(intervju første gang publisert oktober 1986)
– Svært mye av det folk forbinder med ungdomskultur er motebetont. Det gjelder ikke minst rocken, hvor den ene stilarten avløser den andre uten at det finnes noen egentlig musikalsk, kulturell eller kunstnerisk årsak til dette. Om vi lykkes får andre avgjøre, men vi prøver i hvert fall å bevege oss i et muşikalsk landskap hvor trender er mindre vesentlig.
Tuxedomoon kommer opprinnelig fra San Francisco, hvor de bie startet i 1977 av Blaine L. Reininger og Steven Brown. Året etter bie de utvidet med Peter Principle og Winston Tong. og som kvartett markerte gruppa seg raskt som noe av det mest eiendommelige – og musikalsk spennende – på den amerikanske vestkysten.
Og skal man dømme etter deres kultstjemestatus. kan nok Peter Principle som uttalte de innledende ordene smile med god samvittighet. De aller fleste som har hørt Tuxedomoon vil nok hevde at de har lykkes i sine forsetter.
Variasjon stimulerer
For noen dager siden spilte Tuxedomoon sin andre konsert i Oslo i løpet av et drøyt år. Forrige gang i Operaen, denne gang på Rockefeller. Denne variasjonen i spillesteder er ikke uvanlig for Tuxedomoon, kunne Peser Principle opplyse før konserten. På samme måte som det er stimulerende à spille forskjellige typer musikk er det stimulerende à framføre musikken i ulike typer konsertlokaler, fortsetter han. Før han forklarer hvorfor Tuxedomoon i 1981 flyttet til Europa og Belgia,
– Selv om gruppa kommer fra San Francisco sá er ingen av gruppemedlemmene derfra. Det var tilfeldigheter som førte oss dit. Men etter noen år på et og samme sted følte vi behov for forandring, og siden markedet for vår type musikk er klart større her i Europa enn i USA dro vi hit. At det bie Brussel skyldes praktiske årsaker, som at det var ganske lett å få oppholdstillatelse og bolig samtidig som det ligger sentralt i forhold til det meste av Europa.
– Tror du at oppholdet i Europa har påvirket musikken deres?
– Vel, jeg vet at musikken har utviklet seg kraftig i løpet av de siste årene, men hvorfor er jeg mer usikker på. Det kan selvsagt ha noe med Europa à gjøre, men enda viktigere er nok det faktum at både Reininger og Tang har forlatt gruppa i denne perioden. Og selv om vi hadde blitt boende i USA og fortsatt med nøyaktig den samme besetning som før, kan jeg ikke tenke meg annet enn at vi likevel hadde prøvd ut nye ting.
Mer strukturert
Peter slår ut med armene og bevilger seg en liten tenkepause før han tilføyer at den største forskjellen mellom det «gamle» og det «nye» Tuxedomoon nok likevel er à merke live.
– De visuelle elementene har alltid vært en vesentlig del av Tuxedomoons liveshow. Men mens våre tidligere konserter hadde klare happenings-elementer i seg er konsertene i dag både mye bedre planlagt og nøye regisserte.
Er dette en utvikling du beklager eller applauderer?
– Jeg innser at man taper noe – spontanitet kanskje? – men er samtidig overbevist om at man vinner noe annet. Uansett tror jeg at denne prosessen er uunngåelig for alle band som vokser ut av sitt opprinnelige format. At uansett hva du gjør må du alltid gi slipp på noe for å kunne bevege deg videre. Hvis man ikke ønsker total stagnasjon for resten av livet nytter det heller ikke à gremme seg over ting eller egenskaper som har gått tapt underveis, sier Peter som ved siden av sitt musikalske virke også har prøvd seg på bildekunst.
– Men jeg foretrekker musikk, fordi musikk i utgangspunktet er bevegelig. Et bilde maler du bare en gang, i motsetning til et musikkstykke som er under kontinuerlig forvandling hver gang det framføres. Dessuten liker jeg det umiddelbare og sosiale momentet som er så mye mer framtredende i musikk enn i bildekunst.
Kunstnerisk balansegang
– Da Tuxedomoon var et ungt band ga vi stort sett blaffen i våre omgivelser og deres reaksjoner. Ingen skulle kunne påvirke det vi gjorde. Fremdeles har vi den filosofien at ingen utenforstående hensyn skal gripe forstyrrende in i vår skapervirksomhet, men samtidig tenker vi nå på publikum når vi skal utforme et nytt show. Jeg vil Iikevel ikke kalle dette for et kommersielt knefall, siden motivet bak utelukkende er et ønske om økt kommunikasjon. Hevder Peter Principle som ellers åpent inrømmer at denne balansegangen mellom det kunstneriske og kommersielle kan være vanskelig å mestre
– Hvis man tar for mye hensyn til publikum kan det kunstneriske innholdet lett utvannes etter hvert som publikum blir stadig større. Og ønsket om å tekkes ale har nok ødelagt flere i utgangspunktet ærlige artister. Men samtidig bør man være klar over at en isolert tilværelse kan fungere vel så negativt. Hvis man gir blaffen i sine omgivelser kan dette lett føre til evige gjentakelser og uinteressant navlebeskuing. Og det er vel ikke noe særlig bedre? spør Peter Principle før han vender tilbake til utgangspunktet og avslutter med noen flere ord om TuxedoMoons mål og funksjon i dag.
– For oss har musikk alltid vært et ærlig speil som belyser vår urbane bakgrunn på godt og vondt. I Tuxedomoon prøver vi derfor å dykke ned under overflaten i søken etter det grunnleggende og vesentlige i musikken, samtidig som vi prøver å underholde.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i oktober 1986. Denne versjonen er hentet fra Telemark Arbeiderblad 4. oktober 1986)
