(Intervju første gang publisert oktober 1988)
London: Tanita Tikaram. Legg navnet på minnet først som sist, for denne engelske jenta kommer vi garantert til å høre my« om i framtida. Bare 19 år gammel LP-debuterte hun nylig med «Ancient Heart», etter at singelen «Good Tradition» har gjort seg gjeldende på salgslistene.
Moden og melodiøs, tiltalende folkrock (i ordets vide forstand) som vitner om et usedvanlig stort talent Er det konturene til en ny Suzanne Vega eller Tracy Chapman vi ser her?
– Jeg er ikke udelt begeistret for slike sammenlikninger. Vega og Chapman er to glimrende artister, men musikalsk mener jeg at vi har nokså forskjellig identitet, sier Tanita som virker uforferdet av alt oppstyr rundt hennes person de siste par månedene.
– Det er så lite til eller fra jeg kan gjøre med det likevel, så jeg ofrer det ikke altfor mange tanker. Jeg har mer enn nok med musikken min, samtidig som musikkformatet som jeg jobber innenfor gir meg en viss beskyttelse. Halvakustisk musikk er ikke den stilarten som aler opp idoler a la Bros. Uansett hva som skjer med LPen min, vil jeg derfor slippe den hysteriske idoldyrkelsen som popmusikere gjeme blir til del.
Broket bakgrunn
Tanita Tikarams foreldre kommer fra Malaysia og Fiji-øyene, men selv er hun født i Vest-Tyskland, hvor hun også bodde noen år som barn. Hennes «egentlige» hjem, som hun uttrykker det, har likevel alltid vært London. Hun føler seg hundre prosent engelsk, og tror ikke at hennes eksotiske bakgrunn har hatt noen vesentlig innflytelse på hennes kunstneriske skapervirksomhet.
– Muligens bortsett fra en følelse av å befinne meg litt på sidelinja. Når du vokser opp i et miljø hvor de snakker et språk du ikke behersker – slik jeg gjorde j Tyskland – blir du liksom aldri helt med. Du blir mer en utenforstående observatør enn en aktiv deltaker. Og mine observasjoner og følelser har jeg deretter kanalisert inn I tekster og sanger.
Ikke bare musikk
Skrevet har Tanita gjort helt siden hun lærte å holde en penn i hånden, og hun har vært innom både prosa, teater, dikt og musikk.
– Lenge sto faktisk musikk i bakerste rekke. Som 14-åring ble jeg så opptatt av dramatikk og andre «skikkelige» kunstformer at musikk i mine øyne nærmest ble noe mindreverdig. Men som 17-åring våknet jeg nok en gang, og siden har det stort sett bare vært musikk. Alle sangene mine er skrevet i løpet av de to siste årene, forteller Tanita, som ble oppdaget da hun i desember 1987 spilte på folkeklubben «The Mean Fiddler» i London.
Scenedebut ga kontrakt
Det var faktisk hennes offisielle scenedebut, men blant de imponerte tilskuerne i salen befant seg også representanter for et plateselskap. Det ble kontakt og kontrakt, og i vår gikk hun så inn i studio med 40 egne sanger, med Rod Argent (fra gamle Zombie)s og Peter Van Hooke som produsenter, og med størrelser som Mark Isham, David Lindley og Paul Brady blant de medvirkende musikerne.
– Jeg ble spurt hvilke musikere jeg hadde lyst å bruke på plata mi, og gledelig nok ville og kunne nesten samtlige av disse stille opp, forteller Tanita som på spørsmål om personlige favoritter og inspirasjonskilder framhever gamle artister som Joni Mitchell, Tom Waits, Leonard Cohen og Van Morrison.
– Javel, så er de kanskje ikke den type artister som ungjenter normalt kler veggene sine med og drømmer om, kommenterer Tanita sitt valg med.
– Til gjengjeld skaper de kvalitetsmusikk med lang levetid. Og er det noe noe jeg håper at mm musikk skal kunne oppnå, er det nettopp å få dette tidløse kvalitetspreget over seg.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser oktober 1988. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 21. oktober 1988)
