Som domkirkeprest i Oslo er Elisabeth Thorsen vant med å forholde seg til skriften. Men kanskje på en litt annen måte enn i sin debutroman?
Aktuell med romanen «Komposisjoner av lys» på Vigmostad & Bjørke
Kort om deg selv?
– Jeg er 55 år, har to voksne barn, og bor sammen med kjæreste og katt i Oslo. For tiden har jeg permisjon fra mitt arbeid som prest ved Oslo domkirke. Jeg er allerede i gang med å skrive roman nummer to, og kjenner meg privilegert og glad for å kunne bruke all tiden på å skrive dette året.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Da jeg var liten, kanskje 10 – 11 år, likte jeg å leke at jeg var forfatter. Jeg hadde fått en gammel skrivemaskin av min far, og hamret løs på tilfeldige bokstaver. Jeg fokuserte på en slags positur: rett i ryggen, dette å la alle fingrene liksom spille på de sorte og hvite bokstavene, drømme målrettet. Arkene med tulleord ble mange, men jeg hadde god plass i nederste skuff på skrivebordet mitt. Mens jeg skrev, snakket jeg med meg selv. «Jeg har en roman i skrivebordskuffen», sa jeg. Likevel skjønte jeg ikke at jeg ville bli forfatter. Jeg tror det har å gjøre med at jeg hadde en slags ærefrykt for det yrket. Trodde ikke forfatter var noe jeg kunne bli. Har det litt sånn fremdeles. Føler jo at lysten og ønsket ikke er nok, men at det er noe nesten magisk som skal til i tillegg. Det som handler om inspirasjon og flyt og disse historiene som skal bli til. Det som handler om at andre skal få noe ut av det jeg har skrevet. Nå håper jeg arkene som er samlet i «Komposisjoner av lys», faktisk oppleves som en roman. At de kan gi den litt magiske følelsen. Og at jeg kan fortsette å skrive.
Hva handler boka di om?
– Boka mi handler om Mette som lever sitt liv i Oslo. Hun lever i et merkelig forhold med en som heter Gustav. Han bor og arbeider i København. Sammen har de Olivia. Hun bor i kollektiv, også i København. Handlingen er lagt til 2020. Koronasituasjonen gjør det å bo på avstand fra hverandre dramatisk på en annen måte enn før.
I stor oppriktighet utforsker Mette ensomheten og de forbindelseslinjene hun ser i sin tilværelse.
Hun leter i musikken og litteraturen. Hun graver i jorda og googler på måfå. En natt begynner hun å lese om Newton og hans arbeider med lyset. Hun blir inspirert og legger ut på en slags oppdagelsesreise. Hun trenger å finne det som kan gjøre livet levende og fargerikt. Det som kan gjøre henne glad.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg fant et brev som Isaac Newton hadde skrevet i 1672. Da var det pest i England, og han hadde måttet forlate Cambridge og gå i karantene hjemme på familiegården. Der mistrivdes han sterkt, men begynte å eksperimentere med lyset. Han kaller lyset ”the most surprising, and wonderful composition” og det er fargespekteret i det hvite lyset han sikter til.
Fra før hadde jeg tenkt på å skrive noe som viser hvor vakkert livet kan være nettopp når det er på sitt mest ensomme, sårbare og utsatte. Jeg fikk lyst til å bruke koronatiden som bakteppe for en leting etter livsmangfold, livslyst og ”fargekomposisjoner i eksistensen”. Det som gir glede midt i det som også er mørkt.
Jeg har jobbet som prest i snart 30 år. Jeg har møtt så mye sårbarhet og død. Samtidig er det slik at alle disse livshistoriene som er blitt delt med meg, har lært meg å elske livet. Hvert enkelt liv, men også livet i seg selv, er som en komposisjon av lys, har jeg sett.
– Så det var altså en blanding av korona, Newton og livserfaringen min som gav meg ideen til debutromanen min.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg er en nerd, og kan knapt reise noe sted uten å ha med meg penn, papir og pc. Men jeg liker å reise på den måten, da! Gjerne til Italia eller et annet varmt sted. Eller på båttur med kjæresten. Det blir litt som å leke igjen. Gjøre det jeg drømmer om. Være det jeg drømmer om. Kombinere.
Ellers elsker jeg gå i svømmehallen sammen med min svømmevenninne. Ta mine 1000 meter, og sitte i badstue sammen etterpå. Skitur er heller ikke dumt. Bare jeg slipper å gå så fort.
Av Leif Gjerstad
