(Øyvind anbefaler – august 2026)
Juli var naturlig nok en stille måned for nye utgivelser, men halvveis i august tok det seg opp. Her er album fra norske The Northern Belle, August Selnes, Bård Halsne og Dr Bekken, britiske Westside Cowboy og amerikanske The Jayhawks, Son Volt, GA-20 with Charlie Musselwhite, Elizabeth Cook, Aaron Lee Tasjan, Willow Avalon, The Mountain Goats, Lambchop og Mike Zito samt en ep med Nilsen’s Southern Harmony. Sondre Lerches «Acrobats» ble anmeldt på LeffesLab sist tirsdag.
THE NORTHERN BELLE: «Even Cowgirls Get Sad»
The Northern Belle, anført av låtskriver og vokalist Stine Andreassen, hadde gitt ut fem studioalbum og et konsertalbum før de for noen dager siden slapp «Even Cowgirls Get Sad» med åtte nye låter.
Lydbildet er ikke så annerledes enn før, sjøl om det var varslet en mer pop-preget stil. Ifølge plateselskapet Jansen Records byr bandet på «indie-pop og moderne skrangle-indie, omsvøpt i americana og attityde fra nittitalls R&B, med frekke koringer, kreative vendinger og et gyngende groove.» Jeg kan gå med på det. Først og fremst er det fengende, uansett hva det kalles. En garantist for det er vokalen til Andreassen og det tette samarbeidet med produsent Preben Sælid Andersen, også på melodisiden. Andre musikere på albumet er Bjørnar Ekse Brandseth, Øyvind Blomstrøm, Nikolai Grasaasen, Tor Egil Kreken, Henrik Lødøen og Halvor Falck Johansen. Gjesteartister er Embla Karidotter og Feber (folkpopduoen Inge Bremnes og Helle Larsen).
Til tross for noen uptempolåter er melankolien til stede hele veien, som i åpningen «There’s A Party Tonight»: «Good for you, but I’ll stay home / (…) God, I hate being alone» og såre «Miss My Friends». «The Subway» er en Chappell Roan-cover med Feber på vokal i tillegg til Andreassen. Fine harmonier, som ellers på albumet – ofte Andreassen i harmoni med seg sjøl! Aller best liker jeg «10 Lilacs» og «Dead To Me» – den siste er en solid poplåt med steel-gitar. En god kombinasjon i mitt hode.
THE JAYHAWKS: «Sanctuary Park»
For tre dager siden slapp Minneapolis-bandet The Jayhawks sitt nye album, og søndag 13. september spiller de på Rockefeller i Oslo. «Sanctuary Park» er første studioalbum på seks år, og det er ikke rart jeg var spent. Åpningslåten «Keeping Our Heads Above Water», som også var første singel, er fengende, men også en liten lettvekter i Jayhawks–sammenheng. Men allerede fra låt nummer to er de på riktig (og gammelt) spor, med glimrende låter, harmonier og musisering.
Det høres at de har funnet tilbake til produsenten fra 26 år gamle og mer poporienterte «Smile», Bob Ezrin. Frontmann/vokalist/gitarist Gary Louris har ellers ofte produsert sjøl, når for eksempel Ethan Johns eller George Drakoulias ikke har gjort det. Jeg savner fortsatt låtsamarbeidet og harmonisangen med Mark Olson. De var den alternative countrymusikkens svar på Lennon/McCartney til det skar seg med dem i 1995, etter mesterverket «Tomorrow The Green Grass» med låter som «Blue» og «I’d Run Away». Da jeg intervjuet dem på Down On The Fam-festivalen utenfor Halden samme år ante jeg en viss motløshet i rekkene. Anmeldelsene var glimrende, men det solgte lite i amerikansk målestokk. Når skal det løsne om det ikke løsner nå?
Siden har Olson hatt diverse prosjekter aleine eller sammen med Victoria Williams eller hans nåværende kone, norske Ingunn Ringvold. De dukket riktignok opp igjen, også som medlåtskrivere, på «Mockingbird Time» i 2011, men det varte ikke lenge. bandet består i dag av Marc Perlman (bass), Tim O’Reagan (trommer og sang) og Karen Grotberg (piano og sang) i tillegg til Louris.
Om du liker The Jayhawks blir du neppe skuffet over «Sanctuary Park». Med et par unntak er dette både fengende og hel ved hele veien, fra en pioner innenfor det som ble kalt alt.country og nå gjerne kalles americana.
SON VOLT: «Sound Signal Serenades»
Så godt å høre at alt er ved det gamle hos Son Volt, som ga ut sitt første studioalbum med egne låter siden «Electro Melodier» (2021) sist fredag, etter et par livealbum og et hyllestalbum med låtene til et stort forbilde, Doug Sahm.
Jay Farrar og Jeff Tweedy gikk som mange veit hver sin vei da alt.country-spydspissen Uncle Tupelo var historie i 1994. Farrar startet Son Volt og Tweedy etablerte Wilco. Sistnevnte har hatt større gjennomslagskraft, også her i Norge, med sin miks av alternativ country og eksperimentell rock – sist sett og hørt i en fantastisk konsert på Øyafestivalen. Son Volt har uansett alltid vært å regne med som en slags bror av Wilco og Whiskeytown, som startet samme år, to år eldre Old 97’s og den ti år eldre «storebroren» The Jayhawks (se over).
Jay Farrar har som vanlig skrevet låtene og produsert albumet, og han synger med en stemme som er det beste kjennetegnet til Son Volt – gjennomtrengende, insisterende og røff i kantene. Låtene varierer fra opptempo rock til rolige countyryballader.
GA-20 WITH CHARLIE MUSSELWHITE: «Blues Now»
Powertrioen GA-20 fra Boston er opptatt av å befinne seg der tradisjonell blues, country og rock’n’roll møtes, men på «Blues Now» er det, som det mer enn antydes, bluesen som regjerer. De har igjen slått seg sammen med munnspilleren og vokalisten Charlie Musselwhite, som var «sjefen» til GA-20s frontmann Matthew Stubbs. Mens han hadde pause fra bandet til Musselwhite etablerte han i 2018 GA-20 hjemme i Boston. Musselwhite spilte også munnspill på trioens første singel.
Med Charlie på laget har de på «Blues Now» gått til kildene og funnet fram til låter fra bluespionerer som Elmore James, Willie Dixon, Earl Hooker, Junior Wells, Otis Spann og Eddie Taylor – samt Musselwhites egen «Strange Land». Munnspillet hans er i front på dette albumet. Når han ikke synger tar Cody Nilsen, vokalist og gitarist i bandet siden 2024, over. Et høydepunkt på albumet er derimot den mer tilbakelente instrumentalen «Cristo Redentor» av Duke Pearson, der både Musselwhites munnspill og Stubbs og Nilsens gitarer briljerer. Skikkelig «møkkete» blues som jeg gjerne skulle sett og hørt live!
ELIZABETH COOK: «Great Television»
Sangeren, låtskriveren og gitaristen Elizabeth Cook fra Florida har hengt med lenge uten at hun har nådd helt opp i elitedevisjonen salgsmessig, men hun har alltid stått for kvalitet. Hun har spilt over 400 ganger på Grand Ole Opry i Nashville siden debuten i 2000. Ingen andre som ikke har vært medlem av «The Opry» har sluppet til så mange ganger.
Cook opptrådte med sine musikerforeldre fra hun var fire år gammel, og ni år gammel spilte hun i sitt første band. 54 år gammel og seks album ut i livsløpet ga hun i midten av måneden ut «Great Television», som føyer seg inn i rekka av solide album. En del av æren for det skal nok også Shooter Jennings (47) ha. Sønnen til Waylon og Jessi Colter har slått seg opp som en av de nye store produsentene i countrymiljøet. Albumet er spilt inn i Los Angeles, og har litt av «viben» fra «The Golden State».
En annen stayer i bransjen, Wynonna, synger en mektig duett med Cook på «The Easy Kind». Albumet er spekket med fengende og gode låter og mye gromt gitarspill. Kulest er kanskje den eneste coverlåten, Rollig Stones’ «19th Nervous Breakdown» (Richards/Jagger).
AARON LEE TASJAN: «Get Over it, Underdog»
Det hender jeg savner et band når en artist spiller mutters aleine på en scene – ofte med en gitar rundt halsen. Det er en krevende øvelse som krever gode låter. Det har Nashville-baserte Aaron Lee Tasjan. Han har også en Gibson-gitar som han får til å låte som et lite band. For noen dager siden var jeg på konsert med Tasjan på Mir i Oslo, på hans 42-årsdag, og jeg ville blitt skuffet om han hadde stilt med band. Så bra er nemlig Aaron, og så bra var han også da han spilte solo på Buckleys i 2017.
Han har vært i Oslo siden med band, og det er det vi hører på «Get Over It, Underdog» – som kom i midten av juli. Tasjan er en utmerket historieforteller, noe han beviste på scenen i låtene og i morsomme historier om Guy Clark, avdøde Todd Snider, bestevenn gjennom over 20 år, og tilstanden i USA akkurat nå.
Albumet er en herlig blanding av pop og rock med noen doser blues og psykedelia. Det siste kommer virkelig til sin rett i intense «The Real», som han skrev sammen med Snider. Påfølgende «The Dream Comes True», som avslutter albumet, er i likhet med åpningen «Science Friction» gode eksempler på kontrastene i Tasjans musikk.
Lydia i «Lydia’s Boots» er Lydia Loveless fra Ohio, en av flere stater Tasjan bodde i før han endte opp i East Nashville. «I’m just a golden hearted scumbag / livin’ through a small town / And I’m bad, but I’m good bad / I ain’t evil», synger han i «Ballad of an East Canton Lowlife» – og i virkeligheten er han verdens hyggeligste.
AUGUST SELNES: «Gjennom veggen»
Du skal ha guts for å kalle en sang «På steingrunn», men August Selnes tar sjansen. Noen Rudolf Nilsen er han ikke, men han har en gammelmodig, men ofte humoristisk penn. Det er som om han er fra en annen tid: «Der går de unge piker med blomster i sitt hår / Som minner deg på at du er enslig / De dupper sine tær ned i fromhetens fjord / Og vasker seg så rike og så renslig», synger han i nevnte «På steingrunn». Hvor gammel er denne tilsynelatende unge mannen egentlig? Litt rart er det, men det har også sin sjarm! Han har allerede fått en sekser i Bergens Tidende for sin opptreden under Vill vest-festivalen i fjor.
«Gjennom veggen», som kom 21. august, er et ganske enkelt visealbum med egne tekster og melodier – med unntak av gjendiktninger av amerikaneren Pete Seeger og briten Ewan McColl. «Oktober i Lisboa» har blues i seg, og jeg kan ikke skjønne annet enn at «Oppblåsbare Berit» må være sterkt inspirert av svenske Robert Brobergs gamle «Uppblåsbara Barbara» fra 1969.
Når han ikke spiller aleine med gitaren, munnspillet og kazooen, får Selnes beskjedent, akustisk musikalsk følge av en gjeng på sju. Han er med dette en del av en slags stille visebølge som hjemsøker landet, med artister som synes det nærmest er en selvfølge å synge på morsmålet. Sjøl er han vertskap i viseklubben Viseskiftet i Bergen.
WILLOW AVALON: «Pink Pocket Pistol»
Willow Avalon ser ganske tøff ut der hun står med pistolen i hånda på coveret, men hun er ikke så farlig. Det vil si, hun mener litt alvor også – når hun legger tittellåten til et musikalsk spagettiwestern-miljø.
Det går raskt over. Allerede i påfølgende, fengende «Easy On The Eyes» er hun i den mer tradisjonelle og klassiske pedal steel-orienterte countrybåsen – uten å henfalle til glatt popcountry. Gjester har hun også, bandet Midland i «Hickest Woman», Kaitlin Butts i «Hypothetically Speaking» og selveste Jason Isbell i «Cardinal Sin».
Hele 14 låter har Avalon fått plass til på sitt andre fulle album, etter to minialbum i 2024. Det er mye humor i tekstene, som i «Willy Won’t». Hun har prøvd å få seg kjæreste i ti år, men skjønner ikke hvor alle de bra mannfolka er: «If his name is Will, bet you then he won’t and if his name is rich, bet you then he’s broke». Så hun fyrer heller opp en ny rev! «God might have made me blonde, but he didn’t make me dumb» synger hun i «Thumbsucker» På «Hypothetically Speaking» ringer ei venninne og forteller at hun tror hun har tatt livet av den håpløse mannen sin. Hvilke råd har Avalon?
«Pink Pocket Pistol» er lettlikt country, med Wilsons lett skingrende stemme i sentrum. På «Hex» får du dessuten sinte gitarer, spilt av Max Thomas og den nye superstjerna «der borte», Marcus King.
THE MOUNTAIN GOATS: «Days»
The Mountain Goats har jeg hørt på siden tidlig på 2000-tallet, men de albumdebuterte i 1991. Det vil si, «bandet» har først og fremst vært en enkelt person, låtskriver John Darnielle. Han er en spydspiss innen såkalt indie folk eller alternativ rock om du vil – i samme kategori som band og artister som M. Ward. Iron & Wine, Sufjan Stevens og Giant Sand / Howe Gelb.
Darnielle kan skrive om det meste, men her er mye musikkrelatert – blant annet handler det om den gangen han hørte det britiske progrockbandet Renaissance live («Annie Haslam Imperial Phase»), «Crying On Eddie Nash’s Grave» (han var en beryktet gangster og nattklubbeier i L.A.), «Woodstock ‘99», «Hidden Majesty Of Later Venom Albums» og «Best Hard Rock Albums 2013». Lurer du på hvilke de er? Ikke forvent noe svar, men noen har lagd lister!
Torsdag 8. oktober spiller Darnielle & Co. på Vulkan i Oslo. Like interessant som fjellgeitene er oppvarmer Craig Finn fra bandet The Hold Steady, som har gitt ut fire meget gode soloalbum.
WESTSIDE COWBOY: «It Goes On»
Når jeg hører Westside Cowboy tenker jeg umiddelbart på band som Son Volt, tidlig Wilco og Old 97’s og nyere band som Big Thief. Men det ferske bandet er ikke fra USA, men Manchester, England, der medlemmene møttes på universitetet.
I fjor ble bandet kåret til årets talent på Glastonbury-festivalen, og snaut to år etter at de singeldebuterte med «I’ve Never Met Anyone I Thought I Could Really Love (Until I Met You)», er debutalbumet her. Som dere sikkert skjønner av sammenlikningen snakker vi om alternativ country og rock på sitt aller beste, sånn passe uvørent spilt og sunget. Medlemmene er kollektivt oppført som låtskrivere, og de to gitaristene Reuben Haycocks og Jimmy Bradbury synger begge. På noen av låtene har bandet dessuten en utmerket vokalist/korist i bassist Aoife Anson-O’Connell. Fjedemann er trommis Paddy Murphy.
OBS! OBS! Gikk du glipp av Westside Cowboy på Øya 14. august får du en ny sjanse på John Dee i Oslo mandag 2. november.
LAMBCHOP: «Punching The Clown»
Alternative er også Lambchop, en gang kalt «Nashville’s most fucked-up country band» av sitt eget plateselskap. De, i praksis vokalist og låtskriver Kurt Wagner, har vært der hele tida sjøl om jeg må innrømme at jeg hadde glemt ham litt da han for noen dager siden dukket opp med «Punching The Clown».
Som sist, med «The Bible» (2022), har Wagner alliert seg med gitarist Andrew Broder på låtskrivingen, mens Ryan Olson denne gangen nøyer seg med å produsere. De to er fra Minneapolis, og det forklarer åpningssporet «Just West of Nicollet» (ei gate i byen der albumet ble spilt inn). Litt kuriosa: Midtveis i låten roper en stemme «Lambchop, no shit»!
For en som holder Lambchops «Nixon» som noe av det ypperste som kom på plate i 2000, er det deilig å høre at Wagner & Co. er så dempet og stillfarende som de skal være. Det betyr at det nesten er litt «pludrete» country-soul, med selveste Justin Vernon (Bon Iver) på banjo og mektig koring fra Eau Claire Vocal Sextet og London Choir. Og Wagners stemme, da, like beroligende som den er stødig.
DR BEKKEN: «21st Century Piano Blues»
Er det Dr Bekken eller er det Tor Einar Bekken? Det kan være litt forvirrende, for herr Bekken er uvanlig produktiv, som oftest med flere utgivelser i året.
Det er samme mann, og denne gang er det doktor’n som spiller pianoblues. Tidligere i år ga han ut et livealbum med trommeslager Inga-Mei Streinbru («Vår Frue Kirke 23jan26» ) og «Sanger fra det evige landet» (på keyboard), begge under sitt kjødelige navn. Bekken har også gitt ut musikk på guitalele (en blanding av klassisk gitar og ukulele), men på «21st Century Piano Blues» er han tilbake som Dr Bekken – og på piano.
Bekken, som er førsteamanuensis i musikk ved NTNU i Trondheim, lærte seg klassisk piano som barn, men likte det ikke så godt. Han oppdaget i stedet bluessjangeren i åtte-ni-årsdalderen og har spilt blues siden han var ti. Bekken skriver ikke mange låter, for det handler stort sett om improvisasjon når han spiller. Det høres lekende lett ut, men selvfølgelig er det ikke det. «Blues For Your Peace of Mind» er ganske dekkende for følelsen du sitter igjen med når du har hørt Dr Bekken.
Albumet er dedisert til New Orleans-legenden Eddie Bo, som han hadde æren av å spille firhendig med på festivaler i Norge i 1999 og 2008. Melodiene på albumet er basert på kjente bluestemaer og grooves, men med et par unntak utenfor det tradisjonelle 12-takters-skjemaet.
Albumet gis ut digitalt i dag og på kassett i et begrenset opplag på 50!
BÅRD HALSNE: «Det kan eg gjør någe me»
Bård Halsne veit jeg lite om, utover at han er fra Randaberg og har spilt i flere band. At ett av dem var Helldorado er nok til at jeg spisser ørene. Dessuten har han med seg bra folk på dette albumet: Børge Fjordheim, Gjertrud Økland, Dag Vagle, Oliver Hohlbrugger, og Morten Jackman m fl..
Halsne debuterte som soloartist i 2019. Det er ikke noe entydig uttrykk på album nummer tre, tvert imot beveger musikken seg fra rock og pop til melankolske ballader/viser. Tekstene er både lyse og mørke.
Albumet åpner tungt med «Hypomania» Påfølgende «Meg°» befinner seg på den andre siden av skalaen, en stille duett med Janne Hagen på vokal. Flere andre duettpartnere dukker også opp: Emilie Eie på tittellåten, Hohlbrugger og Vagle på to og Stina Kjellstad på den engelskspråklige «The Garden». Etter ytterligere to låter på norsk avsluttes albumet med «Can’t Let You Go».
«The Garden» er riktignok albumets fineste spor, men jeg liker best de norskspråklige låtene. Hank Williams-låten «Alone and Forsaken» er blitt til «Aleina, forlatt», og «Fire menn» er et Hans Børli-dikt tonesatt av Halsne. Albumet er i stor grad et Rogaland-produkt. Teksten på «Ikkje så eg himmel» har Halsne skrevet sammen med Ingvar Hovland fra Eigerøy. Han har skrevet for blant andre Haugesund-bandet Vamp og Elle Melle fra Stavanger i tillegg til blant andre Lars Martin Myhre.
MIKE ZITO: «Outside Or The Eastside»
Dette albumet kom i slutten av april, men jeg ble minnet kraftig på det da Mike Zito spilte under Notodden Blues Festival i månedsskiftet juli/august. Der kom den St. Louis-bosatte gitaristens og vokalistens eksplosive bluesrock veldig til sin rett, enten aleine med band eller som halvparten av «supergruppa» Blood Brothers med kameraten Albert Castiglia. De sto også på plakaten på Notodden som soloartister og gjorde en flott konsert sammen på hovedscenen. Duoen Zito/Castiglia ga ut et felles album for et drøyt år siden, kalt «Help Yourself» – kåret til beste bluesrockalbum under årets Blues Music Awards (BMA).
Zito har gitt ut en rekke album og har vunnet hele ni individuelle BMA-priser. Han er etter hvert som en norgesvenn å regne, etter mange besøk – på fastlandet og på Svalbard. Han ga ut album på egen hånd i 1996, men ble lagt merke til da han fikk platekontrakt i 2008 og året etter ga ut «Pearl River». Tittellåten ble kåret til «Song of the Year» under BMA. Fra 2011 var han en del av Royal Southern Brotherhood, som besøkte Norge flere ganger.
«Outside Or The Eastside» er i hovedsak en hardtslående miks av blues og rock, men du finner også mer dempet soul. I den kategorien kommer det jeg vil løfte fram som albumets beste låt, hans egen «Downtown At Midnight». Ved siden av egne låter gjør han her covere av Buddy Guy, Albert King, Willie Dixon, Nina Simone, Lonnie Baker og Roy Buchanan.
NILSEN’S SOUTHERN HARMONY: «Albionized – Part One» (ep)
Bjørn Nilsen har lang fartstid innen norsk country og rock, blant annet gjennom bandet Jetsurfers og de siste snart tjue åra med Nilsen’s Southern Harmony, som ep-debuterte i 2008.
«Albionized – Part One» er også en ep, en akustisk hyllest til musikken fra de britiske øyer og låter Nilsen & Co. har vokst opp med – fra blant andre The Waterboys («The Whole of the Moon»), Def Leppard («Hysteria») og Mark Knopfler. Sistnevntes «Are We In Trouble Now» er en bestenotering, ikke minst fordi de gjestes av det norske up-and-coming countrybandet Birgitte And The Dusty Trails. Phil Lynotts «Running Back» er absolutt innafor, men Paul-Ronney Angel fra London-bandet The Urban Voodoo Machine blir mer som kuriosa å regne. Han minner litt for mye om en litt dårlig utgave av Dennis Locorriere i Dr. Hook And The Medicine Show i Nick Lowes «Half A Boy And Half A Man».
Av Øyvind Rønning
(Øyvind anbefaler – august 2026)
