Hver for seg har The Waterboys og Steve Earle levert strålende musikalske bidrag gjennom tiår. I høst deler de scene og gir nytt liv til gamle perler generelt – og The Waterboys’ klassiker «Fisherman’s Blues» spesielt – i en oppsetning som byr på det meste.
For tre måneder siden slapp Mike Scott trippelalbumet «Atlantic Rain», med tidligere ikke utgitt materiale og alternative versjoner hentet fra «Fisherman’s Blues»-innspillingene. Det folk-inspirerte albumet som kom i 1988 regnes av mange som The Waterboys høydepunkt, men Mike Scott har selv uttrykt litt misnøye med albumet. Vel å merke ikke med innholdet på plata, men at han begrenset den til et enkeltalbum og ikke heller utvidet til et dobbelt.
«Vi spilte inn så mye musikk den gang. Hundrevis og hundrevis av opptak, og jeg oppdager fortsatt magiske ting i arkivene. Denne samlingen inneholder det beste jeg har funnet så langt, og musikken er like bra som på det originale albumet», har Mike Scott selv kommentert sommerens triple album med.
Arbeidet med trippelalbumet førte til at Scott fikk lyst til å gjenoppsøke gammelt musikalsk territorium, ved å hylle «Fisherman’s Blues»-albumet på en ny turné. Men for å unngå en renspikket nostalgisk seanse lot han seg inspirere av Bob Dylans gamle Rolling Thunder Revue med mange inviterte gjester og sjøsatte sin egen Fisherman’s Blues Revue. Der dagens utgave av The Waterboys blir forsterket ved å trekke inn bandets gamle felespiller Steve Wickham (som var svært sentral på platene rundt «Fisherman’s Blues»-tiden) samt amerikanske Steve Earle. Med dem med på laget håper Mike Scott å kunne tilføre det gamle materialet noe nytt, skape en ny gnist.
Så langt handler Fisherman’s Blues Revue bare om et titalls konserter i Europa, med Oslo Spektrum som femte stopp siden starten i Glasgow forrige helg. Om det blir mer – og kanskje med andre gjester – gjenstår å se, men konsertene så langt bør ha gitt mersmak. I hvert fall har anmelderne så langt vært svært fornøyde, og oppturen fortsatte i Oslo Spektrum mandag. Med et sett som i nærmere tre timer (inkludert pause) boblet over av musikalsk energi og glede, og som friksjonsløst ga plass både til The Waterboys og Steve Earle.
Fire deler
Samtidig som alle bitene faller naturlig på plass, er konserten delt opp i fire distinkte partier. Før pausen med en halvtime med dagens The Waterboys-utgave, før Wickham kommer inn og med sin fele gir musikken en ny dimensjon. Og etter pausen kunne vi først nyte Steve Earle, før hele gjengen samles for en like løssluppen som stemningsfull avslutning.
Scenesettet er hele tiden uhyre enkelt, med et bakteppe som inviterer publikum inn i en skog og varierende lys som eneste visuelle effekt. Ingen skjermer eller lysshow, kun musikk. Utmerket for oss med gode plasser, men kan ikke la være å lure på hvordan de lengst opp lengst bak opplevde det? Nådde musikken helt fram, eller ble avstanden til de små maurene på scenen for stor?
Spenstig driv
Det som er sikkert er i hvert fall at Mike Scott og hans Waterboys gikk ut høyt på banen, med en svært spenstig og energisk versjon av 40+ år gamle «Don’t Bang the Drum» fra «This Is the Sea»-albumet. Den låt stort og minnet oss om «the big sound» som preget bandets tidlige periode, med «A Girl Called Johnny» og ikke minst «The Whole of the Moon» som to opplagte høydepunkt.
Kjennere av The Waterboys vil vite at ingen av disse er fra «Fisherman’s Blues», noe Mike Scott greit forklarte med at deres katalog var så stor at det ble vanskelig å begrense seg til bare et album.
Men da Steve Wickham kom inn etter halvtimen endret konserten kurs og «Fisherman’s Blues» kom på tapetet. Først med en forgyllet versjon av «We Will Not Be Lovers» som står i verbal kontrast til Mike Scotts kjærlighetserklæring til Wickham og varme anekdote om hvordan han på midten av 1980-tallet jaktet på felespilleren i Dublins gater, for å trekke ham inn i The Waterboys. Det lyktes han med, og det lå noe symbolsk i det at de gikk rett over i «The Pan Within», den aller første Waterboys-innspillingen som Wickham deltok på.
Norsk pedal steel
Det skulle bli adskillig flere, og det ble mer Wickham i en sentral posisjon også i Oslo Spektrum. Ofte i samspill med The Waterboys norske innslag, Roar Øien på pedal steel. Også han fikk en mer sentral rolle da musikken beveget seg fra rocken og over mot mer (keltisk) folk, og utmerket seg flere ganger for eminent fargelegging med sin pedal steel. Men så kommer han jo også fra Trondheim, som ifølge Scott er «the country music capital of Norway». Så da vet vi det.
I denne avdelingen får vi i tillegg både en tradisjonell folkesang, en flott sammenfletting av Van Morrisons «Sweet Thing» og The Beatles «Blackbird» og en gnistrende versjon av «Strange Boat» i all sin rurale kraft.
Markant Earle
Etter pausen midtveis i konserten er det endelig dags for turneens «special guest», Steve Earle. Med litt raspete stemme freser han avgårde i «Copperhead Road» med sin mandolin på magen og The Waterboys diskret i bakgrunnen, før han vender tilbake til utgangspunktet og «Guitar Town». Tittelkuttet fra hans oppsiktsvekkende gode debutalbum fra 1986 er like god her som vi kjenner den fra før, hele veien med The Waterboys lydhøre akkompanjement som sikker grunnmur.
Ikke helt uventet er det også med Earle som vi får dagens mest politiske øyeblikk, da han forteller om sin oppvekst sammen med hardtjobbende meksikanske kolleger på en byggeplass hjemme i San Antonio. Hva tenker de om USA av i dag, med Trump og ICE og det hele, spør Earle før han gir oss den nye og svært vakre låten som tar opp nettopp dette, «Volver a Celaya, gitt ut nylig på singel sammen med Los Lobos.
Fellesskapet seirer og feirer
Selv om Earle har med Waterboys-medlemmer på scenen, blir denne delen mer som en ren Earle-konsert enn et musikalsk fellesprosjekt med The Waterboys. Uten at det gjør noe som helst!
Det blir det uansett endring på da Mike Scott igjen entrer scenen og det fulltallige bandet forsterket med Earle (ni mann totalt) går inn i konsertens fjerde og siste del. Der Mike Scott og Steve Earle veksler på vokal i en gnistrende fin versjon av Rolling Stones countryinfluerte «Dead Flowers», og der Mike Scotts egen «Has Anybody Here Seen Hank» etterfølges av enda en Hank Williams-hyllest, i form av Waylon Jennings-låten «Are You Sure Hank Done It This Way».
Gjengen der oppe har nå hallen i sin hule hånd, og settets avslutning med Fisherman-låten «And a Bang on the Ear» framstår som et gyllent øresmykke, før ekstranumrene med Earles «The Galway Girl», Waterboys-klassikeren «Fisherman’s Blues» og endelig en gnistrende gospelversjon av «Will the Circle Be Unbroken» setter endelig punktum for en helt spesiell kveld.
Av Leif Gjerstad
