(intervju opprinnelig publisert oktober 1986)
Oslo: «Billy har ingen frekk frisyre eller rockete image. Han har et par billige elektriske gitarer, en enorm personlighet, mot, integritet og en lang rekke tidløse sanger.»
Slik åpner presseskrivet som et plateselskap har laget til ære for 28-årige Billy Bragg. Man er fristet til å tilføye at det i skrivet også burde ha stått at han «har mye på hjertet som han vil dele med andre».
– Ja, hvis man ikke kan dele opplevelser og erfaringer med andre, hva er da vitsen med å lage musikk? Å kommunisere må være det viktigste målet for enhver musiker Den dagen man mister evnen til å kommunisere, mister man også taket på tilværelsen, slår Billy Brag fast.
Briten sitter på en stol i vestibylen på Sardine’s i Oslo. Han har nettopp avsluttet lydsjekken foran kveldens konsert, og stiller villig opp for å snakke om seg selv, om musikk og ikke minst politikk. For i motsetning til de fleste andre artister legger han ikke skjul på sine politiske sympatier.
Sosialist
– Jeg er sosialist, og ser Labour som det eneste reelle alternativet for England til å komme seg ut av den krisen Thatcher-regieringen har skapt. Dette påpeker jeg i mine sanger, og det er vel også dette som har gitt meg den tvilsomme æren av å bli kalt «Labour-trubaduren». Tvilsom fordi jeg ser mange mangler også hos Labour. Min støtte til Labour er derfor mer praktisk enn dogmatisk begrunnet. Det er galt av venstresiden å kaste bort så mye energi på å bekjempe hverandre så lenge vi har en felles fiende: Thatcher, sier Bragg og fortsetter:
– Hvordan kan min musikk nedkjempe Thatcher, spør du kanskje? Vel, mitt svar er at jeg har ingen som helst tro på at musikk i seg selv kan forandre verden. Den tanken er latterlig! Derimot tror jeg at sangtekster kan ha en funksjon som budskapsspreder. Ved å ta opp forskjellige problemer og temaer i sangtekstene kan vi sette i gang en prosess som på sikt skaper økt bevissthet om den virkelighet vi lever i.
Tredje LP
Da Billy Bragg i 1983 LP-debuterte med «Life’s a Riot With Spy vs Spy» var PR-budsjettet på sparsomme 1500 kroner. Dette til tross har LPen i dag solgt vel 150.000 eksemplarer og Billy Bragg har langsomt, men sikkert blitt en etablert artist. I disse dager er han aktuell med sin tredje LP, «Talking To The Taxman About Poetry», som blant annet inneholder singelhiten «Levi Stubbs’ Tears».
Sammenliknet med hans to tidligere LPer fremstår «Taxman» som noe mer luftig samtidig som den er mer produsert, mener Bragg. Men essensen er fremdeles den samme, forsikrer han.
– Det er fremdeles mulig å høre at jeg har røtter som spenner fra John Lee Hooker via rock med rhythm & blues i bunn til punk.
– Folk-båsen som mange plasserer meg i føler jeg er noe mer misvisende. I hvert fall hvis man snakker om engelsk «folkemusikk», som i dag ikke en gang kan sies å være folkelig. Stort sett overser den helt saker og ting som skjer i dagens samfunn, og «folk»-musikk har derfor dessverre blitt en konservativ og snobbete musikk for et lite mindretall, hevder Bragg som også har kunnet glede seg over at andre artister har spilt inn hans komposisjoner.
Michael Jackson
– Foruten at det selvsagt er gøy når andre trekker fram ens egne sanger, gir det penger i kassa til å betale husleien, forteller Bragg som hevder at han faktisk har tjent mer på Kirsty mcColl og Paul Youngs innspillinger av hans sanger enn på sine egne utgivelser.
– Så når noen i dag spør meg om hvem jeg helst vil skal spille inn mine sanger, er ikke svaret lenger Elvis Costello. Det hjelper ikke at han er min favorittartist. Jeg må tenke litt økonomi, og håper derfor at Michael Jackson snart skal oppdage mitt store talent som komponist, sier Billy Bragg med en latter som forteller at uttalelsen kanskje bør tas med en klype salt.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i flere aviser oktober 1986. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)
