(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok 365, hvor den ble publisert torsdag 27. august. Den anmeldelsen finner du her.)
Snaut ett år etter sin død setter Roy Jacobsen punktum for sitt forfatterskap med romanen Delirium. En gripende fortelling om død og forfall som varmer – og minner om forfatterens storhet.
Roy Jacobsen «Delirium» (roman, Cappelen Damm), 189 sider)
Sist gang jeg så Roy Jacobsen var i begravelsen til hans nære venn og forfatterkollega Ingvar Ambjørnsen i august i fjor. Bare to måneder seinere var det Jacobsen vi måtte ta farvel med. Da hadde han allerede rukket å fortelle VG at han i løpet av sin sykdomsperiode (hjerteproblemer) hadde jobbet med en roman, men hans død skapte naturlig nok litt usikkerhet rundt skjebnen til prosjektet. Helt til hans kone Anneliese oppsøkte forlaget med et ferdig manuskript. Roy Jacobsen hadde klart å bli ferdig med den nevnte romanen før han gikk bort.
Nå foreligger Delirium, en roman der alderdom og død står i fokus, og der det er naturlig å tenke at Jacobsens egne helseproblemer kan ha hatt betydning for valg av tematikk. Men mens forfall setter inn og ting faller fra hverandre i boka, mister forfatter-Jacobsen aldri kontrollen. Han lar oss komme svært nært innpå sin hovedkarakter med en språklig eleganse som gjør det til en fryd å lese, med undertekst som bobler av refleksjoner, filosofiske betraktninger og ikke minst underfundig humor.
Oppvokst under et lønnetre
Den ytre handlingen er knyttet til bokas historieforteller som vi får vite er født under krigen og oppvokst under et svært lønnetre på østkanten i Oslo. Han har gjort klassereisen fra arbeiderklasse til akademia og lever et tilsynelatende lykkelig ekteskap med Marie i et lite rekkehus i Oslo. Han har barn og barnebarn, men av barndommens gamle vennegjeng på åtte er det nå bare to igjen. Han og Martin.
Sammen tar de to gamle gubbene daglige rusleturer på kjente stier, gjerne innom cafeen til Ibrahim for et karbonadesmørbrød eller et glass øl, mens liv oppsummeres, konflikter diskuteres og ønsket om å rydde opp i egne historier melder seg. For med et eldre menneskes erkjennelse konstaterer vår mann allerede på bokas første side at vennegjengen «hadde holdt det gående gjennom seks tiår, før vi begynte å dø fra hverandre og livet – sett her bakfra – viste seg å være uendelig mye kortere enn forventet da vi tok det for gitt».
Daglige rapporter
Slik slår Roy Jacobsen an tonen for en fortelling som rommer så vel vennskap og ensomhet som kjærlighet og savn. Forfatteren lar vår navnløse fortellerstemme styre handlingen ved å lose oss gjennom dagens hendelser og refleksjoner, i små avsnitt som erstatter kapitlene. Den indre monologen skaper en flyt og stemning som driver handlingen framover i gammelmannstakt. Noen ganger nokså rettlinjet med plass for dialoger, miljøbeskrivelser og skildringer av levde menneskeliv rundt det gamle lønnetreet. Andre ganger preget av digresjoner og tankesprang som kjennetegner vår tankeverden.
Vår mann stopper gjerne også opp for å dvele ved definisjoner av og refleksjoner rundt begreper som misunnelse, bitterhet, vennskap, skadefryd, selvironi, sarkasme, fordommer, forakt og flere til. Ofte med referanser til middelalderfilosofen Montaigne og til en viss grad den litt yngre Voltaire.
Alderdommens forfall
Mellom disse filosofiske betraktningene som gjerne knyttes opp mot dagens samfunn og de gjeldende verdiene, blir vi minnet om alderdommen og forfallet som setter inn. Fra den kjekke og uskyldige frasen «Det er så lenge siden at det burde jeg huske» tidlig i boka via fysiske forfallsbilder som «den rødlakkerte og rustanløpne grillen» og «to grønske-anløpne kurvstoler som var noenlunde hvite da de i sin tid ble plassert under kirsebærtreet» til den humoristisk-triste observasjonen «jeg har oppdaget brillene mine nede i vannlåsen i do mens jeg står og lurer på hvorfor jeg knuger et stykke papir i hånda».
Grepet å erstatte kapitler med stjernemerkede avsnitt gir Roy Jacobsen mulighet til nærmest å oppheve tidsaspektet i boka. Værmarkører forteller riktignok om det er sommer eller vinter, men særlig mer får vi ikke vite. Likevel merker vi at forfallet akselererer, mens noen ytre hendelser i siste del av boka vitner om at tid faktisk er gått. Hendelser som på måten de er presentert samtidig reiser spørsmålet om hvor mye vi egentlig kan stole på fortellerens egen fortelling. Kanskje er han blitt så forvirret at mye av det vi får være med på bare skjer i hans eget hode?
I motsetning til bokas hovedkarakter har Roy Jacobsen glimrende kontroll over både språk og karakterer, i en nydelig liten bok verdig en stor forfatter.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Bok 365, hvor den ble publisert torsdag 27. august. Den anmeldelsen finner du her.)
