Hver gang jeg har sett Fontaines D.C. er de blitt større og mektigere. Kanskje er det på tide å bremse nå?
Siden albumdebuten i 2019 har det irske bandet gjennom flittig turnering og hyppige plateutgivelser jobbet seg opp mot toppen av rocken. Med høstens album «Dopamine Chamber» og pågående turné viser Grian Chatten & Co at de gjør seg fortjent til alle godordene, men med konserten i Oslo Spektrum fredag snek det seg samtidig inn en liten tvil. Er de i ferd med å bli for store for sitt eget beste?
Mørkt og massivt
Bandet hilser et nesten fullsatt Spektrum velkommen til tonene av Madrugadas «Her Majesty» på anlegget mens de plugger inn instrumentene og nesten sømløst glir over i egne «Tongue», fra irenes bare tre uker gamle album. Det låter stort og mørkt, og sammen med den stramt designede scenen skaper det en stemning som dyrker det kalde og fremmedgjorte.
Samtidig, skal det vise seg, setter det malen for mye av konserten, der brorparten av de drøye 22 låtene er hentet fra irenes to siste album, «Romance» og «Dopamine Chamber». På scenen skifter lyssettinga mellom rødt, blått, grått og hva det nå skal være, uten at det skaper noe stemningsskift. Og mens Grian Chatten, i vide bukser og Rianna t-skjorte, vandrer fram og tilbake og mye ut på catwalken står de andre nærmest som saltstøtter. Begge de to gitaristene for sikkerhets skyld gjemt bak solbriller.
Best med energi
De gjør det ikke enkelt for seg selv hvis oppgaven er å nå fram til publikum, som virker nokså avventende under konsertens første time. Og den som håpet på en ny, verbal Palestina-utblåsing fra Chatten venter forgjeves, denne gangen nøyde han seg med litt vifting med flagg.
Om det skorter på det verbalt kommunikative, imponerer de til gjengjeld stort med sitt tette og mørke uttrykk som på framfor alt de nye låtene så smått nærmer seg Depeche Modes dystopiske landskap. I disse partiene oppnår de en suggestiv effekt som suger lytteren inn, men den magnetiske kraften som holder dem der synes å mangle. Sprekkene i det store mørket blir for små og få, men når de trenger igjennom og byr på energi, løftes også publikum. Kanskje ikke helt tilfeldig at gamle «Boys in the Better Land» fra debutalbumet også blir en av dem som omfavnes mest av publikum. Mens halvakustiske «In the Modern World» (som Chatten ordknapt tilegner Madrugada) midtveis i konserten blir den første som allsangstrupene stemmer forsiktig med i.
Løft mot slutten
En av styrkene til Fontaines D.C. har alltid vært deres fordomsfrie sjangermiks, der alt fra postpønk, indie og grunge på en naturlig måte smelter sammen til noe større. Lyse har de aldri vært, men med vandringen inn i et mer elektronisk landskap har mørket blitt mer dominerende.
Det er tett og det låter fett, men blir det (til tross for den dystopiske flørten) litt mer hjerne enn hjerte? Kanskje trenger bandet mer av klubbfølelsen (om enn store klubber) for å komme til sin fulle rett. I hvert fall måtte vi vente vel lenge i Oslo Spektrum på den store forløsningen, med favoritter som «Favourite» og avsluttende «Starburster». Da hadde publikum for alvor sluppet fortøyningene og gynget estatisk med oppstrakte armer nedenfor scenekanten.
Og da bandet i ekstraavdelingen bød på «I Love You» var kjærligheten gjensidig. Alt som manglet var derfor at Rosalia (slik som på «Dopamine Chamber») helt til slutt skulle dukke opp i smellvakre og stemningsfulle «Where Is Gone». Men publikums engasjement gjorde savnet minimalt og sikret Fontaines D.C. en verdig seier.
Av Leif Gjerstad
Les også: Et band i stadig vekst
Les også: Trenger litt tid, ender strålende (anmeldelse av «Dopamine Chamber»
