(intervju første gang publisert oktober 1991)
Etter noen magre år har Paul Young hatt et kraftig comeback i år. Hans duett med italienske Zucchero i «Senza Una Donna» har vært sommerens store landeplage i Europa, og nå feirer hans versjon av Crowded House-låten «Don’t Dream It’s Over» samt samle-LPen «From Time To Time – The Singles Collection» store triumfer på internasjonale hitlister.
– Musikkbransjen er en merkeligbransje. Etter et fravær på tre år er det som å begynne om fra begynnelsen igjen, og i den forstand har både Zucchero og jeg hatt stor glede av vårt samarbeid. Han har endelig fått sitt internasjonale gjennombrudd, og jeg er plutselig «interessant» for media igjen. Det er litt skremmende å se hvor enorm stor betydning en hitsingel kan ha.
Paul Young sitter i enkle jeans og hvit t-skjorte i en sofa på Grand Hotel i Oslo, og filosoferer rolig og lavmælt om en popsangers liv og karriere uten antydning til bitterhet eller frustrasjon. Men kanskje pipen hadde hatt en annen lyd i fjor, da hans plate «Other Voices» trass i relativt gode omtaler fort ble glemt av media og platekjøpere?
– Det var min første plate på over tre år, og det er bare å innrømme at jeg ble litt skuffet over salget. Det var en gjennomarbeidet plate som både jeg og andre som har hørt den var fornøyd med, men som altså litt for få tok seg bryet å høre.
Vellykket duett
Til gjengjeld har desto fler hørt «Senza Una Donna», som Paul Young forteller ble til etter initiativ fra Zucchero.
– Jeg traff ham første gang i 1986, likte musikken hans og et vennskap utviklet seg. Da han spurte om jeg ville komme opp på scenen i Roma og synge duett med ham på «Senza Una Donna» hørtes det utsom en god idé. Og det fødte igjen tanken om å spille den inn på plate, smiler Paul Young som inkluderte både denne og «Don’t Dream It’s Over» på «From Time To Time»-albumet.
– Det litt pussige er at begge startet som uhøytidelige konsertframførelser. «Don’t Dream It’s Over» sang jeg på Nelson Mandela-konserten i 1988, fordi teksten sto så godt til anledningen. Plateselskapet foreslo at jeg burde spille den inn på min neste plate, men da tida var moden for «Other Voices» følte jeg likevel at den ikke passet helt. Men tanken på den slapp meg ikke, så når det ble aktuelt med en samleplate og jeg hadde lyst å ha med et par nye sanger, var «Don’t Dream It’s Over» et naturlig valg.
Sangtolkeren og komponisten
Paul Youngs første store hit kom med Marvin Gaye-låten «Wherever I Lay My Hat» sommeren 1983, og innledet et par hektiske år hvor hitene kom som perler på en snor.
Men de fleste var låter som andre hadde skrevet, og når han på sitt tredje album «Between Two Fires» høsten 1986 satset mest på egne original-låter dalte interessen for den engelske pop/ soulsangeren drastisk.
– For meg er det av mindre betydning hvem som står oppført som komponist. A tolke andres materiale og gi den et eget, personlig uttrykk er like verdifullt som å skrive og spille inn egne låter. Men som musiker er det samtidig en tilfredstillelse å lage noe eget, og jeg vil derfor også i framtida lage plater som inneholder egne og andres låter i nokså lik fordeling, sier Paul Young som over jul er tilbake i studio igjen for å arbeide med sin neste studio-plate.
– Den spilles inn i USA med Don Was som produsent. Jeg har lenge hatt stor sans både for hans virke i Was (Not Was) og som produsent. Han er av den aktive typen med mange småsprø ideer og kreative innfall, og jeg trives best i studio når jeg kan ha et nært samarbeid med produsenten, forklarer Paul Young som videre hevder at hans musikalske retningslinjer ikke har forandret seg nevneverdig i løpet av sitt drøye tiår som plateartist.
– Derimot har jeg forandret innstilling til livet og karrieren. I midten av 80-tallet ble jeg i en periode spilt over sidelinja på grunn av et virus som angrep stemmebåndene, og det ga meg god tid både til bekymringer og refleksjoner. Da jeg kort tid etter fikk en datter, kom jeg til et nytt vendepunkt i livet. Mens jeg tidligere tenkte at et familieliv og karriere var uforenlig, kunne jeg i dag ikke tenkt meg en karriere på bekostning av familien. Det er vel det som kalles å bli en modenartist, smiler den 34-årige sangeren til avskjed.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 4. oktober 1991)
