Ifølge anmeldere er Sofus Grenis debutroman «Langs det utslåtte håret» både stilsikker og stilistisk dristig. Møt ukas bokdebutant!
Aktuell med romanen «Langs det utslåtte håret» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg er 24 år og får ellers si som fatter’n: «bare en enkel mann fra østfold».
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg kom inn i litteraturen veldig sent. Det var under et utvekslingsår i USA hvor jeg bodde hos en engelsklærer og en gammel økonomi-stipendiat som hadde forlatt universitetet da han mistet troen på systemet. Han ble tømrer i stedet, «ærlig arbeid» kalte han det. Flotte mennesker og veldig eksentriske. De hadde et stort bibliotek og siden det ikke var mye annet å ta seg til, begynte jeg å lese. Da løsnet noe. Jeg leste hyllemeter etter hyllemeter, alt fra Dickens til Vonnegut. Likevel helt uten ambisjon om å skrive selv, jeg ville bare lese. Tanken på å gi ut bøker selv virket arrogant og latterlig.
Naturlig nok startet jeg på litteraturvitenskap etter videregående. Mor og far var fortvilet, jeg tror de følte jeg kastet bort et lysende vitnemål på en utdanning som ikke sikret stabil økonomisk utsikt. Som nittenåring gir man jo faen, og jeg er glad i dag for at jeg gikk den retningen.
Men selv på universitetet hadde jeg ingen ambisjoner om å skrive selv. Det var ikke før livet tok en lei vending at jeg for første gang satte meg ned og skrev, og igjen løsnet noe, det var som å oppdage litteraturen på ny. Jeg skrev meg helt tom, og det ble min første «roman», helt jævlig så klart. Det manuset ligger gjemt i en skuff, ikke ment for andre øyne. Men den erfaringen gjorde meg interessert i håndverket, å skrive, å skape litteratur. Men også da, tenkte jeg ikke på å gi ut, det var mer et prosjekt for å komme nærmere litteraturen gjennom praksis.
Så var det en forlagsredaktør som tok kontakt. Han hadde lest essays og anmeldelser jeg skrev og syntes det var innmari flott og lurte på om jeg ikke skrev selv. Da ble det plutselig bok.
Hva handler boka di om?
– Kort og godt pleier jeg å si at det er en liten roman om sjalusi.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det var i en periode hvor jeg tenkte mye på forelskelse, og særlig sjalusi. Sjalusi er betinget en forelskelse, men er på alle måter en egoistisk og farlig følelse. Dette interesserte meg. Bestefar har et tomt barndomshjem på Hamarøy i Nord-Norge. En sommer dro jeg alene opp for å utforske den tematikken. Det var slik boka kom til.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Ideelt sett skulle jeg ruslet rundt i linskjorte og mokasiner på Rivieraen. Drikke rødvin til beina kapituler og røyket sigaretter til stemmen visner. Og ikke minst, prate drit i gode lag. Rett og slett en grøftefyll i et idyllisk landskap. Det er pretensiøst, men det er helt ærlig. Kom igjen liksom!
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
