50 års taxi-tur

Travis Bickle alias Robert De Niro i drosja, før det går helt galt. (Foto: Columbia Pictures)

Sommeren 1976 var jeg i New York for første gang. Jeg fikk oppleve de dampende, varme sommerkveldene i Greenwich Village. Det yrende folkelivet i gatene og den skranglete subwayen som tok meg på kryss og tvers av Manhattan. Men en tur i en av byens mange yellow cabs fikk jeg aldri tatt. Det tillot ikke studentens feriebudsjett. Til gjengjeld fikk jeg i stifte bekjentskap med Travis Bickle i filmen «Taxi Driver».

Byens atmosfære

Nå i september er det 50 år siden Martin Scorseses legendariske film med Robert de Niro i hovedrollen som den skadeskutte drosjesjåføren Travis Bickle hadde norsk premiere. Og fortsatt fascinerer filmen stadig nye generasjoner cineaster, og blir visstnok også brukt i undervisningsøyemed ved enkelte filmskoler.

En åpenbar årsak til filmens store appell er måten den fanger New Yorks urbane stemning på. Scorseses kameraer zoomer inn på detaljer både i gatebildet og i ansiktsuttrykkene til (tilfeldig) forbipasserende personer. Samtidig kryper Robert De Niro inn på innsiden av sin karakter, den ensomme og skadeskutte Vietnam-veteranen Travis Bickle.

Kombinasjonen gjør at avstanden mellom kinosal og lerret nesten blir visket ut. Det er omtrent bare lukten som mangler i «Taxi Driver», fra at vi skal bli forledet til å tro at vi faktisk er der, i baksetet på Bickles gule drosje mens den tråler gatene i New York.

Kjørte drosje

Før innspillingen startet kjørte De Niro drosje i flere uker, for å bli mer fortrolig med yrket og for å bli bedre kjent med Travis Bickle. Vietnam-veteranen som sliter med søvnløshet, angst og vel har alle de symptomer på posttraumatisk stress som man kan tenke seg.

Mannen som knuges av ensomheten i storbyjungelen, når han får jobb som drosjesjåfør. Men var han deprimert fra før, blir det ikke særlig bedre nå. 1970-tallets New York er en by i forfall, der søppel flyter i gatene, mens kriminelle og narkovrak befolker det voldelige bybildet. Bickle ser alt dette fra sin plass i drosja, og alene og fremmedgjort utvikler han en pervertert forståelse av hva som skal til for å «rense gatene for det degenererte avskummet som beveger seg der ute».

Voldelig klimaks

Som alle som har sett filmen vet så går det ikke godt. Han blir stadig mer isolert og nærer stadig voldeligere tanker. Han blir besatt av fysisk trening og våpentrening, og scenen hvor han står i sitt sjuskete rom og blikker inn i speilet og messer «You talkin’ to me» er blitt ikonisk.

Han er klar for å skyte seg inn i historien gjennom et attentat mot en politiker som driver valgkamp. Det mislykkes, etter at mannen med hanekam har pådratt seg sikkerhetsvaktenes oppmerksomhet. Men Bickle kommer seg unna og retter bokstavelig talt i stedet fokus mot «avskummet» han møter i gatene. Personifisert ved halliken Sport (Harvey Keitel) som holder den 13-årige sexarbeideren Iris (Jodie Foster) neddopet og fanget.

Her lykkes Bickle bedre, i den grad man kan si det om en voldsorgie som det hele ender i. Bickle overlever såvidt blodbadet og blir en slags feiret mediehelt etter drapet på Sport. Men selv er han ikke kommet særlig lenger, og da han endelig er rehablitert går han tilbake til jobben som drosjesjåfør som om ingenting har hendt. Som en måte for Scorsese og De Niro å skissere håpløsheten for Vietnam-veteranen på.

Vietnam

Da «Taxi Driver» hadde amerikansk premiere, var det mindre enn ett år siden USA hadde tapt Vietnam-krigen og vært nødt til å evakuere Saigon. I årene som fulgte skulle det komme mange filmer og bøker med fokus på Vietnam-veteranene, men jeg kan i farten ikke komme på noen som var før «Taxi Driver»?

I hvert fall må dette ha vært en av de første der hovedkarakteren er en Vietnam-veteran som ikke finner fotfeste etter returen til hjemlandet. Og kanskje også derfor gjorde Robert De Niros gestaltning av Travis Bickle slikt inntrykk. Bickle evnet ikke å sette ord på sine egne problemer, men Scorsese og De Niro gjorde det mulig for alle oss andre å se dem.

Filmen dramatiserer den fremmedgjorte antiheltens smerte og angst, og den får oss til å føle sympati for ham, til tross for det voldelige klimakset det fører til.

Stor betydning

Med årene ble Martin Scorsese og Robert De Niro nære samarbeidspartnere, og Scorsese brukte De Niro i sentrale roller i åtte av sine filmer. Den viktigste var nok uansett «Taxi Driver» som ble spilt inn mens begge var i begynnelsen av 30-årene og for begge ble filmen – som fikk gullpalmen i Cannes det året – svært viktig for deres respektive karrierer.

Den fikk også betydning for Hollywood, siden «Taxi Driver» med sin råe og mørke stil utforsket baksiden av den amerikanske drømmen på en måte som var heller fremmed for datidens Hollywood. At filmen som «bare» kostet 1,9 millioner dollar spilte inn over 30 millioner dollar, bidro selvsagt også til å gjøre inntrykk på filmindustrien. Det var jo en grei påminnelse om at alt ikke handler om penger, men like gjerne om ambisjoner og lidenskap.

Og hvis du lurte, så setter jeg meg gjerne i baksetet i Travis Bickles bil og blir med på ferden gjennom New Yorks gater nok en gang, etter alle disse år.

Av Leif Gjerstad

Legg igjen en kommentar