Det har gått 13 år siden Anja Garbareks forrige utgivelse. Når hun nå endelig gir lyd fra seg igjen, har det skapt gjenklang fra Festspillene i Bergen til Operaen i Oslo.
«The Road is Just a Surface» startet sitt liv som bestillingsverk for Festspillene i Bergen, med urframføring sammen med Jo Strømgren Kompani på Den Nationale Scene i mai. Nå er verket utgitt på plate, samtidig som Garbarek og Strømgren denne uka inntar Den Norske Opera med tre konserter, torsdag til lørdag.
Ifølge pressemeldingen er «The Road is Just a Surface et musikkdramatisk verk som utforsker opplevelsen av å bli fanget i en følelsesmessig fastlåst livssituasjon — og lengselen etter å komme videre». Og ifølge kritikerne på Festspillene var det et fascinerende verk med store kvaliteter, selv om noen også stilte spørsmål ved hvordan det ville fungere, når det ble løftet vekk fra sin sceniske framtoning.
To versjoner
Det har Anja Garbarek og hennes nåværende plateselskap Drabant åpenbart også tenkt på, for når «The Road Is Just A Surface» nå er kommet på plate, er det for sikkerhets skyld i to versjoner, en rød og en gul.
Den røde ligger tett opptil forestillingen, intakt med alle lyder og mellomstikk, som ble framført på Festspillene i Bergen i mai og som kommer til Operaen torsdag. Mens den gule er en litt mer komprimert (20 minutter kortere) og mer popete utgave strippet for «scenedekorasjon». Med endret låtrekkefølge framstår den derfor som en mer ordinær albumutgivelse.
Skjønt ordinær? Med «The Road is Just a Surface» har Anja Garbarek gjort comeback med et album som er blitt alt annet enn akkurat det!
Velkommen!
Det er i år 26 år siden Anja Garbarek debuterte med «Velkommen inn», som på mesterlig vis ble fulgt opp med «Balloon Moon» i 1996. Omtrent samtidig flyttet hun til London, med internasjonal karriere i blikket. Men det gikk ikke helt slik den unge Oslo-kvinnen hadde forestilt seg. Samarbeidet med plateselskapet BMG skar seg og det store markedsløftet uteble, noe selv et nytt kritikerrost album («Smiling & Waving») på Virgin Records i 2001 kunne gjøre lite med.
Det endte med depresjon og hjemreise til Oslo med engelsk mann og barn, og i 2005 kom endelig hennes fjerde album «Briefly Shaking». Nok en gang fikk Garbarek gode kritikker, men tydeligvis ikke nok til å overbevise henne om egen storhet. Tvilen meldte seg og småbarnsmoren opplevde dagen som så travel at det ble en god nok unnskyldning til ikke å orke å satse på musikk.
Radiodokumentar og Festspillene
Og slik gikk no dagan, skal vi tro Anja Garbarek, inntil NRK lokket henne med på en radiodokumentar for fire år siden. Hennes ja til dokumentaren satt visstnok langt inne, men resultatet ble så god radio at det både vekket noe i henne selv, samtidig som Festspillene i Bergen kjente sin besøkelsestid.
De kontaktet Anja Garbarek med forespørsel og tilbud om et bestillingsverk til Festspillene. Nok en gang nølte hun litt før hun sa ja, men i vår var det endelig premiere for forestillingen «The Road Is Just a Surface», i samarbeid med Jo Strømgren.
Psykisk helsetematikk
Med sin utforsking av «opplevelsen av å bli fanget i en følelsesmessig fastlåst livssituasjon» byr den 48-årige artisten på et scenario som kan minne mye om hennes eget liv, men som hun bestemt tilbakeviser skal være ren selvbiografisk psykoterapi. For å illustrere det allmengyldige byr hun til og med på nøkkelkuttet «Bob’s Song», basert på en dokumentar om psykisk helse drapert i Garbareks lyddrakt.
Hvor mye som er selvopplevd og hvor mye som er fiktivt har jeg ingen klar formening om, og det spiller kanskje heller ingen større rolle. Derimot tør jeg påstå at det er nettopp det personlige og sårbare i (den gule utgaven av) «The Road is Just a Surface» som gir plata både skjønnhet og styrke.
Skjør og skjønn
Med et slags ståsted i knirkete triphop fargelegger Anja Garbarek, lyddesigner Nils Jakob Langvik og medprodusent Kåre Vestrheim stemninger med lekne innfall med elektronisk fortegn.
Samtidig lar de melodiene utfolde seg med poetisk varsomhet og ta den plassen de naturlig gjør krav på. Noe som i enkelte smellvakre og bortimot nakne passasjer lar Anja Garbareks stemme tre klart og tydelig fram, mens hun andre steder tar noen skritt tilbake og lar lydkulissene bestemme fart og retning.
Og det er i dette spennet som Anja Garbarek og «The Road is Just a Surface» så mesterlig balanserer det skjøre med det skjønne.
Av Leif Gjerstad
Les også: Mørke følelser med håp (arkivintervju fra 2005)
