Denne helgen har Emmylou Harris tatt farvel med sitt norske publikum, med to konserter i Oslo konserthus fredag og lørdag. Ikke helt uventet ble det like vakkert som det ble vemodig.
Da nyheten om at Emmylou Harris «Farewell Tour» la veien innom Oslo, ble konserten lørdag utsolgt så raskt at det ble annonsert en ekstrakonsert dagen før. Også den ble utsolgt omtrent like raskt.
Det sier litt om den respekten Emmylou Harris (79) har opparbeidet seg som artist. I sitt hjemland omtales hun gjerne som «First lady of Americana», med en mer enn 50 år gammel arv å forvalte. Fra den tiden hennes mentor Gram Parsons så det store talentet i den unge kvinnen og overtalte henne til å bli med på hans første soloalbum «G.P.».
Gram Parsons løfter fram Emmylou Harris
Gram Parsons framsto på den tida som den kuleste og viktigste brobyggeren mellom country og rock, og da «G.P.» ble utgitt i januar 1973 ble den rost til skyene, selv om den kommersielle suksessen uteble. Den solgte så dårlig at den ikke en gang kom inn på Billboard Hot200.
Men kreden de fikk, gjorde at alt uansett lå til rette for at Parsons og Harris skulle bli blant countryrockens spydspisser utover 1970-tallet. Men slik skulle det ikke gå. Like etter innspillingen av andrealbumet «Grievous Angel» led Parsons overdosedøden på sitt rom på motellet The Joshua Tree Inn i september 1973.
Tragedien rammet Emmyolu Harris både personlig og karrieremessig. Hun mistet sin gode venn (og muligens også kjæreste?), og uten sin nære og adskillig mer kjente samarbeidspartner måtte hun prøve seg fram på egen hånd.
Etablert stjerne og forbilde
Som vi alle i dag vet så gikk det svært bra. Allerede med sitt første album etter Parsons død, «Pieces of the Sky» i 1975, fikk hun et lite gjennombrudd (debuten i 1969 sank uten spor) som ble bekreftet da hun seinere samme år slapp «Elite Hotel». Og da hun i april 1977 gjorde sin norgesdebut med konsert i Chateau Neuf (med undertegnede på plass i salen) var det med ytterligere et kritikerrost og kommersielt framgangsrikt album i bagasjen, «Luxury Liner». Hun var etablert som en av de fineste stemmene i og fornyer av countryrocken/americana, men utover 1980-tallet gled hun litt mer inn i anonymiteten. Fortsatt for det meste bra, men kanskje litt for mye av det samme?
Det gjorde Daniel Lanois noe med da han i 1995 produserte Emmylou Harris album «Wrecking Ball». Og da hun fem år seinere fulgte opp med formidable «Red Dirt Girl» var statusen som americana-sjangerens førstedame hennes. Nær sagt selvfølgelig har hun siden også framstått som et stort forbilde for mange yngre artister.
Trapper ned
Men nå mener hun at det er på tide å trappe ned. 79-åringens «Farewell Tour» er et farvel til verden utenfor USA. Hun orker ikke de lange reisene som turnévirksomheten medfører, og vil heretter kun spille litt live i USA. Men ingen turneer der heller, hun vil kun ta «helgejobber» på en dag eller to før hun vender tilbake til Nashville og nyter roen hjemme.
Samtidig med at hun trapper ned livedelen betraktelig, har hun uttalt at det er helt utenkelig at hun på noe tidspunkt vil gi ut et nytt album. Slike utsagn fra aldrende artister har vi lært oss at vi bør ta med en god klype salt, men holder hun ord, betyr det at vi verken får se henne live på vår side av Atlanteren eller høre henne på en ny plate.
Oslo-farvel
Med det som bakteppe er det ikke rart at seansene i konserthuset fredag og lørdag – med litt forskjellig repertoar de to dagene – på en og samme gang opplevdes både euforisk og trist. Vi var jo der for å feire alt det hun har gitt oss, men midt i all gleden følte vi også på det triste. På at dette var siste gang vi fikk se henne live.
Til alt hell var konserten av det slaget som fort fikk oss til å glemme de triste elementene, og i stedet glede oss over den positive kraften Emmylou Harris og hennes dynamisk supertette band The Red Dirt Boys (gitarist Kevin Key, keyboardist Phill Madeira, bassist Chris Donohue, trommis Bryan Owings og Eamon McLoughlin på fele og mandolin) utstråler.
Med dem i ryggen henter hun fram perler, både egne og andres, fra over et halvt århundre som plateartist. Og selvsagt varmer det å høre at hennes krystallklare stemme er like praktfull og tilstedeværende som vi husker den.
Finner tonen
Muligens var den litt nølende helt i startfasen, men allerede da «Making Believe» kommer tidlig i settet har hun og bandet funnet tonen. Og da hun langt ute i det 100 minutter lange settet inviterte et par av musikerne med på å synge bluegrassgospelen «Calling My Children Home» acapella meldte gåsehuden seg for alvor.
Ved siden av at hun har levert mange gode låter, har Emmylou Harris gjennom hele karrieren vist en sjelden evne til å covre og forgylle andres materiale. Den nevnte gospellåten har stått på hennes repertoar i over 30 år, og andre førsteklasses coverversjoner lørdag inkluderte Steve Earles «Goodbye», Buck Owens «Together Again» og selvsagt Townes van Zandts «Pancho And Lefty». Sistnevnte med en sjarmerende anekdote om hvordan hun som ung og fersk artist åpnet for ham på konserter i Greenwich Village mot slutten av 1960-tallet.
Det er lenge siden, nesten like lenge siden som hun traff og innledet samarbeidet med Gram Parsons. Og da hun helt til slutt bød på sin hyllest til Parsons i «Boulder To Birmingham», skrevet kort etter hans død, kjente jeg en klump i halsen mens tårene presset på. Så utrolig vakkert. Så fryktelig vemodig.
Takk, Emmylou!
Av Leif Gjerstad
Les også: Dronning Emmylou (Øyvind Rønnings rapport fra Oslo-konserten fredag 21.08)
Les også: Forkjølet countrydronning (intervju med Emmylou Harris fra 1992)
Les også: Travelt friår (intervju med Emmylou Harris fra 1999)
Les også: Ørkenfeiring av kosmisk cowboy (reportasje fra Joshua Tree, om Gram Parsons)
