(Intervju første gang publisert februar 1988)
Oslo: – Jeg har vært altfor besjeden. Tidligere hadde jeg en tendens til å be om unnskyldning fordi jeg eksisterte, enda jeg egentlig alltid har hatt stor tro på mine egne evner som komponist og musiker. Nå møter jeg verden med oppreist hode!
Sier Lloyd Cole (27) og ser meg rett inn i øynene. Noe han faktisk ikke gjorde ved sitt forrige (og første) Norges-besøk, vinteren 1985. Den gang insisterte han på å ha med hele bandet til møtet med pressen, og kikket som oftest ned i kaffekoppen foran seg. Men denne gang ser han altså rett frem, smiler og kommer alene. Han aksepterer at som komponist, vokalist og frontfigur av Lloyd Cole & The Commotions er det han pressen ønsker å snakke med. Og han ikke bare aksepterer det, han takler situasjonen godt også.
– Innerst inne er jeg nok først og fremst en hjemmekjær komponist og et studiodyr, som foretrekker å jobbe alene eller med noen få venner fremfor å stå på en scene foran masse mennesker. Men jeg innser at det å komponere og få lov til å spille inn plate uten å snu på hver øre, betinger at man også er villig til å møte publikum og media. Og faktisk, dette er min første turné som jeg virkelig trives med. Jeg føler meg både mer avslappet og sikker på meg seiv og resten av bandet, sier Cole og trekker frem økt rutine pluss alder som hovedårsaken til dette.
Og uansett grunn, konserten i Oslo nylig viste nettopp denne nyfunne sikkerheten. Sammenlignet med besøket for snart tre år siden var det bedre på alle fronter. Lyden, samspillet og ikke minst Coles evne til å lede bandet og kommunisere med publikum på en ukunstlet måte. Så får vi bare se gjennom fingrene med at nettopp denne lave profilen sammen med det jevne repertoaret gjorde at vi savnet en viss stigning og dynamikk i konserten.
To fulltreffere
Lloyd Cole har tre LPer bak seg, «Rattlesnake», «Easy Pleces» og «Mainstream». Mens debut-LPen slo ned som en veritabel bombe i 1984, ble oppfølgeren året etter en stor skuffelse. Med «Mainstream» har Lloyd Cole & The Commotions imdlertid igjen slått fast at de tilhører det ypperste sjiktet av engelske 80-talls band. Melankolske stemninger i lyriske omgivelser parret med sjeldent gode melodier. Og med to fulltreffere av tre, melder spørsmålet seg om hva som gikk galt på «Easy Pieces»?
– En overdreven tro på vår egen fortreffelighet, svarer Lloyd Cole og fortsetter velvillig forklaringen:
– Da vi spilte inn «Rattlesnakes» hadde vi eksistert i under ett år, og alt gikk så utrolig lett. Vi levde på energien fra «Rattlesnakes» og trodde at den ville føre til et like vellykket resultat nok en gang. Men i dag er det lett å innse at vi tok feil. Vi burde ha valgt en annen innspillingsmetode, vi burde ha gitt oss selv mer tid til å arbeide med plata, sier Cole som rister oppgitt på hodet over det faktum at «Easy Pieces» som alle er enige om er bandets klart dårligste, likefullt er den som har solgt klart best…
– Det bare viser betydningen av å ha en singlehit. «Easy Pieces» ga oss to, mens «Mainstream» så langt ikke har gitt oss noen.
Inspirert av film
Ved flere anledninger har Lloyd Cole uttrykt sin store interesse for film. Og han innrømmer villig at inspirasjonen til mange av hans sanger er hentet fra en eller annen film.
– Det er spesielt atmosfæren i enkelte filmer som jeg gjennom ord og toner prøver å nedfelle i platerillene, uttaler Cole som ellers «lover» enklere tekster fra hans side fremover.
– Jeg vil prøve å skape en poetisk ramme rundt mine tekster, uten at karakterene blir altfor artikulerte. Hittil har menneskene i tekstene mine uttrykt seg litt for veltalende, og jeg vil gjerne at avstanden mellom mine skikkelser og det virkelige liv skal bli mindre.
Litterære ambisjoner?
– Men nettopp dine tekster har fått mange til å snakke om dine litterære kvaliteter, interesser og ambisjoner?
– Joda, jeg har merket det. Bildet som er blitt tegnet av meg i media har vært som en litt dyster, belest, intellektuell ung mann. Noe jeg mener er klart overdrevet. Humøret mitt er da ikke så verst, og selv om jeg liker å lese, er jeg ikke så belest.
– Sist du var her, uttalte du at du hadde ambisjoner om å skrive bøker? Romaner?
– Sa jeg virkelig det? Ja, der ser du. Mediebildet av meg var så kraftig at jeg nærmest følte meg forpliktet til å ha litterære ambisjoner. Men sannheten er at jeg ikke har noen ambisjoner i den retning, ler Cole og tenner seg en røyk og tilføyer:
– For øyeblikket er jeg mer opptatt av å lære meg å spille piano.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert februar 1988 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 24.02.1988)
