(intervju første gang publisert november 1987)
Oslo: – Vår pause var ment som en helt vanlig ferie, men naturlig nok stilte vi i løpet av denne ferien også spørsmål ved hele Echo & The Bunnymens eksistens. Som menneske er det din plikt å evaluere det du har gjort, og se hvordan du kan bruke disse erfaringene mest mulig fornuftig i framtida.
Sier lan McCulloch, vokalist i 80-årenes kanskje mest betydningsfulle band fra Liverpool. Etter at det ene proklamerte friåret ble til to, er Echo & The Bunnymen nå tilbake for fullt igjen. Med en svært vellykket konsert på Rockefeller i Oslo nylig, og med en ny LP, «Echo & The Bunnymen», på markedet tidligere i høst. Forøvrig produsert av Laune Latham, med godlyd for bl.a. Paul Young og Stranglers på sin samvittighet.
— «Echo»-LPen representerer et bevisst forsøk på å gjøre ting litt enklere og vår musikk dermed også mer direkte. Uten å legge noe av skylda på Latham, ble imidlertid lyden noe mykere enn vi kanskje opprinnelig hadde tenkt, kommenterer gitarist Will Sergeant gruppas siste (og femte) LP med.
Da Echo & The Bunnymen første gang dukket opp på platefronten (singeldebut i 1979, LPen «Crocodiles» i 1980), etablerte de seg raskt som en av de fremste eksponentene for den såkalte nypsykedeliske rocken, med base i Liverpool. Og ble i pressen samtidig kjørt fram som et stort, kommende 80-talls navn, svært gjerne sammen med sine samtidige U2 og Simple Minds. Men mens både U2 og Simple Minds har tatt skrittet opp i megaklassen, er Echo & The Bunnymen salgsmessig blitt stående i mellomsjiktet.
— Vi liker at det stort sett er de samme menneskene som kjøper våre LPer. Slik blir vi som en stor familie, humrer gruppa som tilsynelatende er like lite bekymret over sitt gamle stempel som en «psykedelisk» gruppe.
Psykedelisk flørt
— Båssettinger betyr ingen ting, og både vår flørting med og avstandstagen fra psykedelisk rock har ofte ikke vært mer enn en fleip med de som ynder å kalle oss psykedeliske. Men for de som måtte lure, Echo & The Bunnymen skal definitivt bevege seg i en mer psykedelisk retning i tida framover, svarer lan McCulloch og glir behendig unna spørsmålet om musikalskideologisk forankring. Derimot har de fire Bunnymennene ingenting imot å nevne The Doors og Velvet Underground som sine ungdoms helter.
— Men på plate er det nok bare påvirkningen fra The Doors som kan skimtes innimellom, mener bassist Les Pattinson, vel vitende om at forbindelsen til The Doors uansett ville blitt vanskelig å fornekte. Ikke minst siden de har spilt inn Doors gamle «People Are Strange» til en film, samtidig som The Doors gamle keyboardist Ray Manzarek giestespiller på gruppas siste LP…
— Og i tillegg spilte han live sammen med oss på noen konserter i USA nylig, tilføyer lan McCulloch som seiv ikke er ukjent med å spille coverversjoner av Doors-låter på Echo-konserter.
— Og Beatles. Og Velvet Underground. Og alle mulige andre, supplerer de andre tre. — Det er gøy å kunne spe på ens eget materiale med noen coverlåter. Det blir så mye mer uhøytidelig, samtidig som vi på coverlåter til og med kan spille feil uten at det gjør noe. Alle tror at «feilen» bare er vår bevisste personlige lille vri, vår personlige versjon av det vi spiller…
Av Leif Gjerstad
(intetrvju første gang publisert i flere aviser november 1987. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 14.11.1987
