellom forsiktig nærmet seg dansegulvet (uten at de selv leet det minste på seg). Fra «Lullaby» via «Let’s Go To Bed» og obligatoriske «Friday I’m In Love» til finalen med «Why Can’t I Be You?» og den tidløse klassikeren «Boys Don’t Cry». Da var det akkurat som å være i himmelen.
Av Leif Gjerstad
