Selv om Cohen hadde hatt Marianne Ihlen som kjæreste og Axel Jensen som nær venn, sto den kanadiske artisten ikke på en norsk scene før 29. mai 1976. Konserten er i ettertid blitt legendarisk fordi den fortsatte på plenen bak Chateau Neuf etter en bombetrussel mot konsertlokalet.
De fleste av oss som var til stede i det halvtomme konsertlokalet stønnet oppgitt da en mann entret scenen midt under en Cohen-sang, og hvisket «vår mann» noen ord i øret. Leonard Cohen så litt forvirret ut og sa inn i mikrofonen «there’s a message for you» før han steppet litt til side og overlot mikrofonen til den andre mannen.
Bombetrussel
Beskjeden vi fikk var at det dessverre var ringt inn en bombetrussel mot Chateau Neuf og at alle derfor straks måtte forlate bygningen mens den ble undersøkt. For dem av oss som var studenter og pleide å gå på de politiske lørdagsmøtene i Storsalen (hvor konserten fant sted) var dette ikke skremmende, bare voldsomt irriterende. Vi var nemlig nokså sikre på at dette bare var nok en falsk alarm, ringt inn av høyrefascister/nynazister som ikke hadde sjekket kalenderen.
For det hadde skjedd noen ganger før at de høyrereaksjonære kreftene hadde hatt lørdagsmoro med å ringe inn slike bombetrusler mot Chateau Neuf. Det var jo Rød Front som den gangen satt med makta i Studentersamfundet, og bombetrusler var en effektiv måte å stoppe de politiske lørdagsmøtene på.
Les kalenderen, for faen!
Problemet var bare at vårsesongen i Studentersamfundet var over, og at det derfor ikke var noe politisk møte der. I stedet var Storsalen booket for en konsert med Leonard Cohen, hans aller første i landet.
Jeg var blant dem som hadde sett fram mot konserten, etter å ha blitt hektet på hans tre første LPer noen år tidligere, «Songs of Leonard Cohen» (1967), «Songs from a Room» (1969) og «Songs of Love and Hate» (1971). Interessen for poeten og musikeren hadde riktignok svalnet litt de siste årene, men det var likevel en selvfølge å ta turen til Chateau Neuf for å dykke inn i kanadierens melankolske verden.
Småkjedelig
Dessverre ble det ikke bare melankoli. Jeg opplevde konserten også som så pass stillestående og kjedelig at jeg halvlå på en av benkene og mest ventet på at Cohen skulle gå av scenen og jeg kunne finne en fest et eller annet sted. (Joda, vet at mange andre syntes mer om konserten, men det var nå slik som dette jeg opplevde det).
Men da han mannen kom inn til scenen og avbrøt Cohen midt i en sang våknet jeg. Hva var dette? Og da beskjeden om bombetrusselen kom var det bare å stønne over de idiotene som ikke hadde skjønt at Rød Front og de politiske lørdagsmøtene hadde tatt sommerferie.
Vi fikk riktignok beskjed om at konserten ville fortsette straks bygningen var undersøkt, men i mellomtida måtte alle forlate Chateau Neuf.
Spontan leirbålkonsert
Og det gjorde vi selvsagt. Men mens vi sto der på asfaltplassen foran Chateau Neuf var det plutselig noen som fortalte at Leonard Cohen og hans musikere hadde tatt oppstilling på gressplenen bak scenen. Og der, uten noen forsterkere eller noe, bare bevæpnet med sine akustiske gitarer og stemmer, fortsatte de konserten i en slags spontan leirbålmodus! Med litt sånn løssluppen hva-skal-vi-spille-nå-da-stemning, til publikums store begeistring.
Jeg er i dag ikke i stand til å huske hvilke sanger Cohen tok eller om det var tre, fire eller fem låter som de kjørte. Men det jeg i hvert fall vet er at det som lenge lå an til å bli bare «enda en konsert» ble et minne for livet!
Av Leif Gjerstad
Les også: Konserter jeg minnes, del 1 (med noen linjer blant annet om Leonard Cohen-konserten i Oslo 1976)
Les også: Konserter jeg minnes, del 2
Les også: Vår Mann Cohen (arkivintervju fra 1988)
Les også: Leonard Cohen (arkivintervju fra 1985)
Les også: Fine souvenir fra den siste turnéen
Av Leif Gjerstad