Det er ikke akkurat mangelvare på artister mange mener hadde fortjent større oppmerksomhet enn de fikk. Men det skal godt gjøres å finne noen som gjør Warren Zevon rangen stridig. Kultartisten som kreften tok så altfor tidlig, men som har satt varige spor etter seg i musikkhistorien. Og hvorfor skriver jeg dette akkurat nå? Fordi jeg fant et 25 år gammelt intervju med ham, som jeg har limt inn som link i denne saken.
Med det som utgangspunkt har jeg ikke tenkt å skrive et langt essay om Zevon, selv om det kunne vært aldri så fristende. Nøyer meg i stedet med å erkjenne meg som gammel fan, og som en som stiftet min første bekjentskap med ham i 1976, da han åpnet for Jackson Browne i Chateau Neuf, for ganske nøyaktig 40 år siden i disse dager.
(Husker jeg syntes begge leverte glimrende konserter, men hadde den gangen naturlig nok ikke mulighet til å skjønne hvor stor begivenhet en dobbeltkonsert med disse to amerikanerne faktisk var!)
At Zevon var med Browne var ikke så merkelig, siden Browne hadde produsert hans ordentlige debutalbum «Warren Zevon» tidligere samme år. Riktignok hadde Zevon gitt ut et album allerede i 1969, men karrieremessig er det blitt stående i en parentes. Det er derfor mer med 1976-plata Zevons karriere virkelig begynner, med musikere som Browne, Eagles-gutta, Bonnie Raitt, de to Everly-brødrene (som han tidligere hadde jobbet mye for) og en rekke andre som medhjelpere. Ikke verst for en «nykommer»!
Opptur og nedtur
Mange av de samme var med også på «Excitable Boy»-albumet i 1978, plata hvor hans i ettertid kanskje aller mest kjente låt «Werewolves of London» dukket opp. Den ble til og med (en liten) hit, og framtida kunne se lys ut for Zevon. Men det ble ikke helt slik. I stedet mistet han i løpet av få år både kone og plateselskap, mens hans følgesvenner i første halvdel av 1980-tallet i alt større grad ble alkohol og dop.
Men selv om karrieren hadde gått av skinnene, hadde ikke alle glemt ham. Gutta i R.E.M. var store fans, og da han kom ut fra rehab sto Peter Buck, Mike Mills og Bill Berry klare for å jobbe med ham på prosjektet Hindu Love Gods. I første omgang kun for noen konserter og en singel, men det viktigste var at dette la grunnlaget for deres samarbeid på Warren Zevons glimrende comebackalbum «Sentimental Hygiene» i 1987.
Grammys etter sin død
Og her, når hans andre storhetsperiode virkelig begynner, tenker jeg vi setter strek. Riktignok gikk hans karriere også på 1990-tallet kommersielt litt opp og ned, men som komponist med en fantastisk lyrisk åre i sine tekster var han nå etablert i toppsjiktet. Hvor han forble fram til sin død (lungekreft), 7. september 2003.
Bare to uker før han døde ble for øvrig hans siste album utgitt, «The Wind». Den ble en stor kritikersuksess som også ble priset med to Grammys, de første Warren Zevon ble tildelt.
Av Leif Gjerstad
Les også: Warren Zevon – en kultfigur (arkivintervju fra 1988)
Les også: Warren Zevon – et dårlig eksempel (arkivintervju fra 1991)
